Spaltist og kommentator i Vårt Land Erling Rimehaug

Tidligere redaktør i Vårt Land.

Ikke mobb kommentaren min

Nå er det vi i kommentariatet som skal mobbes. Men vi har vel skylden selv.

Publisert: 29. jan 2011

«Kommentariatet» er taperne i Maria Amelie-saken. Vi har framført våre egne meninger som folkets, vi har bommet totalt på folkestemningen, vi har latt oss styre av følelser og vi har tatt helt feil av Jens Stoltenberg.

Her buntes vi igjen sammen til én gruppe, enten vi har skrevet slike kommentarer eller ei. Forestillingen om den kommenterende journalistikk som et ensrettet laug er i ferd med å slå gjennom.  Det finnes mengder av innlegg og artikler om hvor arrogante og bedrevitende «kommentariatet» er.

Begrepet «kommentariatet» er ikke så gammelt.  Torbjørn Røe Isaksen (H) og Audun Lysbakken (SV) og skrev i tverrpolitisk indignasjon artikkelen «Kommentariatets diktatur», som sto i Samtiden for tre år siden.

De hevdet at den politiske journalistikken i Norge er syk. Et av symptomene er alle kommentatorene som behandler politikken som en sportsbegivenhet der innholdet forsvinner til fordel for analyse av spillet og terningkast til utøverne. Ved å late som vi er dommere med den korrekte og nøytrale fasit skaper vi politikerforakt og ødelegger interessen for det politikken dreier seg om.

De to ble ganske kontant sablet ned av noen sentrale kommentatorer, som hevdet at kritiken var uten substans. De to politikerne var bare ute etter å få fribillett til å snakke uavbrutt uten å være hemmet av en kritisk instans. Og det var den debatten.

Men begrepet «kommentariatet» var skapt, og det må ha truffet en nerve av gjenkjennelse. Det går igjen i mange debatter – og altså nå sist i Maria Amelie-debatten.

Som student på Blindern på 70-tallet husker jeg hvilken aha-opplevelse Arve Solstads kommentarer i Dagbladet ga. Dette var noe helt nytt. Vi kom bak politikkens offisielle fasade og fikk vite hvordan tingene egentlig hang sammen. Som idealist følte jeg nok litt ubehag over den kyniske spillorienteringen som hadde en tendens til å ta overhånd. Men det var forfriskende å komme bak flosklene og gå rett på sak.

Etter hvert som avisene fulgte Dagbladets eksempel og kastet partitilhørighetens lenker av, ble redaksjonelle kommentarer vanlig i alle større aviser – også her i Vårt Land. Det siste tiåret har også radio og fjernsyn etablert seg med kommentatorer.

«Facts are sacred, comments are free» er et gammelt presseslagord som uttrykker at journalistikk handler om å finne fram objektive fakta, mens det står enhver fritt å komme med meningsytringer. Men denne forståelsen av «comments» passer ikke på kommentaren som sjanger. Kommentaren er nemlig mer enn en meningsytring. Skillet mellom «fakta» og «meninger» er heller ikke så klart.

Journalistikk skal gi svar på flere sett med spørsmål. Det første er de klassiske «hvem, hva, hvor, når og hvordan» – altså det vi ofte forstår som etablering av fakta. Men den journalistiske ambisjon er også å gi svar på spørsmål som «hvorfor», og gjerne også «hva nå». Det kan vi gjøre ved å stille spørsmålene til kilder.

Men noen ganger er det journalistene selv som svarer, ut fra den kunnskap og innsikt vi har. Da er vi over i kommentarlandskapet. Mange vil riktignok foretrekke å kalle det analyse, og reservere begrepet kommentar til det neste nivået, der vi gir uttrykk for en mening eller feller en dom. Men en god kommentar må alltid inneholde sterke elementer av analyse og argumentasjon. Bare å synse i vei kan være underholdende, men det er ikke opplysende. Og det må være kravet til en kommentar.

Oppgaven er å forklare sammenhenger slik at folk opplever de forstår mer og bidra til å se hva som kan bli konsekvensene av det som skjer. Vår eneste autoritet og troverdighet er den vi får ved at folk opplever at vi treffer med analyser og meninger. Det er når vi tar for lett på det at mistilliten til «kommentariatet» kan vokse fram.

Her opplever jeg nok den faglige nøkternheten er under press for tida. Det kommer blant annet fra den kommersielle underholdningskulturen som preger dagens medieverden. Det gjelder å synes, å være spissformulert, dramatiserende og frekk. Det er da man får gjennomslag, det er da man hentes inn til TV-studio og debattprogrammer. Internett har ytterligere skjerpet konkurransen om å synes, der mengder av bloggere ytrer seg med både meninger og analyser.

Noen blir «stjernekommentatorer» som ytrer seg like mye i andre medier som der de er ansatt. I kampen om å synes og få eller beholde plass på A-laget er det fristende å slenge ut udokumenterte påstander, sleivete personkarakteristikker, pompøse fordømmelser og dramatiske spådommer som viser seg å være fullstendig bak mål. Det er slikt som i neste runde slår tilbake mot troverdigheten.

En del av reaksjonene mot kommentariatet er at vi tiltar oss en rolle som nøytrale dommere hevet over politikkens motsetninger.

Det er vi selvsagt ikke. Og vi ville nok også tjent på å være mer åpne med våre ideologiske og politiske forutsetninger og innrømme at de styrer oss. Det er ikke til hinder for at vi kan være uavhengige av partier og politikere.

En av de vanligste anklagene er at medlemmene av «kommentariatet» er grunnleggende sett like og enige om det meste – en elite som ikke er av folket og som ikke forstår hva som rører seg i folket, og som bare snakker hverandre etter munnen.

Derfor burde vi bidra til å vise fram hvem vi er og hva som skiller oss. Hvis vi oppfører oss som en egen gruppe, må vi finne oss i å bli behandlet som det.

Kommentar #1

Kristian Kahrs

109 innlegg  2165 kommentarer

Blues for kommentatoriatet

Publisert over 10 år siden

Med dette beviser Erling Rimehaug at han er en meget dyktig skribent med evne til utmerket analyse og selvinnsikt.

Jeg er en av mange som har kritisert pressen for å løpe i flokk, nå sist i saken om Madina Salamova. Overskriften til denne kommnetaren har jeg lånt fra bloggeren Vox Populi, eller Knut Johannessen som han egentlig heter. Selv om han ikke er proffesjonell journalist, blogger han på NA24, en del av Nettavisen som er en av få som konsekvent omtaler Madina Salamova med sitt rette navn, ikke Maria Amalie.

Blues for kommentatoriatet

Kommentar #2

Arne Danielsen

329 innlegg  5691 kommentarer

Ooops. Jeg har kritisert kommentariatet

Publisert over 10 år siden

Jeg så ikke dette innlegget, som forøvrig er bra og interessant, før jeg publiserte innelgget- Media ble styrt i Amelie-saken der jeg nettopp henger meg på og kritiserer kommentariatet.

Rimehug skriver: "De to ble ganske kontant sablet ned av noen sentrale kommentatorer, som hevdet at kritiken var uten substans." - Nettopp, er da min refleksjon.

Pressen beskyldes ofte for å løpe i flokk. Det er nesten blitt en klisjé. Jeg bruker den selv i det nevnte innlegget. Sant eller usant, men noe hold er det vel i det? Men det er en annen ting pressen i alle fall er "flinke" til, og her går det an å skjære de alller, aller fleste over én kam, og det er at de nesten aldri innrømmer feil. Det skjer en sjelden gang, svært sjelden - og da er det kryss i taket, slik som Bernt Olufsen i Amelie-saken - og naturligvis Rimehaugs analyse i dette innlegget. 

Noe av det mest forutsigbare i norsk samfunnsliv er at når pressen blir kritisert, så dukker det alltid opp enten sinte eller også indignert fjes på skjermen. Vi, pressen? Mener du virkelig at vi har håndert denne saken feil? Har vi gått for langt, over streken, liksom!? Aldri i livet!!

Kommentar #3

Are Karlsen

10 innlegg  4205 kommentarer

Den rette mening

Publisert over 10 år siden

Det hører kanskje med når verden fortoner seg vanskelig og truende, at vi gjør forsøk på å forenkle den med kategoriseringer og konspirasjonsteorier. Journalister og media framstår som en gruppe femtekolonnister med mål å omdanne samfunnet etter en skjult agenda.

Kanskje forklaringen er, om ikke mer beroligende, så i allefall enklere: Vi mennesker har en tendens til å opptre i flokk. Når du er en av mange i mengden, er det lett å la seg rive med. Kanskje det vi opplever som kampanjejournalistikk ikke er noe annet enn at pressen selv er offer for massesuggesjon?

Dessuten - det å plassere seg utenfor det gode selskap med egne meninger, er sikkert ikke mer attraktivt i aviskantina enn andre steder. Altså et gruppepress til å mene det "rette", også med tanke på neste jobbsøknad.

Derfor er de nye digitale mediene med sin flate struktur blitt et kjærkomment korrektiv til både mediehus og andre elitistiske maktkonsentrasjoner (ref. det aktuelle nyhetsbildet fra "arabia").

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere