Monica Øien

6

Tilhørighet

Publisert: 4. aug 2009

Det er spesielt et tema som til stadighet blir favoritt samtaleemne når vi inviterer venner på middag. Ordet tilhørighet. Vi i TV Inter ble så oppslukt i temaet at vi dedikerte et helt tv program i Gudene Vet serien der vi spurte og gravde om hva tilhørighet betyr for oss mennesker.

Det er mange tanker som definerer problemstillingen. Hvor hører jeg hjemme, er følelsen geografisk eller åndelig betinget. Jeg har vært på farten siden studiene mine startet tidlig på 90 tallet, og vært innom Bergen, Telemark, Spania og til slutt Oslo. Den største overgangen var utenlandsoppholdet i Granada i Syd Spania tidlig på 90 tallet. Jeg kom til byen 6 uker før jeg skulle starte på kunst og håndverkskolen for å bli kjent med byen og for å finne trygghet og venner. Jeg følte meg naturlig nok ensom de første ukene. Jeg bodde like ved katedralen i byen og besøkte den titt og ofte og kjente nærvær og inderlighet i messen og musikken selv om jeg foreløpig ikke var flytende i språket. Jeg kjente meg hjemme der. I møte med spanjolene kjente jeg meg hjemme uten egentlig å vite helt hvorfor. De gangene jeg er hjemme i min fødeby Stavanger kjenner jeg dragning mot Jæren og strendene, selv om opplevelsene der kun har vært sporadiske og ikke hverdagslige i min barndom. Hvorfor er det slik at man føler seg hjemme på fremmede steder og i møte med nye folk?

Man kan spørre hva det er som gjør at du føler deg hel som menneske? Under filmingen av Gudene Vet besøkte jeg noen munker i Thailand som lærte meg at de først føler tilhørighet når de kvitter seg med materielle goder, tingene skaper bare støy. Tilhørighet er et åndelig fellesskap renset for stash og ekstravaganse for de buddhistiske munkene.

Jeg spurte Finn Schjøll om seksuell legning hadde noe med tilhørighet å gjøre hvorpå han svarte med et smil: Tenker du sånn at kjendis hilser på kjendis og homo hilser på homo? Ja, sånn er det.

Jeg har kommet frem til at tilhørighet for meg verken handler om ting, tro eller geografi. Jeg erkjenner at tilhørighet er når andre mennesker oppfatter meg slik jeg oppfatter meg selv. I det rommet, i det møtet med mennesker og i den forståelsen, det er der jeg føler jeg hører til. Den opplevelsen er ubetalelig, og den følelsen har jeg gleden av å dele med flere flotte mennesker. I teorien betyr det at det er folkene og møtene som skaper en følelse av å høre til. I et kjærlighetsforhold hvor to parter kommer fra to forskjellige kontinenter blir dette møtet det essensielle for å utvikle et felles prosjekt og et felles rom der begge føler seg hjemme, der begge føler seg likeverdige. Der man blir sett og likt for den man er. Det betyr at man må forkaste eller overse andres forventinger og egen prestasjonsangst. I denne åpenbaringen ligger det en redsel for å ikke bli likt, for at folk ikke skal like oss for det vi er.

Det er deilig å bli sett for det man selv tenker man representerer av verdier, kjærlighet og vennskap.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Anonym167 Anonym

51 innlegg  342 kommentarer

Så fint...

Publisert nesten 12 år siden

..skrevet :) Jeg er veldig enig med deg i det du sier! I 2007 var jeg for første gang i et u-land, og det var hele 3 måneder jeg tilbrakte i India med 5 andre ungdommer/unge voksne. Før det hadde jeg vært 3 måneder i Trondheim, og ett år senere var jeg 3 måneder på Hamar. Disse forskjellige reisene til ukjente steder i Norge og verden, tilbrakte jeg med mennesker jeg aldri hadde møtt før. Vi kom fra forskjellige steder, og hadde ulike meninger om så mangt. Samtidig hadde jeg det temmelig tøft alle disse periodene, og opplevde ikke å bli helt forstått og tatt vare på. Med andre ord følte jeg meg ikke som hjemme.. I det hele tatt..

Men når folk spør meg: Ville du dratt tilbake til India noen gang? Så svarer jeg at det ville jeg gjerne, men da i en annen setting, med nære venner eller familiemedlemmer jeg trives sammen med. Med mer frihet til å være meg, og til å gjøre det jeg ønsket i dette landet, istedenfor å være programstyrt fra start til slutt. Hele min opplevelse av India ville blitt annerledes hvis jeg hadde tilbragt tiden der med mennesker jeg "fant tonen med" på en bedre og nærere måte.

Så, ja.. Relasjoner har vel alt å si for å føle tilhørighet. At du er trygg med disse menneskene, at du opplever at de tar deg på alvor, og oppriktig bryr seg om deg, uavhengig av tro, fortid osv. At du kjenner du kan få være nettopp den du er, helt og fullt, og slappe av sammen med dem.

Men i dagens samfunn i landet vårt er det ikke så lett å finne slike relasjoner, hvis du ikke har dem med fra barndom og tenår. Folk bryr seg ikke så mye om å besøke hverandre, som å kjøpe siste nytt av hva det måtte være, klatre oppover karrierestigen osv. Det er vanskelig å være ensom i dagens Norge, spesiellt fordi tilhørighet er så viktig for oss som mennesker, for å kjenne at livet er meningsfullt. Jeg personlig har opplevd å ta avstand fra ulike kristne miljøer, og det tøffeste er å miste nettverket, og, ja, nettopp.. tilhørigheten du hadde hver uke, gjerne flere dager i uka. Plutselig sitter du der, uten et sted å gå til, uten mennesker å møte, uten avtaler på fritiden. Og ingen sender melding, ingen ringer, ingen tar kontakt.. Og månedene går.. Og så merker jeg at når jeg treffer igjen folk, så er jeg stille, og sier ikke så mye. Jeg vet ikke hva jeg skal si. Jeg har ikke vært sosial på lang tid.. Og så blir jeg ikke så interessant å være med. Så det blir med det møtet.

Du blir liksom passiv.. Gir nesten opp.. Former deg til den hverdagen som virker så uunngåelig. Hvor du går til studiene, drar hjem, drar alene på trening, og sitter alene i leiligheten til neste dag begynner med samme program. Helgene er verst.. Når du sitter der.. Har ikke lyst å se på film, for hvor gøy er det å se en god film, når du ikke kan dele den med noen?

Jeg så en film som jeg ikke husker navnet på.. Men konklusjonen var denne: Happiness is only real when shared. Jeg tror det er veldig sant. Vi må sette pris på de relasjonene vi har. Tilhørighet gir så utrolig mye til livet vårt, som flere kanskje ikke innser, men tar for gitt.

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere