Hopp, sa haren, og "alle" hoppet

Det vil si, ikke alle. De fleste syntes at ordren var galskap, så de ville slett ikke hoppe som haren, de ville hoppe slik forfedre gjennom uminnelige tider hadde gjort, og ønsket heller ikke å lære å hoppe som haren gjorde. Dette likte haren dårlig. Derfor hoppet den innom hos regjerende politiske partier for å søke aksept. - Vi hoppende føler oss forulempet og forskjellsbehandlet, sa den. Dette berørte politikerne sterkt. Så de bestemte ganske snart at de hoppende skulle forstås som en sårbar gruppe som måtte behandles med særlig varsomhet - og for at de ikke skulle være lei seg mer, skulle de også få viljen sin i alt de krevde. Etter hvert ble de også tilegnet store summer fra statsbudsjettet for å fremme harens sak, - lære folket større forståelse, og for å arrangere parader, skiturer og andre påfunn.

Mange av de før skeptiske hadde ikke forstått at å hoppe etter haren var å elske sin neste, og det ville de jo, de også, elske sin neste, særlig de som var holdt for å være tilhengere av det opprinnelige budet om nestekjærlighet. Så da denne innsikten ble forkynt av hopperne, tok etter hvert enda flere imot troen på at hoppingen var å vise kjærlighet overfor de "sårbare". De nytroende begynte først å hoppe forsiktig, men etter hvert i samme takt som haren. Men haren følte det var en plage at ikke alle som én hoppet. De som fremdeles nektet å hoppe, og snakket imot haren, fordi de ville være tro mot den første Læremesteren i kjærlighet, ble nå utestengt av det "gode selskap" om man ytret offentlig at hoppingen var basert på følelser og psyke. Slike utsagn opprørte haren og de hoppende, og de fikk politikerne til å lage nye vedtekter som forbød uttalelser som satte haren og dens tilhengere i forlegenhet.

De som fremdeles var ubøyelige og heller ikke ville godkjenne hoppingen som normal adferd, ble nå i lovs form truet med anmeldelse og i verste fall kunne de bli sperret inne i hus med gitter foran vinduene. De ubøyelige brydde seg ikke om dette, de ville ikke hoppe etter haren, men tro og gjøre slik de alltid hadde gjort og som de var overbevist om var rett. Men haren forlangte enda flere vedtekter, og det hittil siste kravet ble innfridd 25. mai 2021: Nasjonalstaten ble kuppet, og harens samlingsmerke heist til topps. Ja, hva kan ikke en liten "sårbar" hoppegruppe utrette når de får myndighetene til å hoppe som haren.

Det ovenfor skrevne er en lignelse. Men hvorfor bruke en lignelse og ikke uttrykke sin mening med klare ord? Tja, si det. Undertegnede kunne selvsagt byttet ut "haren" og "hoppingen" med rett-på-sak-tale, men fordi hun tilhører de ubøyelige, ville hun i så fall blitt refusert av alle redaksjoner, - og kanskje blir hun det likevel? Det står igjen å se hvor meget redaksjonene tåler - eller forstår av en lignelse. Ytringsfriheten er nå tilegnet de "sårbare" gruppene, som det stadig blir flere av i landet. Vi som fremdeles mener at sannheten er normen vi må leve etter, blir nå påhengt karakteristikker som: dømmende, fordomsfulle, ukjærlige, umenneskelige osv. - beskrivelser hentet fra Maktspråkets ordbok og flittig brukt av de "sårbare" gruppene for å ramme de som ikke vil "hoppe etter haren".

Iblant må man klype seg i armen og spørre: Bor jeg i Iran? I Saudi-Arabia? I Nord-Korea? Norge havner vel med tiden på listen over slike diktatoriske stater om kneblingen av mennesker med bibelske meninger kommer til å fortsette. Som kjent har også store deler av folket i de to førstnevnte statene meget begrenset ytringsfrihet, på grunn av - en "sårbar" profet.