Pride-bevegelsen versus pinsebevegelsen 

Kristne frimenigheter har store mål og visjoner – men hva engasjerer publikum?

Når jeg hører om kristne som vil bygge kirker, misjonere og «erobre verden» blir jeg litt matt i hodet. Er det mulig for kristne å ta høyde for å vinne millionene for Kristus idag?

Jeg stiller spørsmål om frikirkelig kristendom i det hele tatt vil overleve som samfunnsaktør av betydning i fremtiden.

I dagens form blekner frikirkene i konkurransen med andre kulturelle og sosiale fenomen: Politisk engasjement, menneskerettighetsbevegelser, black lives matter, klimabevegelse, homobevegelsen, musikk og rocke-kultur, restaurant, film og underholdningsbransje osv.

"De kristne" er fremdeles bare "de kristne" - litt sånn "på utsiden" av samfunnet.

Verden er i endring

Nye strømninger i verden overskygger det tradisjonelt kirkelige og gammelkristne i det offentlige rom. En av disse bevegelsene er homobevegelsen. Denne aktøren går ut i gatene i disse sommerdager med millioner av deltakere på verdensbasis. Pride-flagget vaier i vinden på TV-skjermer over hele verden. Det synges og danses på gatene.

Pinsebevegelsens Hillsong-menigheter prøver også å være en motkultur i samfunnet, men med sine 150.000 medlemmer. Det blir for ingenting å regne mot homobevegelsen. Pinsevenner sier at bevegelsens medlemsmasse er på hundrevis av millioner. Men preger de samfunnet? Kristnes verden - eller avkristnes verden?

Kristnes kall er ikke å være store og betydningsfulle i egne øyne

I kristne aviser og media roser gjerne vi kristne oss selv opp i skyene.

Vi vil ikke være glemt eller små i samfunnet. Vi vil vises og vi vil være store, vi også. Vi har sannheten, sier vi – og vi skal ut å markere oss og vi skal vinne verden, oppfordres det til.

Vi bruker store bokstaver i våre rapporter og målsettinger.

Vi markedsfører oss i fine farger, sjablonger og fagre ord. Men verden der ute vet ikke lenger hva et kristent friluftsmøte er for noe. Jesus-marsjer er det blitt færre av. Det var noe som var - før.

Vet verden om oss?

Størstedelen - 90% av verden (dette er min påstand),  vet knapt om hva kristne driver med i realiteten, - hverken budskapet eller hensikten. Eneste de forbinder med kristendom er paver, kirkebygg, nonner og munker, og Kristus på et kors. Så vet de om TV-predikantene, de karismatiske som taler i tunger og løfter hender og helbreder syke på forbønnshandlinger på TV. Og der stopper det for verden.

De oppsøker absolutt ikke kirkene i store skarer eller begynner å kjøpe bibler. Verden er Darwinister, ateister og agnostikere eller religiøse i betydningen: Ikke frelst. Det kristne budskapet er ikke inn. Ikke trendy. Men vi liker å tro det, og det blir bare tragisk feil når noen kristne ledere mener at hver fjerde kineser er frelst. Slik overrapportering er ren svindel i mine øyne.(Viser til årlige og vedvarende påstander fra feks avisen NorgeIDAG eller predikanter på kristne tv-kanaler)

Friluftsmøtet som forsvant

Norske pinsevenner står ikke på torget å holder friluftsmøter lenger, og markerer heller ikke sin hovedsak - sjelens frelse, i det offentlige rom. Vi satser på TV-kanaler, aviser og blader.

Og i tilfelle kristne kommer seg ut på gatene og torget, er det lite som minner om Johannes døperen sine svovelprekener, eller Paulus sitt unike vitnesbyrd. Et søtt kor - og en enkel symbolsk andakt, er oftest de kristnes forsiktige utrykk. Ingen legger seg på kne og ber om frelse og nåde, etter å ha vært på kristent friluftsmøte.

Homobevegelsen vokser og tar av

Hoved-begivenheten I regnbuedagene blir selvsagt det store toget, prosesjonen, dersom koronareglene tillater det.

Da skal de skeive, transpersoner og homofile av alle kategorier markere sin sak for byens borgere, og for det norske folk. 84 arrangement i Bergen under de skeive dagene. Når hadde de kristne 84 arrangement på en uke i Bergen?

Målsettingen for regnbuedagene er vel å minne verden om det de mener er diskriminering og mobbing av homofile, og å få empati og støtte. Hvorfor dette ønsket skal utrykkes gjennom noe som likner et karneval, er likevel en gåte, - et spørsmål som ikke jeg kan svare på.

Menn og kvinner tar på seg spesielle klesdrakter som også minner om seksualiserte fetisjer og erotisk symbolikk. Drag og transe-utrykket er en del av homobevegelsen. Menn i stilett-sko, løsbarter, BH og badeskum er ikke uvanlig i paradene. Hvordan dette skal fremme homosaken eller skape sympati for de skeive er vanskelig å forstå. De forklarer gjerne med at de kommer sammen for å feire. Feire hva da? At de har fått sine rettigheter og krav innfridd kanskje? For det har de homofile vitterlig oppnådd;- retten til å gifte seg og å få adoptere barn med kirkens og biskopenes velsignelse.

Homobevegelsens celledeling og vekst

Forventningene i homobevegelsen blir større og større for hvert år som går, ganske enkelt fordi flere og flere slutter om de skeives interesser og ideologi. Transe og homsebevegelsen har sine tilhengere i alle samfunnslag og sosiale grupper; I idretten, i finkulturen, hos de kristne, fagbevegelsen, organisasjonslivet og politiske partier – alle har de sine egne komiteer og råd for å fremme homosaken, og støtte den etisk og moralsk.

Bruker man litt hoderegning og matematikk, så deltar altså titusener av skeive og dets heterofile støttespillere og aktivister på homodagene på landsbasis. Titalls millioner - på verdensbasis.

Sammenligner man dette enorme engasjementet til de homofile med kristne engasjement, i det offentlige rom, så ser vi at homobevegelsen klart utkonkurrerer de kristne i å markere seg.

Vi vinner ikke verden - Gud selv må nok gjøre den jobben.