Øystein Schjetne

1

Stemmene som mangler i rusreformdebatten

Det er flere stemmer som har manglet i debatten om rusreformen, blant annet den til ofrene for narkokrigene. I Colombia myrder nå kokainprodusentene for fote de sosiale lederne som prøver å gjennomføre fredsprosessen. Men norske medier har ikke ønsket å gi dette perspektivet en plass i debatten.

Publisert: 5. mai 2021

For alle som er opptatt av kvaliteten på vår demokratiske beslutningsprosess, bør det være et tankekors at så mange perspektiver ikke har fått komme til orde i rusreformdebatten.


Det blir stadig gjentatt at “ingen løper bort og begynner med narkotika fordi om det blir straffefritt (eller lovlig)”. Og det stemmer jo hvis man tenker på den arketypiske “narkomane”. Det er ingen som ønsker å ende slik.


Men derimot vil jo mange ønske seg virkelighetsflukten opioidene gir. Et deilig sted å være der fortidens vonde minner slipper taket og nåtidens bitre nederlag og følelse av utilstrekkelighet ikke slipper inn.


Og mange vil ønske seg litt av den samme virkelighetsflukten daglig ved noen trekk av en joint med cannabis. Eller bare litt deilig eufori med noen piller. Særlig for unge er jo dette mye mer praktisk å innta mellom dagens aktiviteter enn alkohol som jo ikke er sosialt akseptert til hverdagsbruk. Rimeligere er det òg.


Andre ungdommer vil nok se fordelene ved ritalin eller annen “puggedop”. De fleste vil nok helst ikke ønske å bedre konsentrasjonen på denne måten, men kan nok føle presset hvis “de andre gjør det” og etter sigende drar fordeler av det.


Andre igjen vil kunne føle det samme presset til å bruke amfetamin eller kokain for å redusere søvnbehovet under prosjektinnspurten på jobben. Eller for å holde ut på festen. For ikke å bli døsig av alkoholen. Eller bare for å bedre selvtilliten, føle seg litt flinkere, litt kjappere i hodet. I alle fall når “de andre” alt bruker det for å hevde seg i den sosiale konkurransen


Folk mangler ikke grunner til å bruke bevissthetsendrende substanser. Og det er forståelig at de som allerede bruker, ønsker å eliminere de sosiale fordommene og sanksjonene mot narkotikabruk. Men deres perspektiv får vi aldri i debatten; grunnen til å fjerne alle sanksjoner er utelukkende å gjøre det lettere å søke hjelp. Det virker å mangle noe her.


En annen manglende stemme i debatten, er alle brukerne som ønsker straffefrihet - ikke på grunn av at de ikke tør søke hjelp, men siden å bli tatt for narkotikabruk kan være uheldig for karrieren.


Oppdagelsesrisikoen vil nok synke hvis all narkotikabruk skal bli sanksjonsfri. Som mange høringsinstanser påpekte, vil det neppe være noe politiet kan prioritere. Det vil jo være en lettelse for sjåfører, piloter, helsearbeidere og andre som ikke ønsker at ens narkotikabruk skal bli kjent. Og det vil være en fordel for de som vil få problemer med arbeidsforholdet med kriminelle lovbrudd. Som advokater, politi eller politikere. Men disse argumentene hører man heller ingenting til i debatten.

En tredje kategori stemmer som heller ikke høres, er de som på ulike måter er rammet av vold og trusler fra de som står for narkotikaomsetningen i Norge. Det sies at narkotikabruk er et helsespørsmål og ikke et kriminelt, men det er dessverre langt fra sannheten.


For å få frem varene er narkotikaleverandørene avhengige av en viss grad av kontroll over omgivelsene. I større eller mindre grad etablerer de territoriell kontroll over strategisk viktige områder ved å kontrollere befolkning og institusjoner - ved trusler og vold, eller ved bestikkelser og korrupsjon.


Det er denne type kontroll som nå er etablert av gjenger i marginaliserte bydeler i flere skandinaviske storbyer, der de de kan selge narkotika vel vitende om at sivilbefolkningen ikke kan angi dem i frykt for represalier. Men det gjelder ikke bare i storbyene, i mitt arbeid med narkotikaforebygging i Norge har jeg hatt kontakt med fortvilte foreldre i ulike deler av landet som ikke bare har blitt truet men også grovt mishandlet for å prøve å hjelpe barna ut av narkotikanettverkene de har blitt viklet inn i.


De kriminelle vet selvsagt å utnytte denne kontrollen også til andre former for kriminalitet. En underliggende trussel om vold som konfliktløsningsmekanisme vil dessuten gradvis gjennomsyre også den legale delen av samfunnet. Men denne effekten av et større narkotikamarked vil ikke bli synlig for folk flest på mange år, og da vil det være for sent.


Slik territoriell kontroll er selvsagt vel etablert i produksjons- og transittlandene, og de mange ofre for narkotikatrafikken her er en fjerde kategori stemmer som heller ikke har sluppet til i debatten.


I Colombia er for eksempel kokainproduksjonen tredoblet over de siste 7-8 årene. Gerilja, paramilitære grupper, karteller og andre kokainprodusenter tar nå kontroll over stadig nye deler av landet og har gjort gjennomføringen av fredsavtalen så godt som umulig. Avtalen har som formål å erstatte de illegale økonomiene med legale alternativer for landsbygdbefolkningen og har blitt drevet frem av tusenvis av sosiale ledere over hele landet.


Men disse myrdes nå for fote. Annenhver dag tas en sosial leder av dage av disse gruppene  for å opprettholde sin sosiale kontroll. Det går nå heller ikke mange dager mellom hver massakre på sivile - som typisk har blitt mistenkt for å være lojale til rivaliserende grupper - og mindreårige rekrutteres igjen i stor skala som barnesoldater og til andre oppgaver i kokainindustrien. Titusener av colombianerne flykter nå atter fra narkokrigens redsler.


Fagmiljøer på rusfeltet har i debatten vært uenige om i hvilken grad den foreslåtte modellen ville føre til en økning i narkotikabrukere fra dagens 0,5-1 % (cannabis ligger noe høyere). Men sannsynligheten for en økning er uansett bare én side av saken; den må sammenholdes med konsekvensene for å gi et bilde av risikoen narkotikabruken representerer, både for oss selv og for andre. Men media har ikke ønsket å dekke disse konsekvensene som en del av rusreformdebatten.



Undertegnede har opp gjennom årene fått publisert en mengde kronikker og innlegg om dette temaet i riksmediene. Også de siste 12 månedene, mens stadig nye regioner i Colombia har falt i kokainprodusentenes makt, har jeg innimellom evakuering av personell og assistanse til desperate sosiale ledere, fortløpende skrevet kronikker om situasjonen til norske medier. 


Men ikke én av dem har blitt publisert.


Ja, det er greit at Colombia igjen er ute av nyhetsbildet etter at dramaet med fredsforhandlinger og gerilja og norske diplomater i Havanna kulminerte med fredsprisen i Oslo. Men dette er et av de få temaene der usigelig lidelse i andre deler av verden er direkte og uomtvistelig knyttet til norsk forbruksmønster og innenrikspolitikk. 

 

Når et slikt vesentlig perspektiv blir tiet ihjel, så fungerer ikke det offentlige ordskiftet. Det bør bekymre oss alle, helt uavhengig av standpunkt i denne konkrete debatten. 



1 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere