Hvorfor er det bedre å lete enn å finne?

"[Jeg aner] en avventende holdning mot mennesker som påstår seg å ha funnet svaret på sine spørsmål, kommet hjem, fått et sentrum, kaller seg kristne, har konvertert etc. De som tilhører en ironisk generasjon som har lært seg å tvile på alt, blir storøyd forundret når de møter mennesker som sier seg å ha funnet en mening eller en tilhørighet, og ikke lenger bare forsøker å konstruere en sådan. Det er som om det skulle være mer intellektuelt renhårig å kalle seg søkende, enn å si at man har nådd fram. Men hvorfor anses det som mer redelig å lete enn å finne?

Den stadige søkingen kan sikkert være et uttrykk for genuin tvilrådighet, og en følge av strenge krav til intellektuell klarhet som ikke blir tilfredsstilt. Men kan ikke den eksisterende flaneringen også betraktes som et uttrykk for en manglende evne til å stoppe opp, et ønske om å slippe å ta stilling? Og jeg tenker: Kan de ironiske vitsene skjule en redsel for hengivenhet og være en måte å unngå å slipe sine argumenter på, eller erkjenne følelsen av at hjertet noen ganger har grunner som hjernen ikke forstår?" (Side 140-141.)