Verdidebatt

"Tidsånden" som maktbegrep

Det er overhodet intet som skiller mellom hetero- og homoseksuelle hva gjelder hvordan man bidrar i samfunnet eller spørsmål om moralsk karakter. Etikken handler om det handlende menneske som skal elske sin neste fordi hun og han er akkurat som en selv: En ønsket, villet og elsket Guds skapning. Dvs vi er alle søstre og brødre. Alle. Vi kan avhjelpe Jesu lidelse gjennom det å aktivt elske vår neste, hvilket betyr å bidra til at medmenneskets lidelse reduseres, avhjelpes og transformeres til det gode: Gud lot seg inkarnere og identifiserer seg nemlig med sin skapning og når mennesket lider, så lider også Kristus.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Visse begreper lever sitt eget liv, ett av dem er begrepet «tidsånd» (Zeitgeist) som vel er hentet fra Hegels historiefilosofi. Ordet har opprinnelig vært brukt for å betegne en epokes ledende ideer; det intellektuelle, kulturelle og moralske klima. Fra å ha vært en nøytral og historisk betegnelse har «tidsånd» nå for flere blitt en kulturkritisk minuskategori som benyttes til å sammenfatte tidens holdninger, smak og (u)vaner: Denne tidsånds fiksjoner opererer tydeligvis hos flertallet som kontrasterende uttrykk ad hoc; og kjennetegnes visst av mangelen på genuin tro, adekvat analyse, teologisk refleksjon og selvinnsikt. Et bredt kollektiv som svaksynt løper i flokk; bestående av populister og teologiske relativister. En velmenende, men halvblind liberal gjeng som bevisst eller ubevisst legitimerer og bidrar til sanselighet, tøylesløshet og frivolitet: Ja, de gjør det gale og skryter sågar av det, som Paulus skrev.

Det snedige med slike konnotative innramminger er at de kan snike seg forbi lesernes kritiske sans og forsøker å legge føringer på hva og hvordan vi bør tenke som genuint og ærlig troende. Denne retoriske strategien kan altså være nyttig; i det minste der man taler til sine egne og vil opprettholde den rene og sanne teologiske orden.

Men ord kan som kjent tildekke like meget om de avdekker: Det er ikke slik at tidsånden kun representerer negative og destruktive elementer; historien viser klart nok at vesentlige og grunnleggende positive verdier har kunnet etablere seg da tiden endelig var moden for nødvendige samfunnsendringer. Ikke minst hva gjelder flere av de demokratiske verdier vi i dag tar for gitt; som f.eks. ytringsfrihet, likeverd og likestilling. Kirken har for øvrig ikke alltid stått på barrikadene her for å si det forsiktig, snarere har kirkens ledelser noen ganger vært bremseklosser og desto verre teologisk argumentert for de motsatte negative verdier som «den gode og sanne kontrast» til den farlige nye tidsånden. Men dog med betydelige omkostninger for mange.

En normalitetsnorm som enkelte viser til hva gjelder seksualitet, faller selvsagt på sin egen urimelighet: Flertallet har som kjent ingen rett til å definere hva som er moralsk legitimt og rett når det gjelder det genuint menneskelige. Menneskelig og etisk sett kan intet være moralsk galt eller rett ene og alene fordi man positivt mener å vite at en autoritet en gang har fastslått saken en gang for alle.

Vi tror på en Gud som elsker alle mennesker med en grenseløs kjærlighet. Gud ble selv menneske. Det er det primære. For Gud er vi like. Gud elsker mennesket slik det faktisk er: Det handler ikke om å prestere, men om å ta i mot. Der teksttolkninger kommer i konflikt med aktiv kjærlighet og nåden, der må det førstnevnte vike. Vi er alle sammenbundne gjennom Kristus i Guds favn. Og derfor kan man hevde at et hvert menneske er større og mer enn seg selv, og langt mer enn bare kjønn og seksualitet. Homoseksuelles kjærlighet handler for øvrig ikke om hvem du har sex med, men om hvem du elsker. Gjennomgående viser Jesus en sterk tro på mennesket og dets gitte relasjon til Gud.

Etikken og troslæren er to uadskillelige sider av samme sak, de utvikles som ledd i den pågående åpenbaringen og beriker hverandre gjensidig: Det gode er ikke godt fordi Gud valgte det. Men Gud valgte det gode fordi det er godt. Og merk vel: Skiller man seg ut fordi man er aseksuell, uvanlig lang, har psykiske eller fysiske utfordringer, er usedvanlig hyggelig og hjelpsom, liker ensomhet, er venstrehendt osv, så er det like lite galt som det å være lesbisk og homofil.  Det er overhodet intet som skiller mellom hetero- og homoseksuelle hva gjelder hvordan man bidrar i samfunnet eller spørsmål om moralsk karakter. Ja, det finnes homoseksuelle som lever ut sin seksualitet destruktivt og ansvarsløst. Men det er da velkjent at heteroseksuelle i høyeste grad kan leve ut sin seksualitet på krenkende og destruktive måter. Det fastslås i nyhetene så og si hver dag. Etikken handler m.a.o. om det handlende menneske som skal elske sin neste fordi vedkommende er akkurat som en selv: En ønsket, villet og elsket Guds skapning. Vi er alle søstre og brødre, alle: Opplever man Gud som vår alles Fader, så stiler det oss i et radikalt ansvar til. våre medmennesker. Nestekjærlighet og solidaritet bygger m.a.o. på identifisering. Men når det gjelder seksualitet, så får flere problemer her da enhver er så intimt knyttet til egen seksuell identitet. Derfor kommer teksttolkninger i mellom som avlastende og styrende element, og slik opprettholdes uakseptabel distanse. Dermed sløres hjertets blikk for den lidende.

Dessverre er det fler som ennå opplever mobbing, hets og vold. Regnbueflagg rives ned på skoler og andre steder. Pridemarkeringene handler om kjærlighet, ja, men også om det å kunne leve i trygghet og delta i fellesskapet på like premisser. Det handler derfor for oss alle om å reise oss og si tydelig i fra at det trygge samfunnet andre tar for gitt, hvor demokratiet og menneskerettigheter rår, også gjelder for alle.

Det grunnleggende gjelder oss ubetinget; nemlig å elske Herren vår Gud av hele vårt hjerte, av hele vår sjel, av all vår forstand og vår neste som oss selv. Og min neste? Det er den som rammes av mine valg; av mine antipatier, sympatier, holdninger og likegyldighet.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt