Endre Stene

6

«Å venne seg til å leve nær Gud»

Er det mulig?

Publisert: 17. jun 2021

Overskriften er den samme på en liten bok av Broder Laurentius, født 1614, oppvokst under enkle kår i Frankrike. Som tenåring ble han omvendt til Gud, før fattigdom og lav utdanning tvang ham til å bli soldat i trettiårskrigen.

Krigsskadd og traumatisert ble han som 25 åring «lekbroder» hos karmelittmunkene. Her tjenestegjorde han på kjøkkenet og med sandalreparasjon.

Laurentius hadde ingen framtredende posisjon, men levde i stillhet med Gud. Nærheten til Gud preget ham, snart ble han oppsøkt for åndelig veiledning, og skrev korte brev som senere ble utgitt.

I disse formidler han at det er avgjørende for livet med Gud å venne seg til tanken om at Gud alltid er nærværende. Denne tanken er like enkel som den er dyp. Er det noe vi glemmer, så er det at Gud er her. Men det gir en veldig hvile om denne sannheten får rom i bevisstheten. For når vi er trygg på at Gud alltid er hos oss og vi alltid kan søke Ham, kan vi midt i alt være rolig.

Laurentius forteller at han søkte ulike metoder for å komme nærmere Gud, men ingenting hjalp ham. Han bestemte seg derfor for å oppgi alt for å være Guds. Han begynte å leve som om det ikke fantes andre i hele verden enn Gud og ham. «Jeg tilbad Ham så ofte jeg kunne og holdt Hans hellige nærvær fast i mitt sinn og gjenkalte Hans tilstedeværelse så snart jeg merket at den begynte å svinne bort for meg.»

For ham var dette en øvelse for hverdagslivet. Midt i ståket på et hektisk kjøkken forsøkte han å «jage vekk fra sinnet alt som muligens kunne forstyrre min tanke på Gud». Han beskriver en praksis hvor han trekker seg «tilbake med Ham i sentrum av sjelsdypet så ofte og så mye jeg makter. Og når jeg er med Ham på denne måten, frykter jeg ingen eller intet.»

Laurentius oppfordrer andre til det samme. «Søk trøst hos Ham så ofte de kan. Oppløft hjertet til Ham – også ved måltidene og når de er sammen med andre mennesker, det minste lille tegn på at de har ham i hjerte og sinn vil alltid være Ham kjært og velbehagelig.»

Og når konsentrasjonen om Guds nærvær gjentas blir de en vane, «Guds nærhet blir liksom en naturlig ting for oss.» Laurentius oppmuntrer derfor til å tenke på Gud så mye som mulig, «slik at du litt etter litt venner deg til denne lille, men hellige øvelse. Ingen legger merke til det, og ingenting er lettere å gjenta ofte i dagens løp: - denne lille, stille stund av tilbedelse.» Slik gjør han også bønn til ikke noe vanskeligere enn det å holde vårt «sinn i Herrens nærhet».

Laurentius’ tanker kan virke enkle, til og med noe naive og urealistiske. Men de er ikke bare er en fin idé. For budskapet fra munken fra 1600-tallet svarer til en vår tids kanskje største utfordringer. Sjelden har det vært en tid i historien med så mye uro og oppjagethet. Da trenger vi hjelp til å søke Skaperen.

Våre nederlag, bekymringer og sorger kommer dypest sett av at vi lever våre minutter, timer og dager uten å være bevisst at Gud ER. Den mest grunnleggende sannhet i eksistensen er enkel, men har samtidig enorme konsekvenser for hverdagslivet.

Denne enkle munken legger igjen  en lengsel etter Guds nærvær, til Ham som den troende en dag skal se med egne øyne. Når Laurentius lå for døden og ble spurt hva han holdt på med, svarte han: «Jeg gjør det jeg har tenkt å gjøre i all evighet - jeg tilber Gud. Jeg kommer ikke til å endre gjerning når jeg dør. Jeg har bare tilbedt Gud i førti år på jorden - når jeg kommer til Himmelen skal jeg bare fortsette å gjøre det jeg gjør."

Les mer om boken på foross.no

2 liker  

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere