Verdidebatt

"Avlyst påske" - hva er det å være tro mot påsken?

Jeg mistenker ikke biskopene i Den norske kirke for å ha avlyst påskehøytidens gudstjenester med lett hjerte, men på meg virker det som om de satte ansvarligheten høyere enn muligheten til å feire gudstjenester i kirkene. Samtidig sa de forbausende lite om det historiske i det faktum at Den norske kirke avlyste sin liturgiske påskefeiring for andre året på rad. Om de var provoserte eller sørget over at påsken ble «avlyst», så tidde de uansett nokså stille om det.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Den katolske biskopen av Trondheim, cisterciensermunken Erik Varden OCSO, gjør gjennom boken «Påsketro i Pesttid – en provokasjon», det kjent at han er provosert. Og han ønsker å provosere til ettertanke. Tittelen på boken rommer en dobbelthet. «Påsketro» er den troen kirken lever av. Uten påsken, uten oppstandelsen ingen kirke. Men det andre og virkelig grunnleggende spørsmålet er, for ham, hvordan kirken er tro mot dette budskapet, det vil si, påsketro.  Boken er en samling kortfattede prekener som ble holdt i den katolske domkirken i Trondheim påsken 2021. Det starter med Maria bebudelse, fortsetter med Palmesøndagen, de tre hverdagene i den stille uke som så følges av Påskens Triduum, de hellige tre dager. Til sist avrundes boken med første og andre påskedags prekener, før den avsluttes med en betraktning om tårer.

Biskopen er kortfattet og tydelig, han er godt forankret i den liturgiske sammenhengen prekenene ble holdt. Den som ikke kjenner så godt til den katolske kirkes feiring av påsken får god hjelp av noen korte innledninger som plasserer prekenene i deres liturgiske sammenheng. Slik gir boken også et innblikk i hva som går tapt når gudstjenesten digitaliseres, i en viss forstand går menneske fra å være deltakere til å bli observatører.

Med undertittelen «En provokasjon» ønsker Varden å kalle frem (latin: pro vocare) refleksjon og ettertanke, hos leserne. Han lyktes, jeg ble provosert, han kaller fram noe jeg selv har kjent på, uroen og sorgen over at den viktigste kristne høytiden ble innstilt eller avlyst som kirkelig feiring.

At kirken som så mange andre institusjoner trengte tid til å hente seg inn, bør den ikke kritiseres for. Derimot er det grunn til å undres over at en etter ikke forsøkte seg på en teologisk refleksjon knyttet til hva en fysisk nedstenging av kirkene og kirkerommene betydde.

Da Erik Varden ble vigslet som biskop den 20. oktober 2020, hadde Norge vært stengt ned et drøyt halvår på grunn av koronapandemien. Hans første påske som biskop ble da også feiret i koronaens skygge. Norge hadde i likhet med mange europeiske andre land vært mer eller mindre nedstengt i over ett år.

Biskopene i Den norske kirke avlyste påskens gudstjenester for andre året på rad.  Myndighetene åpnet opp for at inntil 20 mennesker kunne samles, men de tilrådde det likevel ikke når alt kom til alt. Slik fikk myndighetene fram et budskap om ansvarlighet, underforstått de uansvarlige velger å samle sine 20 deltakere, mens de ansvarlige avstår fra det. Kravet om kollektiv og individuell ansvarlighet trumfet alt annet.  Varden derimot, lot kirkene i sitt bispedømme (stift) holde dørene åpne for de 20 som kom for å feire gudstjeneste. Betydde det at han opptrådde uansvarlig, eller at han valgte å holde fast på det uoppgivelige for kirken - feiringen av dens viktigste høytid? Slik sett provoserer det kanskje mer at Vardens prekener ble holdt i forbindelse med en liturgisk feiring, og ikke først og fremst var skrevet for å fremføres digitalt.

Er det noe vi bør gjøre nå, så er det å reflektere over hva bortfallet av gudstjenester gjennom to påskehøytider forteller om kirkens selvforståelse. Varden uttrykker seg slik: «I statens og lovens øyne anbringes påskenattsvaken i samme kategori som en bingokveld. Jeg har ingenting mot bingo … Men det må skjelnes mellom grader av vesentlighet. Det offentlige er visst ikke i stand til, nå, å gjenkjenne gudstjeneste som noe kategorisk særegent, en form for adferd som fortjener særskilte tiltak, særskilt kreativitet. Vi har tapt en dimensjon av tilværelsen: Det transcendente er strøket fra offisielt ordforråd».

Da den norske koronakommisjonen (oppnevnt av regjeringen for å evaluere regjering og myndigheters håndtering av pandemien) offentliggjorde sin rapport den 14. april i år, fant den kun plass til noen få linjer om innskrenkingen i tros- og religionsfriheten under pandemien. I sak var tros- og religionsfriheten var satt på vent, og den var knapt nok verd å henvise til. Vi kan like det eller ikke, men det er grunn til å tro at pandemien for de fleste menneskers vedkommende vil ha en sekulariserende effekt. For mange var det et større tap at vinmonopol, kjøpesentre og restauranter var stengt, enn at det ikke kunne feires påske i kirkens rom. Stengte vinmonopol og lukkede tappekraner påkalte større engasjement i allmenheten enn stengte kirkedører.

Hos meg påkaller det adskillig ettertanke, og også en sorgopplevelse, over at min egen kirke, en kirke som i flere årtier har argumentert for nødvendigheten av kontekstuell teologi, nærmest fremtrer som stum og taus når menneskers livsvilkår endres over natten.

Dette skaper inntrykk av at kirkens evne til teologisk refleksjon ikke står i forhold til de endringene som Covid-19 har stilt (det norske) samfunnet overfor. Som om pandemien syntes mange nummer for stor til at kirken våget å gi seg i kast med det teologiske arbeidet som kreves i en slik situasjon.

Det sier mye om hvor korte dens røtter har blitt: katastrofer, sykdom, ødeleggelse og nød har kirken levd med gjennom 2000 år, men inntrykket var likevel at koronapandemien representerte noe kvalitativt annerledes, hvilket slettes ikke er sant. Av alle institusjoner burde kirken mer enn andre målbære en neglisjert sannhet om verden, som Varden uttrykker slik: «Trauma i møte med ulykke, bunner gjerne i en ubibelsk innbilning om at verden er ved god helse og burde oppleves som sådan. Å hevde at den tvert imot er skrantende, en «tårenes dal», er ikke å være pessimist. Det er å erkjenne at verden har behov for frelse nå; at påsken ikke er en fordums hendelse, men nærværende og samtidig; at vårt liv, vår lykke, avhenger av den».

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt