Verdidebatt

Prosten som regional kirkeleder

Ny kirkeordning er under debatt. Professor Marius Mjaaland har i en kronikk i VL den 22.mai 2021 etterlyst fundamentet for forslaget til ny kirkeordning. Han poengterer at i en rapport på 130 sider om Den norske kirkes framtidige organisering er Jesus Kristus nevnt kun en eneste gang og Den hellige Ånd ikke en eneste gang. Ordet "folkekirke" ser ut til ha blitt en (kirke-)politisk talemåte og professor Mjaaland etterlyser derfor - med rette - en redegjørelse fra utvalget bak rapporten "Samhandling i en selvstendig folkekirke - ny kirkelig organisering", av hva det vil si å være kirke.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I. Da jeg som prost, på vegne av biskopen, satt i Midtre Namdal kirkelige fellesråd, etterlyste kirkevergen der den kompetansen jeg hadde som prest/prost, nettopp fordi dette var et kirkelig fellesråd, utgått fra lokalmenighetene, og det var ingen andre i fellesrådet som hadde akkurat min kompetanse.

Når den kommunale representanten i en periode satt som leder av fellesrådet og omtalte rådet som styret og seg selv som styreleder, minnet jeg rådsmedlemmene om at dette var et kirkelig fellesråd, utgått fra soknene, ikke et sekulært styre i et hvilket som helst konsern.

Når jeg holdt andakt i fellesrådet, prøvde jeg å plassere alle de viktige praktiske oppgavene rådet hadde, inn i en større sammenheng hvor det å være kirke for folket i lokalsamfunnene, var et overordnet perspektiv.

I Namdal prosti var det i 2018 hele 9 fellesråd og 7 kirkeverger. De hadde normalt ikke mye med hverandre å gjøre. Jeg inviterte dem fire ganger i året til erfaringsutveksling i prostegarden. Mange av de ansatte i de ulike fellesrådene visste ikke om hverandre.

Som prost var jeg den eneste som på biskopens vegne hadde et ansvar for hele prostiet. Andre ansatte i prostiet hadde ansvar for deler av det. Rollen som prost gav meg nye muligheter: Som prost arrangerte jeg for eksempel kurs alle organistene i hele prostiet, noe ingen av de 7 kirkevergene ville sett som sin oppgave.

I hele min periode som prost var jeg en en regional kirkeleder på biskopens og bispedømmerådets vegne.  Jeg så det som min oppgave å bidra til at både dem jeg hadde direkte lederansvar for (prestene), og alle andre jeg samarbeidet med i de ni fellesrådene, skulle ha gode vilkår for gjøre sine tjenester og bruke sine kreative evner - i kirken.

II. Når jeg ser bakover, tenker jeg at jeg lyktes med dette et godt stykke på vei. Når jeg ser framover, tenker jeg fortsatt at prosten, på biskopen  og bispedømmerådets vegne, bør være den regionale kirkelederen og at fellesrådet/fellesrådene som har en administrativ leder i kirkevergen(e), skal ha administrative oppgaver, og ikke noe annet.

Kirkevergen trenger en avdeling for økonomi,  en avdeling for kirker og og kirkegårder og (noen steder) en avdeling for personalarbeid. Det er alt. Under hver avdelingsleder kan man ha flere andre ansatte, avhengig av hvor store forhold det er snakk om. Ansvaret for kirkelig undervisning og diakoni bør ligge hos prosten (som, der det er store forhold, gjerne må ha en stab som gjør det mulig). Regionalt bør prosten, på vegne av biskopen, i tillegg til å være leder for prestene, også være nærmeste leder for alle andre vigslede medarbeidere i prostiet. Biskopen må, som bispedømmets kirkelige leder  og som medlem av bispedømmerådet bruke tid på å legge til rette for at prostene kan utøve sitt mellomleder-ansvar på en god måte.

Vi trenger ikke flere rundskriv fra Kirkerådet. Vi trenger å lytte til lokalmenighetenes behov. Det er en viktig oppgave for prosten, ettersom biskopen stort sett er på offisielt besøk i lokalmenigheten en gang hvert tiende år i forbindelse med sin visitas. Prosten har jevnlig kontakt med alle sokneprestene i prostiet. Sokneprestene har kontakt med soknerådene. Vi trenger å bygge kirke nedenfra.

Prosten bør, som regional kirkeleder, være den som har personalansvar for kirkevergen(e). Kirkevergen bør ha personalansvar for sine avdelingsledere og andre som er ansatt av fellesrådet. Men avdelingslederen for personal kan (der det er behov for å ansette noen i en slik stilling, det er det ikke overalt) få delegert personalansvar (fra kirkevergen) for de kirkelige ansatte som ikke er vigslet.

I lokalmenighetene bør sokneprest og menighetsråd fortsatt samarbeide om alt som kan "vekke og nære det kristelige liv", slik de nå gjør. Reduseres lokalmenighetens innflytelse over kirkeliv og kirkebygg, vil engasjementet for lokalkirken med stor sannsynlighet bli mindre. Allerede i dag er det menigheter i mange små lokalsamfunn som synes at kontakten med det kirkelige fellesrådet er for liten og avstanden for stor. Å endre det, er en oppgave for prost og kirkeverge(r) sammen.

Man skal ikke være særlig observant for å se at Den norske kirke er i ferd med å avvikle seg selv ovenfra. KR regulerer for mye. Og enkeltpersoner med betydelig ansvar på bispedømmenivå prøver enkelte ganger å overstyre avgjørelser de ikke liker, hvor avgjørelsesmyndigheten ved lov er lagt til sokneråd eller fellesråd.

For ti år siden skrev jeg at jeg fryktet at det nye slagordet til Den norske kirke ville bli. "Mer kirke for hver krone!" Vi er ikke langt unna det nå. Når konsetrasjonen ligger der, blir kirken mindre kirke. For meg framstår Den norske kirke mer og mer som et hvilket som helst annet konsern. Rapporten Samhandling i en selvstendig kirke - ny kirkelig organisering svekker ikke dette inntrykket.

Det som gjør kirken til kirke og som professor Mjaaland etterlyser, det som i enkle ord kan formuleres som å "følge i Jesu Kristi fotspor", er i alle fall ikke sentralt i den omtalte rapporten. Det kan man i det minste slå fast.

Hvis denne rapporten er uttrykk for en bestemt tendens, da vil virksomheten til Den norske kirke bli mindre interessant for mennesker i lokalsamfunnene de neste tiårene. Ved å u-tydeliggjøre grunnlaget for sin virksomhet og for den kontakten med folket som mennesker i lokalsamfunnene ønsker og trenger, gjør man folket som man vil være "folkekirke" for, en stor bjørnetjeneste.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt