Ågot Cecilie Heiberg-Jacobsen

5

PRIDEMÅNEDEN JUNI - TIL GLEDE OG BESVÆR

Fra å være en dag til å bli en nasjonal stafett som går fra by til bygd, på kryss og tvers i Norge. Klart vi er stolte, vi er mange og vi er veldig forskjellige. Når vi kan synge, danse og glede oss. Når vi kan gå der anonyme, usikre og redd for å bli avslørt. Eller stolte og fulle av energi, fordi vi plutselig ikke lengre er den ene eller den eneste.

Publisert: 15. jun 2021

Som følte oss annerledes, uten helt å forstå hvorfor. Som bøyde hodet i skam, når vi plutselig oppdaget at vi var forelsket. Eller som skjønte, at den vi hele tiden hadde vært fra vi ble klar over at vi var et eget menneske, med egne tanker, behov og følelser, ikke var den omgivelsene våre oppfattet at vi var. Eller som vokste opp med omgivelser som godtok og aksepterte og heiet på, men du kjente en skam som fikk deg til å tie

 

Overrasket? Det bør du ikke være, for selv i en liten forsamling, er det mange ulike fortellinger. Gode fortellinger om en lykkelig barndom, vonde historier og en trist barndom. Stolt barnetro eller utenforskap. Trygge rammer eller rusproblemer, mishandling eller overgrep. Åpne samtaler eller senkede blikk. For selv om vi snakker for lite om det består hver menighet, forsamling eller organisasjon av mennesker, med lyter, med feil, mangler og utfordringer med forskjellige avskygninger. For det er ikke bare de som ikke «vokste opp i møblerte hjem» som har en traumatisk fortelling. Forskjellen er bare, at det var de alle visste om. 

 

Jeg skrev et innlegg i går, det ble publisert, før jeg fikk redigert. Noen ganger gjør det vont å lese aviser, noen ganger blir diskusjoner så vond at hjertet nesten revner. Det hender jeg ønsker jeg kunne sette en strek over historien, over bakgrunnen min, over demonutdrivelse, ord om synd, skam, straff eller dom. Om de siste tider 

 

Noen ganger skulle jeg ønske, at jeg var ateist eller agnostiker.

 

Troen er der. Tilliten til Gud er der også. Jeg tror på kjærligheten, jeg tror på en kjærlig Gud som skapte oss til den vi er, med forskjellige ansikter, så vi kan se forskjell. Ulike talenter så vi kan utfylle hverandre, og som gjør at samfunnshjulet kan gå rundt. 

 

Jeg tror på en Gud som ble menneske og stod opp fra de døde tredje dag. Jeg tror på julen, påsken og pinsen. Jeg tror på det utrolige, det uforståelige og det helt ubegripelige. Det som er synlig for mitt øye eller hørbart for mitt øre, det hendene kan gripe og føttene kan stå på. Jeg tror på et hjerte som slår inn til det ikke er mer krefter igjen å banke. På pusten gjennom nesen og ned i magen, eller den som ikke klarer mer enn å puste ned i halsen, fordi det er så masse frykt i magen. Jeg tror på det huden min forteller meg og nesen min får meg til å kjenne på som godt, eller vondt.

 

Jeg tror på det enestående mennesket i en verden av mangfold og ulikhet. Jeg tenker jeg er heldig som kan tro, men også uheldig

 

Ikke fordi min Gud skyver meg fra seg. Ikke fordi nåden ikke gjelder meg, fordi jeg har jentekjæreste. 

 

Jeg kjenner det kan være vanskelig fordi noen mener de har monopol på den rette troen, at det gir dem rett til å dømme meg til utenforskap. Fordi noen «Pastorer, prester og forstandere» har fortalt meg, at akkurat du er ikke verdig Guds kjærlighet. Du er heller ikke verdig å være din kjærestes kjæreste fordi hun er kvinne. Ditt ekteskap er ikke villet av Gud, den velsignelsen og forbønnen du og din kjære fikk oppleve, var ikke verdig. «Min kirke skal ikke feire Pride, fordi det krenker meg, fordi det byr meg i mot.» Jeg liker det ikke, så slutt med det der. 

 

Min Gud er ikke skammens Gud, Han er nådens Gud. Han har skapt alt av kjærlighet. Så skader vi oss selv, fordi vi hele tiden forsøker å finne oss selv. Hvem er vi, i denne verden vi forsøker å være en del av? Hvem er vi egentlig og hvem er vi ment å være? Hvorfor har Gud sagt...? Hvorfor skapte du et menneske du ikke ville vedkjenne deg? Hvorfor ble jeg født til den jeg er, når mitt eneste ønske var å bli elsket, ønsket og godtatt? Hvorfor møtte jeg drømmekvinnen, når jeg aller helst ville gifte meg og passe inn? Hvorfor hørte du ikke mine bønner om helbredelse? 

 

Spørsmålene mine var mange, følelsene kompliserte

 

Jeg har ikke svaret, men jeg har et hjerte som banker, en ryggsekk med skam som er påført av uforstandige menn i svarte kjoler med hvite pipekraner, som fortalte meg om demoner som de forsøkte å drive vekk. I stedet så tok de fra meg så uendelig mye mer. Jeg bebreider dem fremdeles for den skaden de påførte meg. Jeg dømmer dem som dømte meg til evig pine og et liv helvete, fordi jeg åpnet munnen og protesterte. Jeg arbeider med å tilgi personen som fortalte meg, at jeg ikke var verdig en jobb i den kirken som var mitt hjem, fordi jeg var lesbisk. 

 

For dem er det glemt, hadde jeg konfrontert dem ville de fornektet det. For jeg var en av mange, som fikk dem til å kjenne på sin egen (Gud)dommer-lighet, sin makt og sin kontroll. Kjærligheten de forkynte fra prekestolen, var mørklagt og umulig å få øye på. Rommet var kaldt som i et kjøleskap og kulden gikk helt inn i ryggmargen.

 

Jeg feirer stolthet, fordi jeg er herlig levende, til stede i mitt liv. Jeg feirer mangfold fordi jeg kan være provoserende synlig og takknemlig for den Gud som aldri forlot, den Gud som holdt meg fast når jeg bare var i stand til å kjenne min egen avmakt, min egen skam, min egen skyld og omgivelsenes avvisning og fordømmelse.

 

Jeg løfter mine hender i glede og takknemlighet over den kirken som har åpnet dørene opp og inviterte meg inn, til aksept, til fellesskap, nattverdfellesskap  og til ekteskap med den jeg har kjær.

 

Jeg takker Jesus for det han gjorde, nettopp for at vi skulle slippe å skamme oss. Jeg takker for Jesus som sa, «.....den som er uten synd, kan kaste den første stein» «Heller ikke jeg fordømmer deg, gå bort og synd ikke mer fra nå av» 

 

For jeg er meg, noen ganger er troen lett å forholde seg til. Andre ganger er det som en sky kommer å dekker» for troen, som de mørke grå skyene som dekker foran solen, og gjør dagen mørk og marken våt. For som året her nord består av fire årstider, har det vært noen perioder med mørketid i livet. Jeg tror det er sånn jeg er skapt og mange med meg. Likevel kjenner jeg glede, takknemlighet og optimisme over Kirken på Pride, Åpen Kirkegruppe, Åpen Folkekirke, biskoper og prester som danser med oss i glede over mangfoldet Gud og vår Frigjører. 

 

Derfor feirer jeg Pride til glede og forargelse. Ikke minst fordi jeg vet, at hver eneste dag forteller et menneske en kjær venn, en forelder eller besteforelder, at hin er* ,hun er eller han er. Hver eneste dag ser en gutt eller jente ned i skam når en homsevits blir fortalt, eller når noen har sagt «Din jævla homo» «Din fordømte soper» eller et av de andre skjellsordene som får lov å forurense luften i garderoben på fotballbanen, i klasserommet eller skoleplassen. Ofte uten at noen sier fra

 

For vi er usynlige, en hun, hin, han befinner seg sannsynligvis i et rom, hus, en etasje eller gate nær deg. Kanskje enda til i samme hus? Om så var hvorfor blir du krenket, hvorfor kjenner du du på ubehag? 

 

Eller hvorfor blir du lykkelig som meg over hvor fantastisk fargerik og frodig menneskenaturen er? 

 

 

2 liker  

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere