Ågot Cecilie Heiberg-Jacobsen

5

PRIDEMÅNEDEN JUNI

Pride, stolthet, glede, inkludering, samhold, mangfold, uenighet, konflikter, ulike strategier, Drag Queens, Lether Man, SMS

Publisert: 11. jun 2021

Dette Pride måneden, fra å bli en dag vi markerte på grunn av opprøret mot politiet overgrep av homoseksuelle og transer i Stonewall Pub på Manhattan feirer skeive i hele landet. I stadig flere Pride markeringer rundt om i landet, går det mange under parolen "Kirken på Pride", Regnbuemesser har fått en selvsagt plass i stadig flere markeringer.

Klart dette provoserer, det forstår jeg: Fordi det kolliderer med det jeg vokste opp med. Fordi holdningene til homofile og lesbiske, i min oppvekst ofte ble snakket i negativ sammenheng ofte samtidig med et tydelig kroppsspråk og negative ord. Selv har dette vært mitt liv bestandig, men før jeg forelsket meg i en jente var det bare en anelse om at jenter var viktigere for meg. At jeg ble lei meg når mine venninner fikk guttekjærester og en følelse av å ikke høre til. 

Da jeg høsten 81 opplevde min første totalt "månelanding" og virkelig kjente på følelsen av å gå på skyer, kjente kriblingen i kroppen og frykten for å bli avslørt, forstod jeg plutseli. Hun  ble aldri noe kjæreste, men hun åpnet øynene mine og fikk meg til å se meg selv, som den jeg var.

Jeg skjønner at noen forakter Pride, men jeg lurer på hva som får noen til å gjøre det til sin livsoppgave å stenge andre mennesker ute fra fellesskapet. Kvinnelige prester opplever å bli diskriminert i sin jobb, de opplever utilbørlig oppførsel fra sine kollegaer. En ung kvinne er opprørt fordi Kirken på Pride er blitt så stort. Kanskje med min bakgrunn fra både kristne misjonsorganisasjoner og den konservative delen av kirka, ville jeg vært på samme sted. Fordi jeg hadde så uendelig mange svar, det har jeg fremdeles, til plage for mange.

En av de tingene som  gjør meg vont er å se at kanskje jeg med mine holdninger har påført andre skam, skyld eller fått andre til å føle seg små, for å bekrefte mine sterke meninger og min oppfatning. Jeg er engasjert og tro er fremdeles viktig for meg. Samtidig så har jeg noen skriftsteder som alltid har fulgt også når jeg trodde at Jesus ikke ville ha meg, eller at jeg skulle havne i helvete fordi jeg hadde forelsket meg i den vakreste jenta på jord og det var det jeg hadde hørt fra prekestol eller talerstol, fra Profetisk tale og Tungetale som fikk blikket til å senke i skam og hjertet til å fryse til is i hjertet mitt.

Jeg kom til et miljø med mennesker som var så utrolig forskjellige. Jeg møtte homofile og lesbiske og transer og Gud hjelpe meg, folk som ville fått meg til å rømme noen år før. For gjennom Åpen Kirkegruppe så fant jeg ut at troa mi skulle ingen fra meg. Det å være en del av et miljø med mennesker som festet og mennesker som var politisk aktive og engasjerte på andre måter. Det å møte folk i alle aldre, med veldig ulik og lik bakgrunn. Det å møte kristne, muslimer, jøder, buddhister eller ateister. Politiske overbevisninger som var forskjellig har gjort at jeg i dag er mye mer avslepen. 

Jeg elsker engasjerte (unge) mennesker som står opp for det de tror på. jeg synes det flott når unge kan fortelle hvor skapet skal stå, eller hva de tror på. Det er noe av det vakreste som finnes. Noen holdninger gjør meg i midlertid trist.

På den andre siden håper jeg at det blir lettere å spørre: Hvorfor blir du så provosert" Hvorfor er dette så viktig for deg? Hvorfor ønsker du å stenge ut mennesker som har både utdannelse, erfaring og kompetanse som kirken trenger og som gjør fellesskapet bedre? Hvorfor er det noen du reagerer på fysisk? Ville du vært like overbevist om moren din hadde funnet en kvinnelig kjæreste, eller broren din kom hjem med en mann? Er du villig til å velge vekk mennesker du er glad i, på grunn av prinsipper?

JEG ELSKER PRIDE, JEG ER HERLIG TAKKNEMLIG OVER KIRKEN PÅ PRIDE OG JEG GLEDER MEG HVER GANG JEG SER ET REGNBUEFLAGG PÅ EN FLAGGSTAND.

1 liker  

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere