Paul Aage Aasheim

Freelancer
2

Bevar kirkelig fellesråd! Og Kirkevergen!

«Før tårnene faller» spiller det ingen rolle om organet heter prostiråd eller kirkelig fellesråd. Elsket barn har mange navn! Men - Vår felles kulturarv, som kirkebyggene representerer, vil trolig falle i grus om Den norske kirke ikke lykkes med å bevare det norske folks eierskap til sin lokale kirke.

Publisert: 14. jun 2021

Selv om den nye Trossamfunnsloven uttrykker klart og tydelig at norske kommuner har ansvar for finansiering av Den norske kirke lokalt, er det på ingen måte gitt at det også vil bli realisert når alt kommer til alt. Dersom avstanden blir for stor mellom de som bevilger penger til kirkene og de som forvalter dem, kan lokalt engasjement for kirkebyggene forvitres og bli borte. Det kan i ytterste fall bli konsekvensene av forslaget til ny kirkeordning, der kirkelig fellesråd foreslås avviklet og erstattet av prostiråd som skal forvalte kirkebyggene, kirkegårdene og gravferdsforvaltning med mer.

Forslag til ny kirkeordning for Den norske kirke, slik det fremgår av rapporten «Samhandling i en selvstendig folkekirke – ny kirkelig organisering» inneholder mange interessante forslag som skal gjøre Dnk i stand til å møte fremtiden som et selvstendig trossamfunn. Kirkens mandat er det samme som før, nemlig å nå ut med evangeliet til flest mulig mennesker, samtidig som en oppfyller samfunnsoppdraget som folkekirke og tar vare på den kristne kulturarven. Parallelt er det norske samfunnet i demografisk endring. Norske kommuner står overfor store økonomiske utfordringer i årene som kommer og derfor er det ikke gitt at Dnk lokalt vil bli tildelt like mye penger som tidligere. Det er derfor viktig at Kirken evner å restrukturere og bruke de ressursene som en disponerer enda bedre. Behovet for større og mer hensiktsmessige organisatoriske enheter er åpenbart, særlig etter at mange kommuner i Norge har blitt slått sammen. For å møte disse utfordringene foreslår Kirkerådet, (ikke Kirkemøtet), å opprette regionale prostiråd som skal erstatte mange kirkelige fellesråd i geografisk region.

Hvor mange kirker trenger vi?

For noen år siden ble mangel på vedlikehold av kirker estimert av KA til 10-12 milliarder. Mange steder i Norge står kirker rett og slett til forfalls og råtner på rot for å si det brutalt. Det mangler verken på vilje eller tverrpolitiske enighet om at det er viktig å ta vare kirkebyggene, men mange kommuner har trange, økonomiske rammer og må også prioritere blant flere andre viktige, lovpålagte oppgaver. Selv om en kommune er pålagt en rekke oppgaver og plikter betyr det ikke at kommune er blankofullmakt til å bruke ubegrenset med penger. Derfor spør også politikerne om det virkelig er bruk for så mange kirker når oppmøte i kirkebenkene er svært glissent mange steder. Selv om det jevnt over er godt besøkt i mange kirker ulike steder i landet, så er det ikke til å komme bort fra at deltakelsen ved gudstjenester og andre kirkelige handlinger er beskjeden, både i byene og i distriktene hvor det bor få folk. Hvordan kan en ny kirkeordning møte en slik utfordring?

Dnk bør ikke lenger ha enerett, men førsterett til bruk av kirkebyggene. Det bør legges til rette for et aktivt, økumenisk samarbeid med andre kristne trossamfunn, slik at kirkene kan bli fylt med aktivitet. Med den nye Trossamfunnsloven har Dnk lovpålagt rett til å bestemme hvem som kan bruke kirkene og å definere hva som er rett bruk av kirkene og liturgisk utstyr og interiør. Både kortids- og langtidsutleie bør vuderes, herunder fremleie, eventuelt også salg, av kirker på rot i sin helhet dersom Dnk har for mange kirker i et område. I Oslo fylles den katolske St. Olavskirken tre ganger i løpet av en søndag, mens Trefoldighetskirken like ved samtidig har beskjedent besøk. Det er et grelt eksempel som ikke kan forsvares! Menighetshus i nær tilknytning til kirkebygg er også en ressurs hvor det kan legges til rette for økt bruk som lokale samfunnshus. På Mortensrud i Oslo ble den nye kirken bygget med menighetshus på behørig avstand fra kirken, slik at det kan brukes som samfunnshus og livssynsnøytralt forsamlingssted for andre tros- og livssynssamfunn. Vi trenger flere slike kreative løsninger i morgendagens kirke. Derfor spør vi: Kan kirkelig fellesråd i den nye kirkeordningen bli et viktig økumenisk samarbeidsorgan for alle kristne trossamfunn i en kommune?

Hvem eier våre kirker og kirkegårder?

Kirker og kirkegårder i Norge er ifølge Kirkeloven soknets eiendom. Hvert enkelt sokn tilhører Den norske kirke og er den grunnleggende enhet i Den norske kirke. Ifølge den samme loven er det kirkelig fellesråd som opptrer som organ på vegne av soknet i alle spørsmål, oppgaver og ansvar som handler om eiendomsforvaltning, bygningsvedlikehold, restaurering og oppføring av nybygg og gravferdsforvaltning og drift av kirkegårdene. Men, hvem er soknet? Ifølge Kirkeloven er det alle medlemmer tilhørende Den norske kirke som har geografisk bostedsadresse innenfor den aktuelle soknegrensen. Men, om en spør folk flest på landsbygda vil en nok ikke være så opptatt av formalitetene – Det er vår kirke, det er vår kirkegård, (og vår prest), uten at det skilles stort på hvem som er innafor og utafor – «Selvsagt går man til kirke, men det betyr ikke at man er religiøs», er et kjent utsagn.

Våre norske kirkebygg og kirkegårder er også noe mer enn bare bygg og kirkegårder som tilhører soknet. Det er også vår felles, norske kulturarv i ordets videste forstand som har gått i arv gjennom mange generasjoner. Denne kulturarven vil mange hevde har vært bindeleddet mellom det norske folk og kirken i over 1000 år. Uavhengig av presteskapet, kirkens ledelse og håndtering av teologiske og kirkepolitiske spørsmål så vel som engasjement for samfunnsspørsmål, står våre kirker som en fredet plett hvor vi legger våpnene fra oss i våpenhuset og holder fred med hverandre foran Gud den allmektiges åsyn. I våre kirker møtes vi i til fellesskap for å markere livets inngang og utgang og for å feire øvrige viktige livshendelser, årets høytider, uavhengig av vår personlige tro og tilhørighet til Den norske kirke.

Det er med dette historiske bakteppet viktigere enn noen gang før å unngå at det bygges barrierer mellom Kirken og folket etter at Dnk ble skilt fra Staten. Det følger av at Dnk, som selvstendig trossamfunn, må være tydelig i sin forkynnelse. Hver enkelt menighet må finne sin klare, kirkelige profil og spisse sine aktiviteter, for at Kirken skal være synlig i samfunnet. Men, gitt den enkle folkekirketanken at kirkebygget er helligstedet hvor hver enkelt av oss mennesker møter vår Skaper og Gud, uavhengig av vår personlige tro, undring eller fravær av tro, vil det være avgjørende viktig å bevare kirkebygget som hellig møtested. Her i ligger en spenning: Hvordan kan Kirken bevares som folkekirke, åpen for alle, og samtidig være et tydelig og synlig trossamfunn for den aktive kjernemenigheten for kommende generasjoner?

Samarbeid – Kirken og kommunen

Om Den norske kirke velger å avvikle de kirkelige fellesrådene, vil det være et irreversibelt vedtak. Selv om Den norske kirke ifølge den nye loven om trossamfunn står fritt til å velge hvordan en ønsker å organisere sin virksomhet, forholder det seg litt annerledes med de kirkelige fellesrådene. Kirkevergen var en del av den kommunale forvaltningen fra gammelt av. Det var den som hadde ansvar for drift og vedlikehold av landets kirker, kirkegårder og gravferdsforvaltning. Med Kirkeloven av 1996 ble dette endret til kirkevergen ved kirkelig fellesråd, som ble et selvstendig organ for soknet, tilhørende Den norske kirke. Etter dette ble det kommunens ansvar å finansiere driften av kirkelige fellesråd, herunder rehabilitering og bygging av kirker, samt kirkegårdsdrift. Det betyr at de kirkelige fellesrådene ikke ensidig kan avvikles uten at begge parter er enig om det, så lenge kommunen er ansvarlig for å finansiere drift av Dnk lokalt. Hva er lokale kommunestyrepolitikere og rikspolitikeres holdning til å avvikle kirkelig fellesråd som organ? Vil de være entydig positive eller negative? Og hvorfor skal Kirken, som er opptatt av «brand», avvikle en så godt innarbeidet brand som Kirkeverge, som har vært en kjønnsnøytral og megetsigende tittel i så mange hundre år? Bevar Kirkevergen – Vi får den aldri tilbake om den går ut!

Kirken trenger kirkelig fellesråd

Når morgendagens kirkeordning utredes, bør hovedfokus være rettet mot Dnk’s hovedformål. Alle andre støttefunksjoner bør underordnes dette ene; å la Kirken være Kirken på sine egne premisser. Konkret kan det best oppnås ved at kirkelig fellesråd som organ for soknet, rendyrkes som en teknisk serviceetat som kun har ansvar for drift og vedlikehold av bygg, anlegg, eiendom, kirkegårder og lokal gravferdsforvaltning. Alt arbeidsgiveransvar for bemanning til gudstjenester og kirkelige handlinger, trosopplæring, diakoni og alt det som ligger menighetsrådets formål om ha «… oppmerksomhet henvendt på alt som kan gjøres for å vekke og nære det kristelige liv i soknet.» må plasseres enten i menighetsrådet eller et eventuelt prostiråd. Dermed vil en kunne rendyrke Dnk som trossamfunn gjennom embetet og eksisterende rådsstruktur, samtidig som kirkelige fellesråd kan rendyrke sin rolle som støtteorgan for Den norske kirke og som samarbeidsorgan med kommunen og lokalsamfunnet for øvrig.

Nettopp fordi kirkelige fellesråd er et organ i Den norske kirke, på siden av rådsstrukturen, kan rådet fungere som et viktig støttehjul for dem som opplever at Dnk som trossamfunn «blir i mesta laget» å forholde seg til. Ved å avgrense kirkelig fellesråds ansvar og oppgaver på denne måten, unngår en at menighetens kirkelige profil, kirkepolitikk eller geistliges partipolitiske engasjement skaper barriere mellom kirkebyggene og folket. I forbindelse med gravferdsforvaltning vil dette være særs viktig. Om en kommune ønsker å prioritere vedlikehold av sine kirker og kirkegårder kan den prioriteringen rettes direkte til det lokale kirkelige fellesråd. Dette i motsetning til et prostiråd som vil oppleves abstrakt og langt borte. Å lose budsjettmidler gjennom et stort prostiråd som skal balansere hensynet til mange kommuner i en og samme budsjettprosess, vil bli en svært krevende øvelse. Dessuten - mulighetene for å hente ut effektiviseringsgevinst for tekniske tjenester som leveres av kirkelige fellesråd, er svært begrenset. Avstandene har rett og slett blitt for store til at man kan gjenbruke det samme mannskapet og de samme maskinene flere steder. Derfor vil en være helt avhengig av et tett og godt samarbeid med kommunen, enten gjennom en tjenesteavtale og eller ved at man samarbeider om anbud på driftstjenester.

Kirken trenger også Kirkebygg som Statsbygg

Det største potensialet for å effektivisere driften av Den norske kirke vil være gjenbruk av kompetanse og erfaring. Hver gang en kirke rehabiliteres eller bygges, legges nye alen til med verdifull kunnskap om hvordan det skal gjøres. Dessverre går denne kunnskapen tapt hver eneste gang fordi kompetanseoverføringen internt og mellom kirkelige fellesråd er svært begrenset. Det rehabiliteres og bygges for sjelden nye kirker til at hver enkelt medarbeider rekker å erfare det mer enn en gang. For å systematisere denne kompetansen og skape effektive læringsprosesser må en ha tilstrekkelig volum av prosjekter som gjør det mulig å lære av tidligere feil og å se muligheter for forbedringer. Derfor bør det det etableres et nasjonalt organ med regionale avdelinger etter mal av Statsbygg, som kan ivareta behovet for spesialkompetanse om norske kirkebygg. Et slikt organ kan kort og godt kalles Kirkebygg. Et slikt fagorgan bør ha ansvar for nybygg, rehabilitering og eiendomsforvaltning som igjen gir faglig støtte til lokale kirkelige fellesråd som vil ha det daglige ansvaret for driften av kirkebygg og kirkegårdsdrift.

Det sier seg selv at noen kirkelige fellesråd må drives som et interkommunalt foretak da mange kommuner er for små til å ha en egen driftsorganisasjon. Men, kirkelig fellesråd som organ, nærmest som en hus- og gårdsbestyrelse for små kommuner, vil kunne fungere som råd, da det ikke vil ha drifts- eller forvaltningsoppgaver. Om et nasjonalt organ med regional tilstedeværelse også håndterer utleie av kirker, menighetshus og andre bygg og eiendom for det enkelte sokn, kan det bidra til profesjonell utleie som gjør det enkelt for leietakere å forholde seg til én part, samtidig som den enkelte menighet får hjelp og støtte til alt det praktiske i forbindelse med utleie. Her bør det ligge et betydelig inntekstspotensial som kan komme det enkelte sokn til gode.

Ved opprettelse av et slikt nasjonalt- og regionalt-fagorgan, vil det også være enklere å rekruttere spesialkompetanse både fordi det vil fremstå som faglig interessant, og gi mulighet for lang karriere i en mangfoldig organisasjon. I en slik organisasjon, og i de kirkelige fellesrådene lokalt, vil det ikke være nødvendig å stille krav om medlemskap i Dnk. Man kan tilby konkurransedyktige arbeids- og lønnsbetingelser i det markedet man konkurrerer med. Det er i prinsippet heller ikke noe i veien for å plasserer alle støttefunksjoner, som lønnskontor, regnskap og finans, IT og andre driftsoppgaver i en slik driftsorganisasjon, som en ny og utvidet variant av Kirkepartner AS. Men det  må bli en annen debatt.

PS! Mon tro om ikke dette innspillet kan være et kompromiss i den pågående debatten om ny kirkeordning, hvor prestene, forståelig nok, er bekymret for at embetslinjen blir borte og at Kirkevergen blir ny arbeidsgiver i nytt prostiråd? Med dette forslaget vil en kunne rendyrke og spisse den eksisterende embets- og rådslinjen hvor prost og soknepeprest kan være arbeidsleder for den kirkelige tjenesten, samtidig som kirkelig fellesråd og Kirkevergen og alt dets vesen forblir en viktig støttefunksjon på siden av hovedlinjen i Den norske kirke.

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere