John Eivind Marstad

Rutebilsjåfør
6

Kirkelig organisering

Rapporten om organisering av Den norske kirke skal behandles av Kirkerådet i mai, før saken etter planen skal ut på høring. Som medlem av menighetsråd og fellesråd føler jeg på en uro for denne prosessen. Rapporten Samhandling i en selvstendig folkekirke fremstår som både grundig og god på mange måter. Problemet er mandatet og utvalgets tolkning av dette: «Hovedutvalget har fått i oppgave å foreslå en ordning med felles arbeidsgiverorgan på prostinivå for alle som arbeider i lokalkirken, som bl.a. skal erstatte dagens kirkelige fellesråd.» En høring på detaljer i en slik modell gir inntrykk av bred medvirkning, men oppleves lite tilfredsstillende all den tid fasit langt på vei er lagt.

Publisert: 6. mai 2021

Er det nødvendig og ønskelig med et nytt organ – prostifellesråd?

På papiret fremstår dette som en videreføring av fellesrådene, men mer sentralisert, effektivt og ressursbesparende. I praksis vil det mange steder oppleves annerledes. Slik jeg opplever det, samarbeider menighetsråd og fellesråd/kirkekontor så tett at dette oppleves som ett nivå. En ny organisasjon på prostinivå vil bli oppfattet som et nytt nivå mellom menighet og biskop/bispedømmeråd.

Det er langt fra sikkert at dette vil bli ressursbesparende. Min erfaring tilsier at slik sentralisering ofte koster mer enn man ser for seg i utgangspunktet, og gjerne blir mer ressurskrevende enn den gamle organisasjonen. Det er flere faktorer som kan forklare dette. Menighetene, kirkene, gravplassene og kommunene ligger der de ligger og de ansatte bor der de bor. Sentralisering gir derfor økt reisetid og reisekostnad, og man finner gjerne at elementer av den gamle organisasjonen må beholdes lokalt, i tillegg til det som bygges opp sentralt. En større organisasjon krever mer koordinering og planlegging, og ledere og ansatte med utvidet ansvarsområde forventer høyere lønn. Fleksible og lokale løsninger blir ofte vanskeligere å få til.

For menighetene vil det å miste et serviceorgan på kommunenivå, kunne oppleves som et tap. Å forholde seg til et nytt organ på prostinivå, vil gjerne oppleves tyngre og mindre støttende. Utfallet kan bli at kirkens arbeid lokalt blir skadelidende, eller at ressurssterke menigheter bygger opp en organisasjon for å ivareta oppgaver som før ble ivaretatt av fellesrådet.

En vesentlig grunn for dagens fellesråd er å ivareta forholdet til kommunen, som er kirkens største finansieringskilde (70 %). Nærhet til den politiske og administrative ledelsen i kommunene, og at kommunen opplever at det er den lokale kirken den bevilger penger til, er essensielt. Den kommunale entusiasmen for interkommunale prosjekter kan være sterkt varierende.

Representasjon fra alle menighetene, alle kommunene og ansatte i et prostifellesråd, vil gjøre rådet uhensiktsmessig stort. Dette reiser betydelige utfordringer for å finne valgordninger og arbeidsformer der både menighetene, kommunene og ansatte opplever å ha innflytelse på rådets arbeid. En større utfordring vil være å rekruttere leke kirkemedlemmer som finner det interessant å engasjere seg i et slikt organ. Det er mange steder vanskelig å finne nok kandidater til menighetsråd. Hvor mange av disse som vil bli motivert av å la seg velge inn i et prostifellesråd for å ivareta arbeidsgiverrollen og forvaltning av fjerne kirker og kirkegårder, skal det ikke så mye fantasi til for å forestille seg. Den demokratiske styringen som snakkes fint om, kan derfor fort bli en illusjon.

Frivillige er avhengig av å oppleve eierskap for å la seg engasjere. All sentralisering utvanner frivilligheten. Uten frivillige i arbeid og råd, mister kirken deler av sitt fundament. Virkeligheten har en lei tendens til å være slik at det er de som betaler som bestemmer. Derfor bør ikke Kirkerådet ta risikoen ved å forspille kommunenes og de frivilliges eierskap. Da kan grunnlaget for kirkens drift lett forvitre og forsvinne.

Embete og råd

«Det er en evig erfaring, at ethvert menneske som har makt fristes til å misbruke den.» (Charles de Montesquieu 1689–1755). Dette gjelder også i kirkelig sammenheng. Tanken om én styringslinje kan derfor være en farlig tanke. Maktfordeling er en vesentlig del av et demokratisk styresett.

Diskusjonen om det er prosten eller en administrativ leder som skal lede prostiet, fremstår som et uløselig problem, og bør være det. Dette bør ikke løses!

En prest har gjennom sin ordinasjon forpliktet seg til «å forkynne Guds ord klart og rent, å forvalte de hellige sakramenter etter Kristi innstiftelse og vår kirkes orden, å veilede og formane til sann omvendelse, levende tro på Kristus og hellig liv i kjærlighet til Gud og nesten, og å legge vinn på å leve etter Guds ord og trenge dypere inn i Den hellige skrift og den kristne tro.» Biskopene har et overordnet ansvar for «å ta vare på den apostoliske lære etter Guds ord og vår kirkes bekjennelse, fremme og bevare enheten i Guds kirke».

Dette er et ansvar som leke kirkemedlemmer ikke er forpliktet på like sterkt. De geistlige embetene må derfor ikke underlegges styringsorgan som binder dem i utøvelsen av deres særskilte ansvar for kirkens lære. Skal biskopen kunne ivareta sitt ansvar, må han ha en styringsrett over dem som utøver forkynnelse og trosopplæring. Styringsretten er en del av arbeidsgiverrollen.  Dette er et element i biskopens tilsynsrolle, og denne vil bli svekket om han ikke skal utøve arbeidsgiverfunksjoner.

Delt styringsansvar er ikke unikt og forekommer også ved andre typer organisasjoner der det er viktig å ivareta en akademisk uavhengighet eller ideologisk styring. «Outsourcing» i næringslivet er en variant av dette der en splitter opp organisasjonen for å spisse og rasjonalisere virksomheten.   

Utredningen påpeker at biskopens tilsynsansvar ikke skal svekkes, men er lite konkret i hvordan dette skal ivaretas i en ny organisasjonsmodell. 

Arbeidsgiverrollen

Det er ikke vanskelig å se at for små fellesråd kan det være krevende å ha arbeidsgiveransvar for lokalt tilsatte. Strengere regelverk og ansattes forventninger gjør det også mer krevende enn tidligere.

Det er imidlertid lite å hente ved å sentralisere på prostinivå. Skal man oppnå synergieffekter må man heller se på fellesløsninger for hele Den norske kirke. Herunder bør man utrede modeller der alle er tilsatt i rettssubjektet Den norske kirke, mens økonomi- og virksomhetsansvaret forblir lokalt. I privat sektor er det ikke uvanlig med løsninger der arbeidskraften er tilsatt i en bemanningsorganisasjon og stilles til disposisjon for den virksomhetsansvarlige organisasjonen. Hvorvidt dette er en bedre løsning enn dagens organisering, må en slik utredning gi svar på.

Prosessen

Det var Kirkemøtet som vedtok spørsmålsstillingen som har blitt utredet nå. Det er grunn til å stille spørsmål ved om Kirkemøtet representerer kirken godt nok. Kirkemøtet består hovedsakelig av bispedømmerådene, der mange er direkte valgt ut fra sitt syn i «samlivssaken».  Jeg tror spørsmålene til utredning ville ha vært andre om det var de lokale menighetsråd som hadde hatt innflytelse på hva som skulle utredes. Min oppfordring til Kirkerådet er å la Kirkemøtet få anledning til å utforme vedtak som innebærer at det utredes alternative organiseringsformer før høringer gjennomføres. Det gjelder også arbeidsgiverspørsmålet der retten for både geistlige og leke ansatte til å bli ledet av en likeverdig, ikke bør behandles for lettvint.

Pandemien medfører at det er nok utfordringer for kirken å ta tak i nå. Det som er bygd ned, skal bygges opp igjen. Det tar alltid lengre tid å bygge opp, enn å rive ned. I slike krisetider er stabilitet viktig. Kirkerådet vil spare mye ressurser lokalt og sentralt ved å utsette hele prosessen. Vi trenger å bruke ressursene på å bygge menighetene opp igjen, etter den pandemi som fremdeles rammer vår virksomhet sterkt. 

Konklusjon

En bred kirkelig høring av detaljer i «prostimodellen», vil for mange av oss som er engasjert i kirka, oppleves frustrerende. Jeg oppfatter ikke «prostimodellen» som den beste løsningen på de organisasjonsutfordringene kirka har. Da blir det lite tilfredsstillende om vi kun blir forelagt denne modellen.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere