Verdidebatt

Hvordan skal vi organisere for å få til gode «byggeprosesser» i kirken?

Det florerer med gode forslag og motforslag etter at komiteinnstillingen om ny kirkelig organisering ble framlagt. Sist ute er Marius Mjåland i Vårt Land 21. mai og Christoffer Solbakken 27. mai. Men det er først Trond Bakkevig som 28. mai gir oss lekfolk mot til å dele noen av våre erfaringer og tanker.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Mjåland etterlater et inntrykk av at Den hellige ånd nærmest sildrer fra det høye gjennom biskoper og prester ned til menighetene, og Solbakken følger opp med at bare prester er i stand til å lede menighetene på en legitim måte. Heldigvis starter han innlegget med å invitere til å tenke alternative modeller ut fra «erfaringer fra andre virksomheter».

Ut fra egen yrkesbakgrunn er det nærliggende å trekke paralleller til hvordan vi organiserer byggeprosesser. Jeg skal ikke dra bildet for langt, men som et tankeeksperiment tillater jeg meg et øyeblikk å snu det tradisjonelle kirkelige hierarkiet på hodet. Så får heller fagteologene komme med sine innvendinger i etterkant.

For det første: Byggeprosesser starter ikke med fagfolkene, men med en oppdragsgiver – en tiltakshaver – som definerer oppgaven og som seinere skal eie og bruke byggverket. Spørsmålet er da: Hvem er «oppdragsgiver» i kirken? Er det presten eller menigheten? Hvis vi holder fast på at kirken er samfunnet av de troende, må svaret bli menigheten – det som Paulus kaller «Guds bygning» (1. Kor. 3,9) der Kristus er til stede (Matt. 18,20) og Ånden har tatt bolig (1. Kor. 3,16).

For det andre: Tiltakshaveren er vanligvis ikke selv fagperson og skal heller ikke lede arbeidet til daglig, men trenger en byggeleder som kan koordinere og lede byggeprosessen på sine vegne. For kirkens del snakker vi da om daglige ledere i menighetsråd og fellesråd. En prest er ikke utelukket fra slike stillinger, men vedkommende må i så fall gå inn i rollen som leder og ikke samtidig være prest.

For det tredje: Byggelederen er avhengig av fagpersonell; noen som kan gjøre selve jobben. For et byggverk er det krav om ansvarlige foretak med nødvendig kompetanse og kapasitet på sine fagområder. Hver for seg og sammen har de ansvar for å utføre arbeidet innenfor gjeldende lover og regler og de føringer tiltakshaveren har lagt. Dette er oppdragstakerne – staben – som bygger menigheten, alt fra prester, diakoner, kateketer og kantorer til klokkere og kirketjenere.

For det fjerde: Hvor blir det av biskopen i alt dette? Der kan vi også skjele til byggereglene som krever at det skal være en ansvarlig kontrollerende part for de mest kritiske prosessene. Eller for å si det litt mer positivt: Biskopene bør være en overordnet fagressurs som passer på at skuta holder rett kurs og som gjerne gir den en ekstra dytt framover.

Dette er i og for seg ikke så forskjellig fra hvordan vi organiserer kommunene, der kommunestyret er «oppdragsgiver» på vegne av innbyggerne. Så er det opp til kommunedirektøren og fagetatene først å rådgi politikerne og deretter sette de politiske vedtakene ut i livet. Og over det hele svever statsforvalteren og passer på at virksomheten holder seg innenfor vedtatte lover og rammer. Kan det være så mye vanskeligere i kirken?

De som har fulgt debatten vil fort se at dette innlegget støtter den foreslåtte nye styringsmodellen med prostifellesråd. Mange detaljer kan nok fortsatt diskuteres, men jeg ser ingen annen grunnmodell som bedre ivaretar hensynet til felles virksomhetsledelse og felles arbeidsgiveransvar enn denne. Utfordringen nå er å gi menighetene den tillit og det handlingsrom de rettmessig fortjener. Det er faktisk på høy tid.

Max Ingar Mørk

Molde

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt