Én felles arbeidsgiver i Dnk

En sentral målsetting i arbeid med ny kirkelig organisering har vært å få felles arbeidsgiver for alle i kirken. Kirkerådet har utredet blant annet ordning for hvordan arbeidsgivermyndighet for alle ansatte skal samles i prostiråd. Fordelen med felles arbeidsgiver i kirken er mange. Utfordringen ligger i hvordan dette skal organiseres på en måte som er tjenlig for kirken, som gjør at den i sin organisering fremstår både som lokal, men også som én kirke, landsdekkende– bestående av alle medlemmer og sogn.

Ca 90% av kirkens økonomi er lønnskostnader til kirkens ca 7500 ansatte.  Ny kirkelig organisering handler i stor grad om hvordan kirken skal forvalte og lede denne verdifulle ansattressurs slik at kirkens oppdrag blir løst kostnadseffektivt og med kvalitet. Oppdraget løses i samarbeid med frivillige og tillitsvalgte i kirkens 1200 sokn, hvor ingen sogn er like.

Det stilles i dag store krav til å være arbeidsgiver. Myndigheter stiller krav til systematisk helse, miljø og sikkerhetsarbeid (HMS), at likestilling og diskrimineringslovgiving følges. Arbeidsgiver trenger velfungerende personalforvaltning (HR), effektive støttefunksjoner til drift av budsjett og regnskap, til digitale hjelpemidler og tjenester, faglig utvikling, strategisk satsing på rekruttering osv. Enhver arbeidsgiver i kirken må oppfylle dette og det koster ressurser og krever høy kompetanse.

I dag er det ca 350 arbeidsgiver i kirken (alle fellesrådene + Den norske kirke rettssubjektet). Ca 80 fellesråd er i dag arbeidsgiver for færre enn 5 arbeidstakere. Noen fellesråd slik som Oslo og Bergen er arbeidsgiver for flere hundre og Den norske kirke (rettssubjektet) for ca 1400.

100 arbeidsgivere i kirken

Modellen som har flertall i rapporten om ny kirkelig organisering foreslår at kirken skal ha ca 100 arbeidsgivere eller prostiråd. Uansett hvordan detaljene i denne organiseringen vil bli, vil kirken få arbeidsgivere av forskjellig størrelse. Dersom Oslo blir samlet i et prostiråd vil det bli arbeidsgiver for ca 500 kirkelige arbeidstaker, og vil dermed være en stor virksomhet som har ressurser og god anledning til å ha kompetanse for å ivareta arbeidsgiverrollen. Dersom Karmøy blir et prostiråd vil det bli arbeidsgiver for ca 50 ansatte, og vil ha helt andre ressurser til å ha kompetanse for å ivareta arbeidsgiverrollen. I rapportens modell vil det være et flertall av relativ små prostifellesråd som nødvendigvis vil ha helt andre forutsetninger til å fylle arbeidsgiverrollen enn de store.

Nå kan det sies at det i Norge finnes tusenvis av virksomheter med 50 ansatte eller færre, og at det går veldig bra. Erfaringen fra vår kirkelige organisering med ca 350 fellesråd forteller vel også at det går rimelig bra – men vi ser mulighet av forbedring, for å styrke fremtidens kirke i å løse sitt oppdrag.

En arbeidsgiver

I rapporten om kirkelig organisering er det flere modeller for hvordan prostirådet skal utøve arbeidsgiveransvar. Flertall går inn for at arbeidsgiveriet skal ha sin toppledelse i prostirådet, og at prostirådet dermed vil være en virksomhet som er «rett saksøkt» i arbeidstvister. Kirken vil i en slik modell ha like mange arbeidsgivere som prostiråd. Det vil si rundt 100 selvstendige virksomheter, med stor variasjon i størrelse.

Alternativet der alle arbeidstakere i kirken skal ha samme landsdekkende arbeidsgiver har i rapporten fått lite støtte. En slik løsning vil innebære at Den norske kirke blir arbeidsgiver for ca 7500 arbeidstagere. Det er til sammenligning omtrent det samme som jobber på Stavanger Universitetssykehus. I denne modellen vil utøvelsen av arbeidsgiveriet delegeres hensiktsmessig ut over i virksomheten slik kirken bestemmer det. Medvirkning fra sokn og tillitsvalgt i for eksempel tilsettingsprosesser vil kunne sikres uten problemer. Prostirådet vil i praksis utøve arbeidsgiveransvar innenfor rammer av delegasjon, slik som Bispedømmeråd gjør det i dagens ordning.

Hovedforskjellen er at prostirådet i sitt arbeid som arbeidsgiver vil være i linje med nasjonal arbeidsgiver, ved kirkerådsdirektør, kirkeråd og kirkemøte, og være del av en organisasjon som i høy grad vil ha nødvendige ressurser og kompetanse til å være en robust arbeidsgiver. Kirken vil ha en organisasjon som er én og henger sammen, som sikrer kompetanse og systemer når det for eksempel gjelder krav til HMS, HR og effektive støttefunksjoner til merkantile oppgaver, felles digitale løsninger, faglig kompetanseheving osv.

Én felles arbeidsgiver

Usikkerheten knyttet til nærhet og økonomisk støtte fra kommunen vil ikke være større i en slik modell enn en modell hvor et prostiråd vil måtte forholde seg til mer enn en kommune. Gode regnskapssystemer og virksomhetsplaner vil dokumentere hvor økonomi fra kommunen er brukt. Fra nasjonalt plan har kirken erfaring og gode rutiner for kanalisering av trosopplæringsmidler tildelt over statsbudsjett til fellesrådene.

Får kirken én felles arbeidsgiver så vil kirken kunne bli styrt sammenhengende uten fare for at virksomheter av forskjellig størrelse og innflytelse internt skaper ulikheter og konkurranse. Det er selvfølgelig alltid en fare for hva sentralisering av ansvar og ledelse kan medføre. Men i denne debatten har jeg fremdeles ikke hørt noen argumentere mot at soknet er kirkens grunncelle. I lokalmenighetens møte mellom Gud og mennesker skjer arbeidet, eller verdiskapningen. All kirkelig organisering er en støttefunksjon til dette, og skal bidra til at kirken med sine ansatte, tillitsvalgte og frivillige i soknet skal kunne gjøre sitt beste i å «vekke og nære det kristelige liv».