Bernt Torvild Oftestad

128

ABORTDEBATTEN I et politisk-ideologisk grunnperspektiv

Publisert: 10. mai 2021

I den nye abortdebatten møter man vurderinger av en annen type enn de tradisjonelle. Abortsaken må ikke dras inn i «spillet om regjeringsmakt», heter det. En ny abortlov bør ikke bli til ved partipolitisk «hestehandel». Og det kreves at abortspørsmålet drøftes med «innestemme». Filosofen Jan P. Syse føler «uro» når han opplever dagens debatt (VL 05.05). Han anfører også prinsipielle perspektiver som er vel verd å drøfte.

Viljen blant politikere og i politiske partier til å trekke spørsmålet om abortlovgivningen ut av demokratiets alminnelige politiske rom er det all grunn til å merke seg. Men en revisjon av abortloven er på trappene. Og i et demokratisk samfunn er lover offentlige. De kommuniserer med «utestemme» hva som er våre forpliktelser og rettigheter, og hva som er lovlig og ulovlig i samfunnet. Mangler lovens «utestemme» fungerer ikke den demokratiske rettstaten. Man må spørre hvilket politisk formål som ligger bak krav om «innestemme». Er det i pakt med våre demokratiske idealer? 

 I det moderne demokratiet skal folket styre statsmakten «nedenfra». Den skal derfor vedta lover i pakt med den folkelige opinion. Og den blir på sin side utviklet ved fri, offentlig diskusjon. Det interessante er at man i dag har liten eller ingen tillit til at abortproblemet kan få en «rett» behandling i den borgerlige offentlighet, besmittet som den er av «partipolitikk» og «hestehandel».  Kravet om «innestemme» målbærer en slik mistillit. Men kravet rommer noe mer. Å bruke «innestemme» betyr fremfor at man ikke nytter et språk som er krenkende for den gravide kvinnen. Det er for eks. krenkende når man antyder at ikke alle kvinner bruker sin rett til selvbestemt abort på en etisk legitim måte. Det man forsøker, er i realiteten å begrense ytringsfriheten ved å bestemme grensene for legitim debatt ut fra ideologiske fordommer. 

 Syse viser til det han kaller «politikkens grunnmur». Det er den «våre lover og politiske vedtak dypest sett bygger på.» I «grunnmuren» finner han de «eksistensielle spørsmål.» Og de handlet om det «dypeste ved menneskelivet: Meningen ved å leve, individets verdighet, beskyttelse av livet og møtet med døden.» I politikken trenger vi å reflektere mer over disse «eksistensielle spørsmål», mener Syse. For ut fra dem blir bl.a. lovgivningen utviklet. Det er ikke vanskelig å støtte et slikt synspunkt. 

Utvidelse av selvbestemt abort fra 12 til 18 og 22 uker blir av mange sett på som svært dramatisk, fordi fosterets menneskeverd vil bli ytterligere svekket. Derfor vil man holde fast ved abortloven av 1978. Men ideologisk sett brakte loven av 1978, slik Syse anfører, en gradering av menneskeverdet inn i vurderingen av abort. Fosterets rett til liv måtte graderes i samsvar med dets oppadstigende utvikling frem mot fødselen. Anfekter man graderingen bruker man ikke lenger «innestemme». Man er egentlig på utsiden av debatten. Men mennesket gjennomlever også en nedadgående utvikling ved aldring som ender med død. Vil det på sikt bli vedtatt en slags aldringslov? Assistert provosert abort og assistert selvmord eller eutanasi kan lett knyttes sammen. 

 I vår senmoderne kultur gis det ulike og motstridende svar på det Syse kaller «eksistensielle spørsmål». Men om svarene er ulike, blir de alle ansett som legitime fordi de manifesterer ulike individuelle identiteter. Det som da kreves av oss andre, ja av stat og samfunn, er sikring både av frihet til å hevde og realisere egen individuell identitet, og dessuten at andre viser respekt for en slik identitet. Manglende respekt vil da si å avvise en aktuell identitet fordi den er etisk forkastelig, inhuman eller unaturlig ut fra gitte religiøse eller metafysiske sannheter og normer. At man innen en kultur dominert av denne identitetsideologi, skal kunne komme frem til enighet om en abortlov, er ikke sannsynlig. Her vil nok ikke Syses oppfatning av «grunnmuren» for vårt samfunn, strekke til. Man kan spørre både om «meningen ved å leve» og «individets verdighet». Det er relevante spørsmål. Men det man da egentlig spør om, er hva mennesket er, og hva som ut fra dets vesen er formålet med dets liv. I dagens vestlige kultur får man intet samlende svar på slike spørsmål. Følgelig gis det heller ingen mulighet for samling om en så kulturelt avgjørende lov som en abortlov. 

 Som løsning av den ideologiske splittelse anbefaler man å finne frem til et kompromiss. Man mener da gjerne mellom politiske partier eller mellom grupperinger innen ett og samme parti. I denne sak gir en slik løsning lite mening. For partene som må inngå et eventuelt kompromiss, er på den ene side den gravide kvinnen og på den annen et ufødt menneskeliv. Asymmetrien mellom partene er så fundamental, at tanke om kompromiss blir fullstendig absurd. Stort tydeligere kan det ikke demonstreres at det virkelighetssyn som dominerer det moderne liberale demokrati, ikke strekker til nettopp overfor – virkeligheten. Det er de uforutsette og vanskelige ettervirkningene av oppbruddet fra kristen tradisjon som nå kommer for dagen. Det er som ofte sagt: «Ingen skam å snu.»

 

4 liker  

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere