Verdidebatt

Frontkjemperne og nazismen

TV-serien "Frontkjempere" er på flere måter verdifull. Samtidig fortjener serien kritikken på visse punkter, knyttet til fremstillingen av både frontkjempernes motivasjon for å verve seg og adferd ved fronten.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

NRK-serien «Frontkjempere» har skapt intens debatt. Etter mitt syn har serien flere tydelige kvaliteter. Intervjuene med de syv frontkjemperne er svært verdifulle, ikke minst fordi de kaster lys over denne gruppens opplevelser ved fronten. De dramatiserte krigssekvensene virker i store trekk realistiske. Og de medvirkende historikerne kommer med viktige opplysninger og betraktninger. Likevel mener jeg serien fortjener kritikk på flere punkter. Fra mitt ståsted, som riktignok ikke er frontkjemperforskningens, ønsker jeg å komme med noen betraktninger om to sentrale spørsmål som har vært gjenstand for mye av debatten, nemlig frontkjempernes vervingsmotivasjon og frontadferd. La oss begynne med beveggrunnene.

Flere av frontkjempernes uttalelser burde ha vært utfordret av serieskaperne. Frontkjemperne kunne med fordel ha fått flere spørsmål av den mer «ubehagelige» typen, særlig knyttet til hvordan de stilte seg til nazistisk ideologi. Men en slik intervjupraksis hadde neppe vært gjennomførbar, noe regissøren har redegjort godt for (https://tv.nrk.no/serie/debatten/202104).

Trolig hadde de fleste frontkjemperne foreldre som stemte eller iallfall sympatiserte med Nasjonal Samling (NS), og i mange tilfeller ble nok de unge guttene sterkt påvirket av sine foreldres nasjonalsosialistiske overbevisning. Serien får ikke tilstrekkelig belyst slik miljøpåvirkning. Den ideologihistoriske dimensjonen er i liten grad til stede.

Historieforskningen har tydeligvis fastslått at et flertall av frontkjemperne i utgangspunktet var NS-medlemmer. Fra dette faktum synes flere av seriens kritikere å slutte at alle disse frontkjemperne var overbeviste nasjonalsosialister. En slik slutning er forhastet. At man er medlem av et politisk parti, betyr på ingen måte at man slutter opp om partiets ideologi - akkurat som man kan dele et partis ideologi uten å være medlem av det. Alle NS-medlemmer var ikke drevet av ideologisk overbevisning; noen var styrt av ren egeninteresse, noen var motivert av et generelt protysk engasjement osv. Partimedlemskap kan dokumenteres historisk, men er et rent juridisk faktum som i seg selv ikke sier noe om ideologisk tilhørighet. For å avgjøre om noen var «nasjonalsosialister», behøves andre typer kilder.

Mange av frontkjemperne var svært unge, godt under 20 år. Er det sannsynlig at en gjennomsnittsperson på 16-17 år har utviklet noen ideologisk overbevisning? Langt de fleste i denne aldersgruppen er på et utviklingstrinn hvor de mangler den psykologiske «modningen» som kreves for å ta klart stilling til politisk-ideologiske spørsmål, til å forplikte seg til bestemte idealer og verdier, og til å ta rimelig veloverveide valg i tråd med sin overbevisning. En såpass generaliserende antagelse mener jeg er velbegrunnet.

I denne forbindelse er det problematisk å tale om «overbevisning» også med henblikk på ideologien det dreier seg om. Fascismen, som både tysk og norsk nasjonalsosialisme er varianter av, er ingen mer eller mindre fasttømret ideologi i tradisjonell forstand, men snarere et relativt flytende sett ideer, uttrykt gjennom myter og symboler som er ment å appellere til følelsene og inspirere til handling. Nasjonalsosialismens myter og symboler – som ørner og solkors, vikinger og drageskip, selvoppofrende helter på slagmarken og kamp mot «onde» uhyrer – har særlig sterk appell til unge gutter. Disse mytene og symbolene - forbundet like mye med drømmer og lengsler som med frykt og avsky, like mye med et «positivt» budskap om et fullkomment samfunn som med et «negativt» om dette fellesskapets fiender som måtte nedkjempes – var i det hele tatt egnet til å vekke ungdommelig idealisme (noe som vel å merke ikke bare gjelder gutter). Kan det ikke tenkes at mange av de norske guttene som endte som frontkjempere, ble sterkt påvirket av nettopp slike myter og symboler?

Én av frontkjemperne i serien hevder at han ikke ble påvirket av SS-propagandaen – i hvert fall ikke bevisst, men kanskje ubevisst. Denne observasjonen kunne godt ha vært utforsket litt i serien, selv om frontkjemperne kanskje ikke hadde kunnet si så mye om hvorvidt en slik «dypere» ideologisk påvirkning kan ha gjort seg gjeldende. Men de burde nok ha blitt spurt om hvordan de i ettertid oppfattet naziideologiens forføreriske kraft.

Uansett benyttet SS effektivt de nazistiske mytene og symbolene for å verve nye medlemmer. Og det ligger i propagandaens natur at noe fremheves mens noe annet tones ned eller forties, alt avhengig av den konkrete situasjonen hvor propagandaen skal ha virkning. Antisemittismen ble for eksempel tonet kraftig ned av det tyske nazipartiet i årene forut for maktovertagelsen i 1933, siden nazistene ikke oppfattet den jevne tysker som spesielt mottagelig for partiets antijødiske budskap. Man kan få inntrykk av at en tilsvarende vurdering ble foretatt i Norge, i og med at antisemittiske elementer synes fraværende på en rekke av NS-plakatene. Men eksperter på NS-propagandaen kan muligens korrigere dette inntrykket.

Et sentralt motiv i SS-propagandaen var kampen mot «bolsjevismen» (eller «jødebolsjevismen», slik nazistene egentlig forestilte seg den). Stalin-regimets fremferd på 1930-tallet - gjennom blant annet omfattende politiske utrenskninger, militant-ateistisk forfølgelse av kristne og invasjonen av Finland - bidro nok alt sammen til å skape en utbredt frykt for «kjempen i øst» i ulike politiske miljøer i Europa. Her til lands var nok også mange preget av vissheten om det mektige Arbeiderpartiets medlemskap i Komintern frem til 1923 og fortsatte støtte til Sovjet-staten frem til slutten av 30-tallet. Alt i alt var nok antikommunisme en viktig motivasjonsfaktor for en del frontkjempere, og dermed også en av strengene NS-propagandistene kunne spille på.

Så var det seriens fremstilling av frontkjempernes adferd i felten. Med Nazi-Tysklands invasjon av Sovjetunionen sommeren 1941 begynte den harde krigen i øst. I Hitler-regimets planlagte erobrings- og tilintetgjørelseskrig var Waffen-SS tiltenkt en sentral rolle. Serieskaperne fortjener honnør for ønsket om å anlegge et militærhistorisk perspektiv på dette materialet. Serien får frem at frontkjemperne tross alt var soldater som gjorde samme type erfaringer som andre stridende – samhold, tap av kamerater, opplevelsen av krigens redsler osv. Men her står vi samtidig ved en svakhet med serien, nemlig at betoningen av det militære i for stor grad fortrenger oppmerksomheten om det politisk-ideologiske.

SS-krigerne var politiske soldater, som fire av seriens medvirkende historikere har understreket - «det nazistiske budskapet gjennomsyret tilværelsen i Waffen-SS» (https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/PRJx7J/frontkjemperne-var-ikke-soldater-som-alle-andre). SS-mennene ble oppfattet som de fremste bærere av nasjonalsosialismens idealer, de var det nærmeste man kom det «nye menneske» som nazistaten søkte å fremdyrke. Den fysiske treningen i Waffen-SS var særdeles hard; øvelsene kunne medføre betydelig mortalitet. Videre ble rekruttene indoktrinert i et nazistisk verdisystem hvor tradisjonell moral, inklusive etablerte normer for krigføring, ble avvist som et hinder for rasens overlevelse og utfoldelse. Med andre ord: SS-soldatene ble opplært til å begå krigsforbrytelser i enhver situasjon hvor dette ble sett som nødvendig. Med internaliseringen av slike holdninger og verdier, samt opplevelsen av den tiltagende «barbariseringen» av krigen i øst, er det ikke overraskende at mange i Waffen-SS deltok i massedrap. Serien kunne ha tatt opp i hvilken grad opplæringen av de norske SS-soldatene skilte seg fra det generelle bildet jeg nettopp har skissert.

Jeg er enig med kritikerne som setter et stort spørsmålstegn ved seriens fremstilling av de norske SS-soldatenes reaksjon på massedrap de bevitner. Hva er belegget for å skildre nordmennene som mer misbilligende til volden enn deres tyske medsoldater? Denne fremstillingen fremstår ufundert. Det hersker liten tvil om at mange nordmenn i SS selv utførte eller i hvert fall medvirket til krigsforbrytelser. Slik jeg forstår kildetilfanget, er det imidlertid ingen klare holdepunkter for at noen av de intervjuede nordmennene var involvert i slike forbrytelser. Men det er viktig å merke seg at én av frontkjemperne i serien forteller at han medvirket til at flere hundre sivilister ble brent levende. Dette vitnesbyrdet finner jeg troverdig - av hensyn dels til SS-opplæringen jeg allerede har skissert, dels til at mannen tilsynelatende ikke hadde noe å vinne på feilaktig å hevde at han deltok i et massedrap.

Det er helt legitimt å lage en TV-serie ene og alene om frontkjemperes krigsopplevelser, med utgangspunkt i et lite utvalg veteraners vitnesbyrd (men visse faghistoriske kommentarer underveis hadde vært på sin plass). Målet med «Frontkjempere» synes imidlertid å være mer ambisiøst enn som så, nemlig å gi en relativt dekkende beskrivelse av frontkjemperne som gruppe og de militære enhetene hvor de tjenestegjorde. Hvis dette var serieskapernes ambisjon, burde de ha sørget for en bedre balanse i skildringen av Waffen-SS’ «normale» og «eksepsjonelle» aspekter. Sagt tydeligere: I en slik sammenheng er det nødvendig å anlegge et dobbeltperspektiv - både organisasjonens militære og genocidale aktivitet må tydelig belyses.

Som sagt, «Frontkjempere» har sine kvaliteter - den er tankevekkende og på visse områder opplysende. Det var riktig av serieskaperne å trosse berøringsangsten og la frontkjemperne få slippe til med sine minner og synspunkter. Dessuten har serien lykkes i å frembringe en bred debatt som har hatt stor verdi, spesielt ved at faghistorikere har fått nyansere og til dels korrigere seriens bilde av frontkjemperne og deres samtidskontekst. Alt i alt har denne TV-serien resultert i viktig historieformidling på flere nivåer. Her har den intellektuelle offentlighet fungert godt.

Kronikken er tidligere publisert i Nettavisen.

Carl Müller Frøland

Idéhistoriker og forfatter av boken "Nazismens idéunivers"

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt