Verdidebatt

Jesus-forskning, teologi og templets fall

Var templets fall en Guds straff over Israels folk? Frøene til en slik tankegang finnes i NT, men den slår ut i blomst først noe senere i kirkehistorien. Spørsmålet er dermed: Hva gjør vi med frøene? Og hva gjør vi med blomstene?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Innledning

Hallvard Jørgensen skrev torsdag 6. januar et langt, energisk, velreflektert og på mange måter overbevisende innspill der han drøfter følgende problemstilling: "Meinte Jesus at templets fall ville representere ein Guds dom over det fråfalne Israel?" Hans konklusjon er et klart ja. Se kommentar nr. 9 i tråden "Tempelet, de første kristne og vi".

Jeg har allerede diskutert noen av de evangelietekstene som Jørgensen trekker frem, og forsøkt å vise at disse tekstene ikke gir støtte til det syn at templets fall var Guds staff over Israels frafall/brudd på pakten/avvisning av Jesus. Se kommentar nr. 43 nevnte tråd.

Det ville føre for langt å gi en tilsvarende drøfting av de øvrige tekstene han viser til. I stedet vil jeg forsøke å drøfte hvorfor vi tilsynelatende kommer til motsatte forståelser av de samme tekstene. Dette handler blant annet om hvilken innfallsvinkel vi har, og hvilken metode vi bruker.

Deretter vil jeg peke på noen uavklarte spørsmål som reises i forlengelsen av Jørgensens innlegg.

Noen begrensninger skal være nevnt: Jeg skriver dette under et visst tidspress og uten tilgang til verken boken Jesus and the Victory of God (som er viktig for Jørgensens argumentasjon) eller annen faglitteratur.

Jørgensens innfallsvinkel: Den historiske Jesus (i)

Jørgensen spør altså interessant nok etter hva Jesus mente, ikke etter hva NT sier. Dette er et viktig poeng når vi skal forstå og vurdere hans innspill.

I et forsøk på å gjøre denne distinksjonen mellom Jesus og NT begripelig for den som ikke er fortrolig med NT-forskning generelt og historisk Jesus-forskning spesielt, følger nå en svært elementær innføring som mange sikkert med fordel kan hoppe raskt over.

Ekskurs: Jakten på den historiske Jesus

Innenfor historisk NT-forskning skiller vi mellom hva Jesus sa, gjorde og mente på den ene siden og hva NT sier at Jesus sa, gjorde og mente på den andre siden. Denne skjelningen virker helt sikkert helt opplagt for noen, men uvant og kanskje provoserende for andre. Men vi kan sikkert alle være enige om at vi ikke blir øyenvitner til Jesu liv av å lese evangeliene, like lite som vi blir øyenvitner til Tour de Ski av å se på TV. Vi leser redigerte og vinklede gjengivelser av Jesu liv i evangeliene, og vi ser redigerte og vinklede gjengivelser av Tour de Ski på TV. Hvis jeg stoler på NRK og TV2, tenker jeg at de gir rimelig dekkende fremstillinger av begivenhetene de dekker. Hvis jeg ikke stoler på NRK og TV2, er jeg skeptisk til det de formidler og spør hva som faktisk har foregått i virkeligheten. Og uansett om jeg stoler på NRK og TV2 eller ikke, så vet jeg for det første at de rapporter fra Tour de Ski med et særlig fokus på de norske utøverne, for det andre at de ikke vil gi meg nøyaktig den samme rapporten. Tilsvarende er det med evangeliene. Noen forskere vil si at det er stor forskjell på hva evangeliene forteller om Jesus og hvem han egentlig var. Andre forskere vil si at det er stort samsvar mellom evangelienes Jesus og den historiske Jesus. Alle vil være enige om at evangelistene er patriotiske Jesus-tilhengere og at dette preger fremstillingen. Og ingen kan komme bort fra at det er fire ulike fremstillinger av Jesu liv vi har tilgang til i evangeliene.

Uansett hvordan man vurderer kildene, altså evangeliene, vil det bilde man tegner av Jesus være en historisk rekonstruksjon. Man rekonstruerer det man mener er et mest mulig sannferdig eller sannsynlig bilde av den historiske Jesus. Noen Jesus-forskere oppfatter Jesus som en politisk opprører, andre oppfatter ham som en karismatisk endetidsforkynner og healer uten noen politisk agenda, andre oppfatter ham som en sosialpolitisk reformator, atter andre som en omvandrende visdomslærer. Noen Jesus-forskere mener at Jesus ville være Messias, andre mener at han ikke ville være Messias.

Nå vil kanskje noen tenke: Ja, men Peter bekjenner jo at Jesus er Messias! Innenfor historisk Jesus-forskning vil man da svare: Det står riktignok i evangeliene at Peter bekjente Jesus som Messias, men det betyr ikke automatisk at det faktisk skjedde slik. Disse ordene kan være lagt i Peters munn i etterkant, fordi de kristne på evangelistenes tid trodde at Jesus var Messias. Så langt vil stort sett alle Jesus-forskere være enige: Det er ikke noen automatikk i at den historiske Jesus sa det evangeliene sier at han sa, at han gjorde det evangeliene sa at han gjorde, at han mente seg å være den evangeliene sier at han var. Men det er heller ikke noen automatikk i at han ikke sa det evangeliene sier at han sa, etc. Noen Jesus-forskere vil mene at beretningene om Peters bekjennelse gir et historisk sannferdig bilde av hvordan Jesus og disiplene hans tenkte den gangen, andre vil mene at vi her fremfor alt møter urkirkens forståelse av Jesus etter hans død og oppstandelse.

Som en avslutning av dette ekskurset, vil jeg gi to eksempler på at evangeliene er redigerte og vinklede fremstillinger av Jesu liv, og at de således ikke gjør oss til øyenvitner, hvor mye vi enn skulle ønske å være nettopp det. Det første eksemplet er fra beretningen om at Jesus går på vannet. Avslutningsvis forteller Markus at "de var helt ute av seg av forundring, for de hadde ikke fått forstand av det som var skjedd med brødene; hjertene deres var harde" (Mark 6,51f). Matteus forteller derimot at "de som var i båten, tilba ham og sa: 'Du er i sannhet Guds Sønn'" (Matt 14,33). Hos Markus forstår disiplene lite eller ingenting, mens hos Matteus har de forstått det viktigste. Min vurdering er at Markus' versjon trolig er nærmest de historiske realitetene, mens Matteus' versjon er tydelig farget av kristnes bekjennelse til, og tilbedelse av Kristus etter oppstandelsen. Det andre eksemplet handler også om disiplenes forståelse av hvem Jesus var. I Johannesevangeliet forteller Andreas til Peter allerede i det første kapitlet at "Vi har funnet Messias!" (Joh 1,41). I de andre evangeliene, kommer Peters bekjennelse til Jesus som Messias et godt stykke ut i fortellingen (Matt 16,16; Mark 8,29; Luk 9,20). I dette tilfellet mener jeg det er helt klart at Johannesevangeliet i større grad enn de andre evangeliene er preget av oppstandelsestroens etterpåklokskap.

Som en avrunding av dette ekskurset kan vi for det første si at jakten på den historiske Jesus følger som en naturlig konsekvens av at vårt NT inneholder fire evangelier som ulike versjoner av Jesus-fortellingen, og dessuten av troen på at Guds sønn ble menneske i tid og rom. For det andre er jakten på den historiske Jesus en krevende øvelse uten eksakte svar.

Jørgensens innfallsvinkel: Den historiske Jesus (ii)

Tilbake til Jørgensens rekonstruksjon av den historiske Jesus: Den baserer seg, som han selv fremhever, i stor grad på NT-forskeren N. T. Wrights historiske rekonstruksjon i boken Jesus and the Victory of God (Minneapolis: Fortress, 1996).

Det som kjennetegner Wrights rekonstruksjon av den historiske Jesus, er blant annet at den er særdeles grundig og etterrettelig gjennomført, og at resultatet er særdeles lite spektakulært og radikalt. Wrights historiske Jesus skiller seg på mange måter lite fra evangelienes Jesus. Noen mener at dette er en svakhet: Det kan synes som om det når alt kommer til alt er kirkens Jesus, ikke den historiske Jesus, som har stått modell for Wright. Andre mener at dette ikke er en svakhet: Det at han ikke kommer kontroversielle og tabloide resultater, kan umulig være en avgjørende innvending, så lenge argumentasjonen er grundig og etterrettelig. Både Jørgensen og jeg kan nok regnes blant de sistnevnt.

I følge Jørgensens presentasjon i forlengelse av Wrights bok var Jesus ikke en visdomslærer som "fyrst og fremst forkynte tidlause sanningar". Jesus var derimot en domsprofet og Messias-skikkelse som forkynte Guds rike, omtolket Toraen, og som hadde en høy selvbevissthet: "Det som frå no gjaldt, var å lyde Jesus og hans autoritative tolking av Toraen, sidan han var Guds autoritative konge/Messias." Jesus forkynte dom og straff over dem som ikke fulgte ham. Hans ord om at templets ville falle hører hjemme i dette bildet, og dermed er resonnementet på plass: Templets fall var Guds staff over Israels frafall/brudd på pakten/avvisning av Jesus.

Jørgensens metode: Detektivarbeid

I min første respons til Jørgensen beskrev jeg – noe flåsete – Jørgensens metode på følgende måte: "Du tar noen domsord herfra og noen referanser til Jerusalems fall derfra, samt plusser på tempelrenselsen, og dermed har du hele pakken." Her skal det legges til at han (/Wright) går grundig til verks, leser med lupe både på og mellom linjene, og kombinerer tekster og legger puslespill. Det ville derfor være riktigere å si at han leter frem noen domsord herfra etc.

Jeg avviste nok denne fremgangsmåten litt for kjapt og lettvint i forrige runde. Jørgensens fremstilling representerer grundig og godt nytestamentlig håndverk på mange måter. Det er i stor grad slik man går frem når man jakter på den historiske Jesus. Det er slikt man forsøker å lære seg når man studerer nytestamentlig teologi. Og det er vel omtrent slik politietterforskere og påtalemyndighet jobber: Det handler om å samle så mange små og store bevis og indisier som mulig for å presentere en samlet sett sterk sak.

Mine kritiske innvendinger kommer nedenfor.

Min innfallsvinkel: Virkningshistorien

Som jeg tidligere har pekt på, begynte kirken relativt tidlig etter nytestamentlig tid å proklamere klart og kategorisk at templets fall var Guds straff over Israel for å ha avvist og drept Jesus. Dessverre har jeg ikke teksteksempler for hånden, men det er ikke vakker lesning. Når jeg så går til NT, finner jeg ikke den samme språkbruken. Jeg leter etter klare og utvetydige utsagn slik de finnes hos kirkefedrene (og i GT når det gjelder det første templets fall), men dem fant jeg altså ikke i noen av de tekstene som Jørgensen i første omgang trakk frem.

Min metode: Minimalistisk nærlesning

Mens etterforskere og aktor skal samle så mye bevismateriale som mulig, og presentere det så overbevisende som mulig, er det dommerens og juryens oppgave å veie og vurdere hvert indisium og hvert (påstått) bevis for seg. Er det hold i dette? Riktignok skal også dommeren og juryen se på helhetsbildet, men de skal alltid la tvilen komme tiltalte til gode.

Min gjennomgang av Mark 13, beretningen om tempelrensingen og Luk 13,1–9 ligner langt mer på dommerens og juryens arbeidsmåte enn på etterforskerens og aktoratets. Jeg tok for meg tekst for tekst og konkluderte med at, nei, her fant jeg ikke at det var hold i aktors (Jørgensens) påstand.

Jørgensen kunne helt klart gjort det vanskeligere for meg ved å trekke frem andre tekster enn dem han pekte på i første omgang, kanskje særlig Luk 19. Men her står det, som tidlige nevnt, også at Jesus gråt over Jerusalem, og det må få følger for hvordan vi bruker teksten. Generelt finner jeg at de tekstene som handler om Jerusalems fall, ikke tydelig forklarer dette som Guds straff (selv om dette er en nærliggende tanke), mens de tekstene som handler om Guds straff, ikke utmynter dette på templets fall (selv om dette er en nærliggende tanke).

Det slår meg at det egentlig er ganske påfallende at NT ikke i langt større grad peker på templets fall som Guds straff. Bibelforskningen regner nemlig med at i hvert fall tre av de fire evangeliene – med Markus som det mulige unntaket – ble skrevet etter Jerusalems fall. Dette er noe jeg selv vil tygge videre på, og som jeg gjerne hører andres synspunkter på.

Jesus-forskning og normativ teologi: Noen kritiske spørsmål

Jørgensen bruker altså Wrights Jesus-forskning som innfallsvinkel. Han vil imidlertid garantert være enig med meg i at det er NT som er normerende for teologien, ikke moderne rekonstruksjoner av den historiske Jesus. Slike historiske rekonstruksjoner er per definisjon usikre og hypotetiske. Dermed er jeg egentlig usikker på hva slags beviskraft hans gjennomgang faktisk har. Hva er forholdet mellom hans/Wrights historiske rekonstruksjon på den ene siden og normativ kristen teologi på den andre? Her mener jeg det er en helt vesentlig mangel ved hans fremstilling.

Dernest savner jeg en redegjørelse for hva det betyr for vår diskusjon at tre av evangeliene – kanskje alle fire – trolig er skrevet etter templets fall, altså i etterpåklokskapens lys. Hva gjør dette med vår rekonstruksjon av hva Jesus trolig selv har sagt? Og hva gjør det med vår forståelse av evangelienes bruk av Jesu ord?

Før jeg går til konklusjonen vil jeg takke Jørgensen for tålmodigheten; han har ventet nesten en uke på dette svaret. I mellomtiden har han beriket diskusjonstråden med diverse hyggelig hilsener og konstruktive kommentarer. Deg diskuterer jeg gjerne mer med!

Min konklusjon: La blomstene visne!

Var templets fall en Guds straff over Israels folk for å ha forkastet Jesus? Frøene til en slik tankegang finnes i NT, men den slår ut i blomst først noe senere i kirkehistorien. Spørsmålet er dermed: Hva gjør vi med frøene? Og hva gjør vi med blomstene? Når Jørgensen formulerer et syn på templets fall som uttrykker Guds straff over Israel klarere og tydeligere enn NT gjør, er ikke det som å sette blomstene i en vase på bordet? Selv tenker jeg at vi bør slutte å vanne dem og i stedet la dem visne. Frøene kan vi vel legge i en skuff, så har vi kontroll på dem.

Sagt på en annen måte: Det er stor forskjell på NT og kirkefedrene når det gjelder hvordan de formulerer seg om templets fall som Guds straff over Israel. Mitt råd er at vi ikke formulerer oss slik kirkefedrene i stor grad gjorde, men tvert imot er minst like forsiktige som NT når vi uttaler oss om dette spørsmålet.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt