Hans Morten Haugen

69

Vest-Sahara: Folkerett, ikke opprør

Vest-Sahara-konflikten handler om en ikke-fullført avkolonisering. Saharawienes rett til selvbestemmelse handler ikke om separatisme.

Publisert: 10. jun 2021

De siste ukene har vi sett økte spenninger mellom Marokko og Spania. Blant annet har vi sett marokkansk grensepoliti åpne porter som vanligvis er stengt, slik at over åtte tusen mennesker har kommet inn i Ceuta, en av to spanske eksklaver nord i Marokko

Spenningene ble forklart av en representant fra Marokko med at Spania hadde gitt helsehjelp til lederen i Front Polisario. De fire første bokstavene (poli) betyr folkelig frigjøring. De siste fem bokstavene (sario) viser til de to delene av Vest-Sahara: Saguia el-Hamra («den røde kanalen») og Rio del Oro («gullelven»).

Reportasjen i Dagsrevyen omtalte Polisario som «opprørsbevegelse». Teksten på nrk.no ble senere endret til «frigjøringsbevegelse». Dette er en viktig korrigering. Polisario er ingen opprørsbevegelse, men en frigjøringsbevegelse som arbeider i tråd med folkeretten for saharawienes (det vest-sahariske folkets) rett til selvbestemmelse.

Selvbestemmelse

Å virkeliggjøre folkenes selvbestemmelse er et av fire hovedformål i artikkel 1 i FN-pakten fra 1945. De to sentrale FN-konvensjonene, om sivile og politiske rettigheter, og om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, pålegger alle konvensjonspartene å arbeide for å virkeliggjøre folkenes selvbestemmelsesrett.

FN har vedtatt at selvbestemmelse skal virkeliggjøres gjennom en fri folkeavstemming, der alle myndige personer i koloniene skal delta. En slik folkeavstemming har aldri saharawiene fått mulighet til å delta i.

Derfor er det også helt feil å sammenligne Vest-Sahara med eksempelvis Katalonia. Den marokkanske utenriksministeren tar altså feil når han sammenligner Spanias kamp mot katalonske separatister med Marokkos kamp mot saharawienes krav.

Invasjon og anneksjon

Spania, som hadde styrt Vest-Sahara både som koloni og som spansk provins, startet en folketelling i 1974. Denne ble satt på vent fordi Den internasjonale domstolen i Haag aksepterte å avgi en rådgivende uttalelse for å avklare om det var stater som kunne gjøre krav på dette territoriet.

Da Domstolen ett år senere fastslo at ingen stater hadde territorielle bånd som kunne sette til side saharawienes rett til selvbestemmelse invaderte først Marokko og deretter Mauretania. Mange saharawier flyktet til Algerie, og lever i en svært ugjestmild del av Sahara. De som ble værende i territoriet lever under strenge restriksjoner på hva som kan uttrykkes av saharawisk identitet og selvbestemmelseskrav.

Parallelt med invasjonene foregikk på i november 1975 hemmelige forhandlinger med representanter for det sterkt svekkede Franco-regimet. Den såkalte Madrid-avtalen, inngått i klar motstrid med folkeretten, lot Spania beholde deleierskap i fosfatforekomster, mot at Marokko og Mauretania delte landet.

I 1979 trakk Mauretania seg tilbake og Marokko erobret mer territorium og annektere det området de kontrollerte, befestet med en minelagt 2100 kilometer lang barriere.

Forhandlinger og andre løsninger

FN fikk på plass en våpenhvile og deretter en selvbestemmelsesplan rundt 1990. På dette tidspunktet uttrykte Marokko støtte til selvbestemmelse i tråd med FN-reglene. Senere snudde Marokko, og aksepterer i dag bare en folkeavstemming som har to alternativer: full innlemmelse i Marokko eller en form for autonomi innen Marokko.

I 2004 hadde tidligere utenriksminister i USA, James Baker III, vært FNs Spesialutsending for Vest-Sahara i sju år. Han lanserte en detaljert fredsplan. Sikkerhetsrådet vedtok enstemmig resolusjon 1495 som ga uforbeholden støtte til denne fredsplanen.

Men én stat motarbeidet fra starten denne fredsplanen: Marokko. Marokko krever at løsningen skal baseres på enighet mellom partene, ikke på FN-reglene. Blant annet Frankrike støtter Marokkos alternative plan.

Tidligere president i Tyskland, Horst Köhler, var den siste Spesialutsendingen fra FN. Den offisielle grunnen til at han måtte slutte var helseproblemer. En representant for Polisario pekte på politisk press mot Köhler, for å hindre en løsning bygd på retten til selvbestemmelse.

Trump-administrasjonen anerkjente Marokkos anneksjon av Vest-Sahara, som motytelse for at Marokko anerkjente staten Israel. 1. mai kunngjorde utenriksministeren i USA, Antony Blinken, at USA ikke vil reversere denne beslutningen med det første.

Polisario: Løsning basert på folkerett

Verdenssamfunnet har altså sviktet saharawiene. Spania, som formelt er den staten med ansvar for administrasjonen av Vest-Sahara, har ensidig frasagt seg ansvaret. Kontrasten er stor til Portugals inngripen for Øst-Timor på 1990-tallet. Snarere har Spania bistått i å tømme Vest-Saharas territorium og havet utenfor for ressurser, i strid med utallige FN-resolusjoner.

Disse resolusjonene sier at næringsutvikling kan skje kun dersom det skjer med samtykke fra ikke-selvstyrte folk, ved deres representanter, som er Polisario. Norske pensjonsfond, inklusive Statens Pensjonsfond – Utland, trekker investeringer fra selskaper som bidrar til å tømme Vest-Sahara for ressurser.

Sviket mot saharawiene blir ekstra stort fordi Polisario baserer arbeidet på folkeretten. Polisario har sluttet seg til Genevekonvensjonene, og har – med noen unntak – respektert våpenhvileavtalen. Den internasjonale Røde Kors-komiteen har bekreftet at Polisario har frigitt alle marokkanske krigsfanger.

Anklagene mot Polisario-lederen ble avvist av den spanske dommeren den 1. juni. Det var to separate anklager, den ene fra Den saharawiske foreningen for forsvar av menneskerettigheter og den andre fra en avhopper fra Polisario. Anklagene er alvorlige nok, og viser at frigjøringsbevegelser bør legges ned eller omorganiseres når frigjøringen er oppnådd, slik at en frigjort stat kan ledes av sivile, ikke tidligere frigjøringskjempere.

Å bygge på folkerett er det motsatte av separatisme eller væpnet opprør. Dersom folkeretten ikke forsvares vil de mektige bestemme retten, på bekostning av de avmektige.


Kronikken sto første gang på trykk i Dagen 9. juni 2021

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere