En liten søster, en liten bror?

Noen av menneskene som har beriket livet mitt aller mest er såkalte psykisk utviklingshemmede. Før har de hatt andre navn. Men nå heter de altså psykisk utviklingshemmede.

Jeg er så heldig at jeg vokste opp i ei bygd der de såkalte psykisk utviklingshemmede ble sett på som en ressurs. De ble sett, inkludert og tatt med. På butikken. På posten. På bussen. De kjente nok også smerten, undringen og sorgen når vi ikke maktet å være til stede, åpne opp leken på skolen, møte dem på hjemmebane og ta oss tid til å prate. De hadde nok mødre og fedre som mang en gang kjente på at deres elskede barn ikke ble behandlet slik de skulle – som medmennesker. Men det vokste likevel fram dype vennskap og relasjoner som bygde bro over forskjellene.

Noen i dette lille bygdesamfunnet på Nordvestlandet viste nemlig vei. Jeg vil kalle dem kremen av det norske folk. En bussjåfør med sneipen i munnviken. En omgjengelig og raus kjøpmann. Lærere. Ei postdame av typen "Itt'no knussel". De lyste opp veien for oss andre med holdninger og et hjertelag som gjorde uutslettelig inntrykk.

De lærte oss noe om at det er mange ulike blomster i Guds store hage. Alle har sin plass og sin hensikt slik Vår Herre har tenkt det. Vi er alle unike, elsket og villet, tegnet i Guds hånd fra evighet av. Vi har en liten søster, vi har en liten bror…

Derfor ble det egentlig aldri noe fokus på "oss" og "dem". Det ble "vi".

Psykisk utviklingshemmede.

Noen som mente de skjønte mye, en underlig stamme kalt "fagfolkene", har gitt dem dette navnet - psykisk utviklingshemmede - som de syntes var passende. Hemmede mennesker, litt sånne fremmede mennesker som ikke er helt som "oss andre".

Det går framover med verden, du. Nå kan vi til og med se hvem av oss som tilhører denne gruppen mens vi ennå er små foster i mors mage. Nå mener de samme fagfolkene at det er på tide å tilby alle tidlig ultralyd, ikke minst for å gjøre det enklere å fjerne foster med "skader" på et tidlig stadium.

Du må se godt på menneskene rundt deg. Innen en generasjon eller to kan de såkalte psykisk utviklingshemmede – som mennesker med downs syndrom - være utryddet ved hjelp av ny teknologi.

For noen år siden gjorde det et uutslettelig inntrykk på en hel verden da vår statsminister Gro Harlem Brundtland sto fram på TV og viste de samme holdningene som jeg fikk inn med morsmelken i min hjembygd. Typisk norsk? Dessverre, kjære leser. Den tiden er over. Allerede nå aborteres de aller fleste foster dersom Downs syndrom blir påvist.

Jeg vil understreke at jeg selvfølgelig har all mulig forståelse for at foreldre som får denne beskjeden står overfor et smertefullt og vanskelig dilemma. Poenget er ikke å fordømme, men å utfordre. Dette handler om verdier. Hva slags Norge vil vi egentlig ha? Ønsker vi et teknologiens holocaust som fullfører Hitlers ønske om å fjerne såkalte "avvikende gener"?

Å tenke på at vi utvikler et samfunn hvor vi ekskluderer dem som aller mest trenger at vi verner og inkluderer dem, det fyller meg med dyp, dyp sorg. Verden blir et mye fattigere sted om det får skje.

NEI til tidlig ultralyd.