I den utenrikspolitiske redegjørelsen viste utenriksminister Ine Marie Eriksen Søreide nylig til at FNs samlede humanitære appell har økt med hele 40 prosent på et år. Pandemien har rammet spesielt hardt der hvor de humanitære behovene allerede er store, som for eksempel Venezuela. Der har den økonomiske krisen utløst en dramatisk økning i dødelighet og underernæring hos barn under fem år. Med pandemien på toppen, har situasjonen blitt prekær. Det har også vi erfart. Som den største hjelpeorganisasjonen i landet, har Caritas-nettverket i flere år sikret mattilgang til sårbare grupper.
Nå får de drahjelp fra Verdens matvareprogram (WFP) som har inngått avtale med myndighetene om å bidra med mat til barn i områder der matsikkerheten er dårligst.
Nødhjelpspotten må styrkes
For å bidra til den globale sultkrisen, øker Norge støtten til WFP fra 300 til 800 millioner kroner i år. Det er bra, men ikke nok. Samtidig advarer FN om fare for sultkatastrofe i flere land, som Jemen, DR Kongo, Afghanistan, Venezuela, Etiopia, Sør-Sudan, Syria, Sudan, Nigeria og Haiti. Antallet mennesker med behov for nødhjelp globalt har økt med 40 prosent siden før pandemien, og det er beregnet at 270 millioner mennesker vil trenge støtte i 2021. Norge gir mer til nødhjelp i år, men reduserer samtidig bistandsbudsjettet med 1,3 milliarder. Sammen med Flyktninghjelpen, Røde Kors, Redd Barna, Norsk Folkehjelp og Kirkens Nødhjelp ber vi derfor Stortinget om at tilsvarende beløp gis som ekstrabevilgning til nødhjelp i revidert nasjonalbudsjett.
Utviklingen går i feil retning
Utenriksministeren er bekymret for at bærekraftmålene som Norge og mange andre land har forpliktet seg til, ikke vil bli nådd innen 2030. Det er vi også, og med god grunn. Bærekraftmål 2 om å utrydde sult var det eneste målet med negativ utvikling før pandemien. Det har utallige kriger og konflikter, samt klimaendringer bidratt til. Og nå én koronapandemi.
I en tale til FNs Sikkerhetsråd i mars, trakk utviklingsminister Dag-Inge Ulstein frem sult og konflikt som eksempler på forhold vi ikke kan godta. Fjorårets fredspris til WFP var betimelig, og vi håper den vil bidra til økt finansiering for å bekjempe sult. Behovene er enorme, og det kreves også en ekstra innsats for å unngå at fattigdom og sult går i arv fra foreldre til barn. Underernæring blant barn hemmer fysisk og kognitiv utvikling som videre hemmer muligheten til å bryte ut av fattigdomsspiralen.
I dag dør ett menneske hvert femte sekund på grunn av sult, og ett av ni mennesker er kronisk underernærte. Sult er hovedårsaken til at 66 millioner barn ikke lærer på skolen. Dette er tema vi tok opp med Ulstein i en åpen spørretime 28. april i regi av Forum for utvikling og miljø.
Må satse på forebygging av kriser
Hva skal så til for å nå målet om å utrydde sult innen 2030? Løsningen er ingen kvikkfiks, men en start vil være å arbeide mer forebyggende og i større grad se humanitær respons og langsiktighet i sammenheng. Erna Solbergs regjeringens strategi for klimatilpasning, forebygging av klimarelaterte katastrofer og sultbekjempelse, som ble lansert tidligere denne måneden, er svært velkommen. Samtidig ønsker vi å påpeke at kvaliteten på en strategi først og fremt måles på gjennomføringen av den. Dagens trend er at midler og ressurser til bekjempelse av sult først kommer på bordet når FN erklærer en humanitær krise. Da er det ofte for sent, og responsen blir uforholdsmessig kostbar. Denne trenden må snus. Med koronapandemien som har satt utviklingen flere år tilbake er dette viktigere enn noen gang. Mange har mistet jobbene sine på grunn av smittevernstiltak, og den daglige inntekten som gir familien mat på bordet.
Effektiv bistand er ikke bare å gi akutt mathjelp, men også bistå familiene med å skape nye inntektskilder. Dette er spesielt prekært for småbrukere i Sør. Det er et paradoks er at flertallet av dem som sulter selv er matprodusenter. Strenge smittevernstiltak fører til at bøndene ikke får tilførsel av gjødsel og såkorn, og hindrer dem i å få solgt varene sine på markedet. I tillegg har klimaendringene ført til hyppigere avlingssvikter de siste årene med påfølgende matmangel for millioner av mennesker på landsbygda i Sør. Sultkriser forårsaket av pandemier og klimaendringer kan forebygges med tilpasset innsats rettet inn mot landbrukssektor i Sør.
Sult er et løsbart problem
For å lykkes med å forebygge og effektivt respondere til pågående sultkriser, må kapasiteten hos lokale myndigheter og sivilsamfunn styrkes. Caritas, som et av de største humanitære nettverk i verden, erfarer stadig at humanitære kriser går fra å være en akutt situasjon der direkte matutdeling er eneste måte å hindre at folk sulter, til en situasjon der flyktninger i sine nye hjem produserer egen mat gjennom tilpassende tiltak. Dersom flyktninger på landsbygda får tilstrekkelig ressurser og opplæring, vil de kunne dyrke nok mat til familien og videresalg. De vil også kunne bidra til utvikling av den lokale økonomien. Det er en verdig og bærekraftig vei ut av sult.
Selv om situasjonen virker håpløs, er sult et løsbart problem dersom vi evner å se langsiktig og humanitær bistand i sammenheng. Vi håper det blir en endring på det i årene fremover.