Hva hjelper det med kvotering og kampanjer for likestilling om holdningene våre ikke endres?

Om vi ønsker reell likestilling må vi tørre å snakke om holdningene våre og om den ubevisste diskrimineringen de fremdeles fostrer. #MeToo ble et nødvendig oppgjør med seksuell trakassering. Bevegelsen har fått ringvirkninger for store deler av den vestlige, men det betyr ikke at kampen for likestilling er et tilbakelagt kapittel.

De færreste av oss vil innrømme at vi diskriminerer. Det er alt annet enn politisk korrekt. Likevel tror jeg at de fleste av oss ubevisst gjør det. I høst var jeg koronavakt på et større offentlig arrangement. Da jeg så at retningslinjene ikke ble fulgt av deltakere, sa jeg i fra. Kommentarene jeg fikk i løpet av kvelden overrasket meg:

«Dette er perfekt for deg. Du liker jo å gå rundt å sjefe.»

«Endelig får du leke litt Tante Sofie!»

Tror du en mann ville fått disse tilbakemeldingene? Etter denne hendelsen har jeg spurt flere dette spørsmålet. Ingen har svart ja. Denne hendelsen er ikke alvorlig. Men hvilke konsekvenser får slik forskjellsbehandling i arbeidslivet?

I 2015 gjennomførte Markedshøyskolen i samarbeid med Tankesmien Agenda «Hans og Hanna»-eksperimentet. Her ble studenter presentert en case om karrieren og livet til en næringslivsleder. I halvparten av tilfellene het næringslivslederen Hans, resten Hanna. Historiene var helt identisk bortsett fra navn og kjønn. Hanna ble vurdert som en dårligere leder og mindre likt enn Hans. Begge ble vurdert som like kompetent i jobben sin.

I et motsvar til en kronikk i Aftenposten om likestilling i akademia, blir det poengtert at studier viser at kvinner blir vurdert som like kompetente som menn i formelle prosesser. Videre skriver forskerne «Men en langt høyere andel kvinner enn menn svarer at de har erfart diskriminering i uformelle prosesser.» Påvirkes ikke de uformelle prosessene mest av våre holdninger, ikke de formelle? Hvor lett er det å si i fra om diskriminering i uformelle prosesser? Min erfaring er at mange ikke sier i fra av frykt for å virke hårsår eller prippen.

Neste år er jeg ferdig å studere. Ønsket mitt er at jeg ikke skal behøve å ha spisse albuer eller tråkke på mange sine tær for å få de samme mulighetene som menn. At jeg kan si i fra uten å bli sett på som sjefete. Bli omtalt om sivilingeniør, og ikke kvinnelig ingeniør. Kanskje til og med ha en elendig dag uten at noen spør eller tenker «Har hun mensen?»