Verdidebatt

Baneheia «To historier. En sannhet»

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Etter å ha lest boken til Bjørn Olav Jahr, «Drapene i Baneheia.  To historier. En sannhet» der forfatteren lik Kripos sin gjerningsmannsprofil konkluderer med en gjerningsmann...syns jeg det er merkelig at bistandsadvokatene til de pårørende så sterkt argumenterer for riktigheten av en dom som helt klart er tvilsom.  Dette er jo med på å bevare frykt hos de pårørende. Bistand burde jo handle om det motsatte.  Som jeg ser det, ville den beste nyhet for de pårørende være at ny etterforskning kunne bevise at Wiggo var uskyldig, så det ble en mann mindre å frykte.

Bevisene taler en vei, det er godt for Viggo sier Kristiansens forsvarer Arvid Sjødin.  Han sikter vel til at vitner har hørt skrik, dunke og rasle lyder ved siden av åstedet og en annen som har sett to jenter og EN mann forlate badeplassen sammen og at dette nærmest gir Kristiansen alibi med henblikk på telefonbeviset.

At disse vitnene ikke ble innkalt til rettsakene, ser jeg på som en skandale. 
Å beskylde Kristiansen for å lyve, for at han ikke husket nøyaktig når og hva han gjorde nesten 4 mnd. tidligere, er rett og slett tullete
Bjørn Olav Jahr har virkelig gått i dybden med forhistorie og oppvekst av både Andersen og Kristiansen og hans bok fikk meg virkelig til å revurdere mitt syn på saken.
Det heter seg at det er bedre at 10 skyldig går fri, enn at en uskyldig blir dømt...at tvilen skal komme tiltalte til gode...
men inntrykket man får av denne saken, er at når det ble veldig tvil om Kristiansen var skyldig, så dømte de han for sikkerhets skyld.
Vi hører nå at det er gjort framgang i efterforskningen.. så her kan fallhøyden bli stor både for den som frifinner og den som dømmer på forhand. 

Dag Yri

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt