De to bud

Det er to bud som gjelder hos Monica Csango: Vær snille med hverandre. Og: Sitt ned og spis sammen.

Reportasje

Når Monica Csango står på kjøkkenet og lager mat, ser hun rett på en liten hylle full av svart/hvitt-bilder i ulike rammer. Bildene er av hennes ungarsk- jødiske familie.

– Jeg liker å ha dem nær meg, sier hun.

Det er ikke bare på kjøkkenet, bilder står overalt i leiligheten hennes i Oslo. De får kokebokforfatteren til å se sitt eget liv i en sammenheng. At det har vært noen før henne, på godt og vondt.

Kanskje de ville fått fred

– De har beredt grunnen for meg, jeg tenker mye på dem. Og tenker at hadde de bare sett at jeg finnes, at sønnen min finnes, at livet har gått videre. Kanskje det ville gitt dem litt fred.

Monica Csango er kokebokforfatter, filmskaper, journalist, redaktør og samfunnsdebattant. I 2005 fikk hun Amandaprisen for dokumentarfilmen Evig din, om sin ungarske familie og farfarens mystiske forsvinning. I 2017 kom hun med boka Fortielser – min jødiske familiehistorie.

– Jo eldre jeg blir, jo mer handler det om de som har vært før meg. Jeg står på deres skuldre.

Den hvite maten

Mat og matlaging har alltid vært viktig i Monicas familie. Mora og tanta beskriver hun som matnerder – sånne som kan stå foran et bakerivindu og se på og diskutere utseende på kakene. Da faren først kom til Norge – han flyktet fra kommunistene i 1969- var et av de største sjokkene maten. Den var så ensformig.

---

Monica Csango

  • Monica Csango er kokebokforfatter, filmskaper, journalist, redaktør og samfunnsdebattant.
  • I 2005 fikk hun Amandaprisen for dokumentarfilmen, om sin ungarske familie og farfarens mystiske forsvinning.
  • I 2017 kom hun med boka Fortielser – min jødiske familiehistorie. Hun har gitt ut to kokebøker: «Til og spise opp» (2013) og «Tatt på fersken» (2019)

---

Han så fiskeboller og farsemat og spurte: – Hvorfor er all maten hvit? Og så la han til: Og ferdig tygd?

Hennes egen matinteresse har gått fra nesten null da hun var student til at du kan legge hva som helst foran henne og hun kan lage noe av det.

Studiekameratene hennes, som smuglet fersk loff inn i leiligheten, «ler seg ihjel» av at hun er kokebokforfatter.

Det hadde de aldri trodd da hun bakte brød så harde at de kunne brukes som slagvåpen.

Nå er den nye kokeboka hennes en av de ti mest solgte i landet.

Ekstremt julepositiv

Monica Csango kaller seg «ekstremt julepositiv» og «en jødisk julefan». Hun vokste opp uten juletre, men med gaver. Moren laget alltid en stor kalkun til jul, og som barn følte jødiske Monica seg aldri utenfor i julehøytiden.

Selv vurderer hun juletre, og muligens en stjerne i vinduet.

Hun liker det amerikanske Chrismukka, hvor jødiske Hannukka og jul smeltes sammen til en felles feiring. Hanukka faller normalt litt før jula, men i år starter den åtte dager lange høytiden 22. desember. Jødene feirer gjeninnvielsen av tempelet i Jerusalem etter at makkabeerne hadde erobret byen i år 164 f.Kr.

Hver dag skal hun tenne lys i den åttearmede hanukka-staken, hun skal spise kalkun med familien i Ungarn, og hun skal tradisjonen tro spise noe som er stekt i olje; sufganiot, som er små berlinerboller.

– Det er mitt neste mål, å lære å lage de berlinerbollene.

Vet ikke om hun trekker for gardinene i år

I fjor på denne tiden skrev hun et innlegg i VG om Hanukka og den åtterarmede lysestaken: «Hvor kan jeg sette denne lysestaken, tenne den og samtidig sørge for at ingen kan se den?

Skal jeg tenne den og så trekke for gardinene?

Skal jeg la det være? Kanskje dersom jeg lar være å tenne den så får jeg være i fred litt til? Fordi hatet kommer nærmere nå».

Hun vet ennå ikke om hun trekker for gardinene i år.

– Stolt barn av to flyktninger

Monica Csango er datter av to overlevende etter Holocaust. Morens familie kom fra Ungarn i 1948, mens faren flyktet fra Ungarn i 1969, fra kommunismen. Store deler av hans familie ble massakrert. Da hun ble kjent med hvordan store deler av hennes jødiske familie ble utryddet, forstod hun det savnet hun hadde båret på i mange år.

– Jeg kaller meg et flyktningbarn. Jeg ser at folk ikke helt skjønner hva jeg snakker om når jeg sier det. Men det er det jeg er - et stolt barn av to 
flyktninger.

Linjene bakover

Monica Csangos mor er født i Norge, men de øst-europeiske, jødiske mat-tradisjonene har fulgt dem. Millioner av jøder bodde i Øst- Europa – 700 000 bare i Ungarn. Derfor er den jødiske og østeuropeiske matkulturen tett vevd sammen.

– Jeg tror det var den store overraskelsen da jødeforfølgelsene startet. De tenkte ikke på seg selv som jøder, først og fremst. Men som ungarere. Eller polakker, tyskere. Mange følte et dobbelt svik.

Basis: paprika, løk, olje

– Mormor var helt enorm til å trylle på kjøkkenet. Noen poteter, løk og pølse og hun hadde laget en nydelig rett, forteller Monica.

Selv om de ikke alltid hadde god råd, hadde de alltid god mat. Gjerne langkokte gryter, med litt kjøtt og mye bønner og kål. Det ungarske kjøkkenet er ganske enkelt, med olje, løk og paprika som base.

Da Monica kom til frokost i oppveksten, sto det en gryte på ovnen. Enten hadde moren laget den om kvelden, eller så sto hun opp tidlig og gjorde det før jobb. Hun har ikke minner om at de stod slitne i butikken etter skole for å handle inn, moren hadde fikset alt de trengte i store ukehandler.

– Gryter blir mye bedre når du lager den dagen før. Det har jeg lært av mamma. Dessuten ligger det mye god samlivsterapi i å ikke krangle om hvem skal i butikken.

Mat og meninger

Vær snille, og spis måltider sammen er Monicas kanskje viktigste bud. Men hun mener mye om mat: Det er ikke så dyrt som vi skal ha det til. Måltidet skal ikke være noe slagmark. Telefonen må bort. Foreldre må slutte å prakke «bisarre dietter» på barna. Gi kidsa litt av alt, så kan de velge selv. Du trenger ikke matkasser.

Og så er det posesuppe, det er ikke lov. For det så enkelt å lage selv, du trenger ikke posene, rett og slett.

Men det viktigste er å sitte ned og spise. Hun mener foreldre som ikke gjør dette med barna sine har feilet grovt.

– Jeg kan ikke tenke meg noe hyggeligere enn å samle folk rundt bordet. Det ligger så mye kjærlighet i lage mat til seg selv og til andre.

Julen det ultimate utenforskaps-symbol

Selv om hun er så julepositiv kaller hun likevel julen «det ultimate symbolet på innenfor- og utenforskap». Ikke alle har noe sted å dra, og det er ikke lett for andre å vite – for det er ikke lett å fortelle. Ikke alle synes tvangssamvær med familien er greit.

– Ikke vær så streng på ting, er hennes råd.

For det hyggeligste er at folk har det bra. Være sammen. Sette seg ned til mange måltider. Kanskje vi ikke gjør det nok i Norge? Reis hvor som helst i Midtøsten, og minst 20 rundt bordet er helt vanlig.

– Folk må ta det bittelitte grann rolig i jula. Den norske julematen er ikke så komplisert. Ribbe, pinnekjøtt, koke noen poteter. Ingen grunn til å stresse.

LIKTE DU DENNE? LES OGSÅ:

• Her kan du lese Vårt Lands Min Tro-intervju med Monica Czango:  – Jeg er nok disponert for en slags livssorg. Det er ikke en sorg over å leve, men en sorg over alt familien min har mistet

• Da Sven Egil Omdal foreslo å pusse jødiske snublesteiner blanke 26. november, for å minnes de norske jødene som ble deportert den dagen i 1942, utløste det en kjedereaksjon over hele landet. Du kan lese om hvilken hendelse som utløste ideen her. 

• Gunter Demnig reiser over 300 dager i året med hammer i beltet, for å legge ned snublesteiner - nå nesten 70 000 steiner i 23 land i Europa. Her er historien om da han kom til Ås i Akershus

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Reportasje