Frode Meland

84

Tid for ømhet

Har du lyst til å se en film om god gammeldags medmenneskelighet? Da bør du se "Another year" som går på kino nå, en film som i disse Maria Amelia-tider minner oss om verdien av omtanke for vår neste.

Publisert: 26. jan 2011

Mike Leigh er kjent for storfilmer som "Vera Drake" og "Happy-Go-Lucky", og med denne siste filmen skriver han seg inn i britisk filmhistorie.

Sjelden har jeg sett en så enkel historie bevege meg så dypt.  Filmens handling spinner rundt et vellykket og lykkelig middelklassepar, men i veldig liten grad om dem, mer om deres venner og familie.  Her møter den brutale virkeligheten oss i form av en lettere alkoholisert og nevrotisk kvinne, en dypt ensom mann og den alltid nærværende døden.  Gjennom et års forløp blir vi kjent med disse sårbare menneskene, som bærer på savn og sorg over at livet ikke ble helt som de tenkte.

Oppe i dette står altså de to lykkelige som bautasteiner og hegner om de evige verdier nestkjærligheten medbringer.  De åpner sitt hus og sitt hjerte for de lidende:  Kom inn i varmen, du er et verdifullt menneske.  Samtidig er det en underliggende uro i filmen; hvorfor er disse to så harmoniske?  Hva har de gjort som de andre ikke gjorde, eller omvendt?

Slike filmer viser oss at den ofte lovpriste helten i filmverden, f.eks i form av James Bond, er tanketomt og virkelighetsfjernt.  De virkelige helter i denne verden er hverdagsmennesker som kjemper med livene sine, og som deler av seg selv på vegen.  Filmen er en hyllest til nestekjærlighet, til humanisme og til de varme hjerter.  Anbefales!

Det er en tøff tid vi lever i, men det er også en tid for ømhet.

 

Kommentar #1

Sissel Johansen

58 innlegg  6433 kommentarer

Publisert over 10 år siden

Tusen takk for tipset! Det virker som jeg må ta et av mine veldig sjeldne kinobesøk.

Kommentar #2

Frode Meland

84 innlegg  4916 kommentarer

Publisert over 10 år siden

 

Kan legge til at filmen har fått 6'er terning i såvel Aftenposten, Dagbladet og FilmMagasinet.

 

Kommentar #3

Per Søetorp

101 innlegg  2029 kommentarer

Ømhet på lerret

Publisert over 10 år siden

Gleder meg til å se filmen til helga sammen med kona.  Kommer tilbake med supplerende kommentar og ditto anbefaling, dersom den svarer til forventningene!

I mellomtiden får vi kanskje tørrtrene litt på ømheta i hverdagen her hjemme :-)

Kommentar #4

Asbjørn Bergs1g

61 innlegg  1513 kommentarer

ømhet

Publisert over 10 år siden

En vakker overskrift:   Tid for ømhet.....så sant, så sant. Jeg beskriver ømheten slik:  Den Såre Ømhet, kjærlighet fra himmelen. Noen ganger griper den meg med makt, denne ømme ømhet og jeg klarer ikke ta hensyn til religiøs korrekthet, den bryr seg ikke om det når hjerte fylles med ømhet for et annet menneske. Andre ganger ser jeg det i en mor som har lidt, kjempet for sine barn og ekteskap, noen ganger hos de gamle med livet skrevet i øyne og furer. Den såre ømhet, fragmenter av Guds kjærlighet......

 

Kommentar #5

Monica PIVOT

23 innlegg  186 kommentarer

Publisert over 10 år siden

Alt til sin tid !

Hva med meg som både liker både "ømhets-flimer" og James Bond !

Jeg tror ikke nødvendigvis er noen motsettning mellom underholdning på den ene siden og

medmenneskelighet på den på den andre.

Verden var verre før i Norge og mange vestlige land! Vårt velferds og rettsystem har bedret

personvernet og levestandard.

Spørsmålet er : Hvorfor overlever "heltene" i underholdningsverdenen  generasjoner ?

Supermann, Zorro, Batman og Bond ?

Kanskje vi trenger noen helter som sloss mot "de onde" og inspirerer oss på et vis!

Det er ikke et enten eller, men et både og ! ; )

TUSSI

 

 

 

 

Kommentar #6

Per Søetorp

101 innlegg  2029 kommentarer

Small talk - big issues

Publisert over 10 år siden

Ja, da har også jeg fått med meg den høytdekorerte filmen “Another Year” på lerretet. Hadde det ikke vært for den særegne, engelsk-typiske stilen, kunne nok denne lett gitt nære assosiasjoner til finsk fjernsynsteater eller visse Strindberg/Bergman-scener med sine tildels langtekkelige dialoger og kodefylte dramaturgi.  Dette er åpenbart ikke filmen for den som er ute etter actionfylt handling og flashy scener med de store dynamiske svingninger.  Lange, monotone passasjer inviterer derimot seerne til å ta seg god tid til å sette seg inn i den enkelte aktørens psyke, så vel som relasjonene dem imellom.  Dette er ikke McDonalds-kino, men heller en noe sær opplevelse av visuell gastronomi - servert med en touch av engelsk humor.

Ved første øyenkast kan dette virke noe stereotypt og i kjedeligste laget for unge, underholdningshungrige kinogjengere. Selv kjente jeg meg faktisk litt uventet skuffet da “The End” kom opp og utgangsdøra åpnet seg. Men ved nærmere ettertanke fant jeg ut at dette er en svært realistisk film - kanskje mer virkelighetsnær enn de fleste av oss er villige til å innrømme. Tuslende på vei ut fra kinolokalet steg terningkastet fra 1 til nærmere 5, da gjenkjenningseffekten omsider nådde min venstre hjernehalvdel. Sakte gikk det opp for meg at livet for de aller fleste faktisk fortoner seg akkurat så tragisk og gråtonet som det disse glitrende skuespillerne gir uttrykk for.

Her er det small-talk for alle penga og lite spenningsfylte handlinger - men desto mer utfordres vi i godstolen til å tenke sjæl:  Hva forteller egentlig dette oss om livet?  Dette er en intelligent og svært treffende film om kunsten i å håndtere ulike menneskeskjebner og krevende typer. Og det som egentlig betyr noe når alt kommer til alt:  Noen som faktisk bryr seg nok til å vise varme og medmenneskelighet overfor dem som de fleste ikke orker å ta i med tang.  Men det er som en god biff med en god vin - den må få synke ned og la smaksløkene få arbeidsro. Og her er det dybder som jeg tror man må ha levd en stund for å forstå verdien og betydningen av. Plutselig er det som om fargene kommer ut av de askegrå, effektløse scenene.  Med litt tålmodighet stiger temperaturen formelig ut av de fire årstidene som presenteres i filmen.

Helt enig med Frodes beskrivelse av disse “hverdagsheltene”, som fortjener oppgradert forfremmelse og status som kinofilmens egentlige storhelter framfor alle hardtslående actionstjerner.  Jeg synes filmen makter å fremheve en ny type idealer:  Helt vanlige mennesker som betyr en forskjell for andre i sin umiddelbare nærhet, uten å virke prangende eller ekstraordinære. Her er ingen verdensmestere som blir dekorert med Kongens fortjenstmedalje.  Disse byr ganske enkelt på seg selv og sine varme, gode kvaliteter som omsorgspersoner i en tøff hverdag - som nok kan bli litt i tøffeste laget for enkelte.  Hadde det ikke vært for gode venner som er der selv når de ikke må, og byr deg på en liten golftur, en kopp te, en enkel middag og et par flasker vin i godt lag, ville nok mange av denne filmens aktører være ganske så fortapt i sin nedadgående spiral mot undergangen.  Men takk Gud for hverdagsheltene som endog får triviell småprating til å bli big issues - de store spørsmålene i livet.  Formidlet ikke bare med store hoder, men med store hjerter. 

Anbefales for den som er sulten på en solid dose real life - og ta seg tid til å fordøye det etterpå! For denne filmen vokser nemlig i magen på deg lenge etter at du har sett den.

Kommentar #7

Frode Meland

84 innlegg  4916 kommentarer

Per

Publisert over 10 år siden

 

Artig at du tok deg tid til å se filmen Per!  Jeg hadde litt samme opplevelse som deg; den første halvdelen satt jeg og tenkte "Hæ", men etter at stemningen i filmen fikk satt seg så vokste den.  Og så er jeg enig i at dette ikke er en McDonalds-film.  Unge, rastløse individer som ikke tåler filmer klippet på lengre enn 3 sekunders bør styre unna.

Da får vi som har passert middagshøyden heller nyte litt rolig livsvisdom servert i lange drag - og gå fornøyd hjem i vinternatten :o)

 

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere