Yrkesforbud for kristne vitenskapsmenn?

Det er som omtalt her... delte meninger om hvorvidt den kristne biologen Francis Collins er egnet til jobben med å lede det amerikanske "folkehelseinstituttet".

Interessant nok er det altså snakk om en som verken er kreasjonist eller støtter såkalt Intelligent Design (ID). Hans store feil er å mene at det er mulig å være både kristen og se evolusjon som den beste biologiske forklaringen.

Og at det finnes spor og antydninger i universet til at det er noe utenfor universet - finetuning, moral and all that jazz.

Et par av de seneste innslag om dette er den katolske evolusjonsbiologen Kenneth Miller som ikke uventet forsvarer Collins, og en kort utveksling her mellom biologiprofessor Francisco J. Ayala og skeptikergeneral Michael Shermer.

Sistnevnte mener at Collins er vitenskapelig kvalifisert til jobben, men antyder samtidig at det er to grunner til at hans religiøse overbevisning vil påvirke hans beslutninger som "policymaker for science".

For det første må Collins som evangelikal kristen rett og slett være interessert i noe så bekymringsfullt som å evangelisere.

Og er man det, kan man selvsagt ikke skille mellom kirke og stat.

In the evangelical worldview, there really is no separation of church and state. Yes, Jesus told us, in Matthew 22:21, to "render unto Caesar the things which are Caesar's, and unto God the things that are God's," but that applies to specific things such as taxes and tithings, not the general goal of bringing all Americans to the Lord. So I worry that Collins' evangelical enthusiasm may blur the lines separating the profane and the sacred, church and state, Caesar and God.

Med andre ord kan vi slå fast at Shermer ville gått tilsvarende kritisk ut hvis en ateistisk "evangelikal" som ateismeforkjemperen Richard Dawkins hadde fått jobben.

Det er tilsvarende liten tvil om at Shermer selv etter samme målestokk selv ikke er kvalifisert for jobben. Eller noen annen med et så klart politisk eller livssynsmessig ståsted at de mener andre bør dele det.

I det hele tatt er det et godt spørsmål hvordan noen kan være policymaker for science hvis de besitter noe så tvilsomt som... meninger.

For det andre hevdes at Collins er lite annet enn en kosmisk kreasjonist. Shermer ser hans bok The Language of God som et "velskrevet forsøk" på å bygge en bro mellom vitenskap og religion, i tillegg til at den viser tydelig hvorfor ID er tøv.

Men dette er altså ikke nok for Shermers meningspoliti.

Collins viser seg nemlig ikke bedre enn kreasjonistgjengen når han mener det faktisk finnes noe så uvitenskapelig som en (hold dere fast) skaper og er mulig å argumentere for dette.

Here -- in the realm of the cosmic origin of the laws of nature and the evolutionary origins of morality -- Collins becomes a creationist, abandoning science altogether and glossing over (or completely ignoring) 20 years of research indicating that universes with our configuration of laws are probably inevitable as a result of quantum mechanics, and that as a social primate species we have to have a sense of right and wrong just to get along. Whether this retreat is a product of Collins' religious convictions or scientific ignorance I cannot say, but either way I am concerned that someone holding such an important public policy position in science allowed this to happen once, which means it could happen again.

Det er uvant å måtte gni seg såpass mye i øynene når man leser Shermer. Hva i all verden han bygger sine skråsikre konklusjoner på her er det ikke lett å bli klok på.

For det hele virker mest som polemikk og propaganda. Det har alle symptomer på en som selv lar sin tro og livstolkning forstyrre sine populærvitenskapelige konklusjoner når Collins avfeies med at

1: Vårt univers med dets sammensetning av naturlover sannsynligvis er en uunngåelig følge av kvantemekanikk (selv om det er uklar om det f.eks. er den heller omstridte strengeteorien Shermer ser for seg og/eller multiverset, altså at det gitt et stort nok antall univers vil være uungåelig at ett av dem hadde våre "fininnstilte" naturkonstanter).

2: Vår "moral" eller altså "sans for rett og galt" skyldes at vi som sosiale pattedyr trenger noe slik for å komme overens.

Denne lynkjappe måten - og med så stor skråsikkerhet - å avfeie fininnstillingsargumentet er så tynn at den ikke står til troendes. Skal man først argumentere mot dette, må det sies både klarere og med andre poenger (inkludert bl.a. hvorfor er det f.eks. så sikkert at det totale multiverset må være mindre "fininnstilt" enn vårt ene).

Dette er uansett en lang og ganske innfløkt debatt som Shermer bør vite man ikke kan ta så lett på.

Hans fremstilling av det moralske argument er imidlertid enda tynnere. Det er noe i nærheten av et mirakel hvis han etter så mange debatter han må ha hatt om dette fortsatt mangler forståelse for at spørsmålet Collins og co stiller ikke er om vi "trenger" en slik sans (på samme måte som sorte enker trenger sin noe... annerledes sans for rett og galt), men om det faktisk finnes ekte forskjell mellom rett og galt.

Forhåpentligvis er Shermer klok nok til ikke å forsøke det modernistiske kunstverket å hente moralske verdier fra vitenskapen, men det synes som om han i sin moraltenkning har som premiss at naturen er alt som eksisterer.

Hvilket på mange måter er å forutsette det som skal bevises. For her snakker vi ikke om noen avklart konklusjon blant etikere og filosofer, men om en pågående debatt med lang fartstid.

Denne dreier seg kort sagt om man bør være det som på lettere fiolosofisk kalles nominalist eller realist når vi snakker om moral. Altså er moral kun noe som vi selv velger/definerer eller handler den om noe reelt som vi oppdager og forstår stadig mer av?

At Shermer selv lener seg til - eller rettere sagt fastslår - den førstnevnte retningen (uten en gang å nevne debatten dette inngår i) er ikke noe tyngende argument, kun en selvbiografisk opplysning.

Alle moralske spørsmål (som bistandspolitikk, rasisme, menneskeverd, om vi skal fjerne uønskede og ulønnsomme individer, stamcelleforskning, aktiv dødshjelp etc. etc.) handler med andre ord for Shermer (ihvertfall i teorien, jeg tviler på at han tenker og føler helt sånn i praksis) - litt enkelt sagt - kun, utelukkende om ikke noe annet enn om det kan hjelpe oss til å kommer bedre "along" med hverandre eller ei.

Kan det det, er "rett", kan det ikke, er det "galt". Slik vi til enhver tid måtte finne på å bruke disse begrepene. Det ligger ikke noe grunnleggende mer i dem enn hva vi velger å legge i dem.

I et univers der det forøvrig er tvilsomt (gitt Shermers natursyn) om det i det hele tatt er så meningsfullt å snakke om "fri vilje".

Det er nok dermed opptil flere som ser det mer betryggende enn til forkleinelse at Collins opplever moralske verdier som dypest sett noe annet enn rent pragmatiske og foreløpig biologiske impulser. I en verden der evolusjonen fortsatt pågår og vi ikke aner hva vi etterhvert kan komme til å føle biologisk og "sosialt", gitt videre rammebetingelser og seleksjon.

I hvertfal hvis man ser realistisk på dette.