Kommentar

unge kristne, innenfor?

I helgen var jeg på UL i Kongeparken. NLM`s sommerstevne for ungdom. Mesteparten er tenåringer, og som 21-åring kjenner jeg at jeg begynner å bli litt for gammel. Jeg står ikke lenger framme v scenen og hopper, danser og klapper, og synger med for full hals.

Tvert imot. Denne kvelden satt jeg på utkanten av benkeradene, og observerte. Lovsangene. Tekstene. Stemningen. Forkynnelsen. Bønnene. Folkene på scenen, og folkene rundt meg. Løftede hender, lukkede øyne, stille bønner, tårer, smil. Ungdom som får erfare mer av Gud.

Mine fem siste år som tenåring bestod mye av å være på kristne festivaler, ta bibelskole og som de fleste ungdommene som var på UL, -prøve å være en god disippel. Å følge Jesus. Lese i bibelen. Be. Være i forbønn. Lovsang. Tilbringe tid med andre kristne. La mine gjerninger være preget av Herren i livet mitt. For jeg skulle ikke bare være festival-kristen! Åh, nei! Jeg skulle være en av dem som viste Jesus at jeg tok han alvorlig. De rundt meg skulle erfare at jeg tok troen min på alvor.

Så på festivaler har du sett meg som de jeg observerte i helgen. "Helt inni" lovsangen og tilbedelsen, nikkende og ivrig under forkynnelsen, og hengivende i bønnen. Jeg prøvde. Hardt. Å passe inn. Å få kontakt med Gud. Fordi jeg lærte at dette handlet om en relasjon. Og i relasjoner er det ikke monolog, det er dialog. I fem år prøvde jeg. Å få til dette kristenlivet. Jeg ville så gjerne. Jeg lengtet. Desperat.

Men livet knuste troen min i mange tusen biter. Depresjon m.m. gjorde at Gud føltes mer fjern enn tilstede. Det var tårer av sorg og skuffelse, heller enn glede. Det var nedtur etter nedtur, og jeg har ikke tall på tårene som er grått i fortvilelse over instendig søking etter Gud, etterfulgt at tomhet og atter tomhet.

Så denne sommeren, på festivaler, har jeg sittet på sidelinjen. Og observert. Når de andre ler og smiler og viser følelser, så sitter jeg der, med et uttryksløst ansikt. Som en som har gitt opp. Etter fem lange år. Så har det endelig sunket inn. At jeg vil ikke klare å passe inn i denne kulturen av lovsang, tilbedelse og glade Jesus-disipler. Noen lovsanger gjør det ekstra vondt å høre på. Nesten som jeg vil gå ut av rommet. Fordi de bringer tilbake minner hvor jeg ærlig og åpent har søkt Gud av hele mitt hjerte.. Håpefull har jeg ventet.. Igjen og igjen.. Helt til skuffelsen ikke er til å unngå.

Jeg tror denne festival-kulturen betyr mye for mange tenåringer. Men det blir fort farlig hvis denne kulturen blir ensporet, og kun er for dem som klarer å passe inn. Som er glade og ivrige og søkende, slik sunn, frisk ungdom skal være. Ingen legger merke til de få som stille lister seg ut av møtesalen, og går hjem med skuffelse og dype sår, av en Gud som ikke levde opp til forventningene. Noen ungdommer har livserfaringer som stikker dypere enn det vanlige A4. Da er lettvinte, enkle svar for grunne. De leder ikke til et møte med Gud. Tvert imot..

Hvor er tilbudene til disse tenåringene og unge voksne? Hvem vil stille opp for å gi svar til dem som har dype sår som må leges, før et vanlig festival-møte kan føles ok og bra? De oppsøker ikke nødvendigvis presten i kirken hjemme. Det er på festivalene de finnes. Sammen med vennene sine. Og på internett. Jeg er ikke alene om å kjenne på denne opplevelsen. Samfunnet har flere tenåringer og unge voksne med sår etter liv som knuser tro. Og jeg tror vi trenger mer tydelige tilbud til dem. På internett. På festivaler. Menighetene har de kanskje allerede forlatt.

Peter sier som sagt til Jesus.. Hvor ellers skal vi gå? Jeg har repetert dette bibelverset inni meg igjen og igjen. Helt til det gikk opp for meg. Jeg har ikke noe sted å gå. Jesus svarer ikke. Han er der ikke når jeg roper. Bare stillhet. Ekkoet av mine rop. Like fullt, vet jeg at Han er der. Han finnes. Men jeg opplever at han ikke vil ha noe med meg å gjøre. Han har snudd ryggen til, lukket ørene. Bare de på festivalene, de som passer inn.. De får møte ham.. Kjenne hans nærvær. Mens jeg står utenfor og observerer. Ser på. Men lenger kommer jeg ikke. Jeg lengter etter at Han skal rope på meg. Oppdage at jeg sitter der. Men det skjer ikke. Og til slutt gir jeg opp. Og går stille ut av møtesalen. Enda en gang.

Som i en ørken. Hvor alt jeg ser er sand. Og alt jeg har begynt å forvente, er sand. Motvinden er uutholdelig til tider. Men en lengsel har jeg.. At en kilde med levende vann vil dukke opp, der foran meg. Da vil jeg bli minnet på at jeg er husket på, og ikke glemt. At det fortsatt er håp. At han elsker meg også, og ikke bare de andre. Så jeg får fortsette min vandring her i ørkenen. Kanskje i 40 år. Kanskje lenger. Men jeg vil fortsette å gå. I sand og motvind. For jeg lengter så.

Noen ganger kjennes det som om alt er et spill, uten mål
Noen ganger synes det som om sannheten står alene for seg selv
Noen ganger kjennes det som om du ikke ser i min vei
Når jeg roper høres kun ekkoet fra min egen bønn

Hold meg fast!
Jeg glipper, glipper
Ikke la meg gå!

-Rudi Myntevik

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar