Verdidebatt

Friheten, livet og døden

En kommentar til Gunhild Hugdals avhandling

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I norsk abortlovgivning og i debatten om abortproblemet er det to motiver som stadig går igjen: For det første idealet om at den gravide kvinne skal ha rett til fritt å velge om hun vil bære frem det barn hun har under sitt hjerte;  For det andre ideen om at hun bør og kan treffe et rett etisk valg når hun står overfor muligheten til å avslutte sin graviditet. I gjeldende abortlov (fra 1978) har man forsøkt å forene disse to motiver for kvinnens rett til selvbestemmelse innen graviditetens 12. uke. Samtidig har fosteret – om enn begrenset – rett til liv, som altså slår inn etter 12. uke. Lovgiverne tok altså hensyn både til den individuelle frihet for kvinnen og til fosterets menneskeverd. Spørsmålet om dette er en etisk holdbar løsning, kan vi her la ligge. Lovgivernes overordnede perspektiv i 1978 var i hvert fall et ønske om færrest mulige aborter.

Det er denne tematikken Gunhild Hugdal tar opp i sin avhandling: «The right Choice and the free Choice», som er et  bidrag til kristen feministisk etikk om «reproductive justice»., som hun skal forsvare ved en disputas ved MF 09.06 d.å.

I avhandlingens sammenfatning hevder Hugdal at det er en spenning mellom «the free choice and the right choice», som reflekterer samfunnets  manglende evne  til å godta  «the moral value of women’s reproductive freedom.»  Denne spenning kan oppløses om «the right choice» blir normativt  sidestilt  med «the free choice.» Om det ikke skjer, vil «the moral choice»  fungere som en  barriere  for «the free choice». For Hugdal blir det overordnede etiske formål å godta og sikre kvinners moralske rett til selv å velge en løsning av sitt "graviditetsproblem" ut fra egne preferanser. Når kvinnens selvbestemmelse på den måten blir den høyeste etiske verdi, får også Hugdals utsagn: «Abortpress og abortmotstand: to sider av samme sak» en god mening. Både abortpress og abortmotstand hviler på det samme premisset: kvinnens frie selvbestemmelse teller ikke.

Jeg kan ikke se at denne etiske konsepsjon kan kalles kristen. Her mangler det bibelsk grunnleggende: Barnet som Guds gave, skapt i Guds bilde, som Gud pålegger oss å beskytte i lydighet mot hans 5. bud. Abortsakens dypeste tema er liv eller død for et spirende menneskeliv. Hos Hugdal synes dette å være utenfor horisonten. Heller ikke hennes oppfatning av frihetsbegrepet er forenlig med kristen tanke (Gal 5,13; 1 Pet 2,16).

For Hugdal er frihet det overordnede ideal når det skal utvikles et etisk perspektiv på abortspørsmålet. Frihet betyr at kvinnen skal å ha «rett til ikke å få barn», men også retten til å få barn. Det førstnevnte anliggende dekkes av selvbestemt abort. Men for Hugdal er ikke selvbestemmelsen begrenset, slik som i dagens abortlov. Hun utdyper sitt andre anliggende (rett til å få barn) ved kravet om «rettferdighet» i samfunnet overfor kvinner som vil bære frem sitt barn. Samfunnet må legge til rette for kvinners frie valg slik at ikke sosiale eller økonomiske strukturer eller manglende omsorg presser kvinner til å ta abort. Kvinner må ikke presses verken til å ta eller å la være å ta abort. Denne fulle friheten «har vi ikke per i dag",  slår hun fast.

Hos Hugdal trumfer den gravide kvinnes frihet i forhold til det ufødte liv alle andre hensyn.  Fosteret er ikke utenfor horisonten. Men graviditet og fødsel blir til sist sett på som en trussel, som samfunnet i størst mulig grad må lette eller hindre ved «reproductive justice» for kvinner som velger å få barn. Men da kan hun heller ikke se det som et overordnet mål at det blir færrest mulig aborter i samfunnet.

Det frihetsbegrep som Hugdal legger til grunn, har røtter tilbake til nytidens begynnelse. Da utvikles den oppfatning at vår frihet er som sådan nøytral og indifferent.  Menneskets frihet er gitt forut for de valg det foretar. Det betyr at det er våre valg som gir friheten innhold. Ut fra tanken om en nøytral frihet vil enhver helt og fullt ut fra seg selv kunne velge hvilket konkret innhold vedkommendes frihet skal ha.

Hos Hugdal  blir friheten oppfattet som etisk nøytral. Man kan bruke den til å fjerne fosteret eller til å la det være. Å ville påvirke en slik avgjørelse utenfra spolerer friheten, noe som for Hugdal blir etisk illegitimt. Radikalt og konsekvent hevder hun menneskets/kvinnens autonomi, som samfunnet omkring skal ha full respekt for, også positivt ved å legge til rette for «reproductive justice».

Vi må spørre hvordan mennesket realiserer sin frihet? Og vi ser, og vi vet at det skjer både ved gode og onde gjerninger og ved å holde seg til sannheten eller å fornekte den til fordel for løgnen. Men mennesker er ikke selv ondt. Det søker å gjøre det gode og ønsker å holde seg til sannheten. Her strekker det indifferente frihetsbegre ikke til. For vi kan ikke begrunne det gode og sanne ut fra vår egen oppfatning og vurdering om den er aldri så «fri». Det gode og sanne kan med andre ord ikke være egenprodusert. For det finnes så mange «produsenter», som står frem med ulike «produkter». Hos Hugdal gis ingen kriterier til skille mellom  dem som er onde, og de som er gode. At de er fritt «produsert», er for henne et tilstrekkelig etisk kriterium. Hennes feministiske frihetsetikk forutsetter med andre ord et verdinihilistisk syn på mennesket og dets verden.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt