Stig Magne Heitmann

95

Trygge menigheter

Det er grunn til å spørre hvordan en kirke kan være både sann og trygg. Med «sann» mener jeg å være tro mot kirkens trosgrunnlag slik det er uttrykt i Bibelen. Det er ikke den skiftende kulturen og menneskers tanker til enhver tid som kan definere hva en sann – og trygg – kirke er, men Guds ord.

Publisert: 5. mai 2021

Et søk på internett viser at det er mange grupper som spør etter «trygge» menigheter, kirker og andre sammenhenger hvor en kan få være seg selv, der en ikke blir diskriminert eller en kan få den hjelpen og omsorgen en trenger.  Spørsmålet kan ikke avfeies. Mange av oss kan ha noe å arbeide med der.

Skeivt Kristent Nettverk (SKN) spør også, og her er ønsket å finne menigheter og kirker som aksepterer eller deler deres forståelse av teologien omkring kjønn og seksualitet.

Hva er en sann, trygg kirke?

Det er grunn til å spørre hvordan en kirke kan være både sann og trygg. Med «sann» mener jeg å være tro mot kirkens trosgrunnlag slik det er uttrykt i Bibelen. Det er ikke den skiftende kulturen og menneskers tanker til enhver tid som kan definere hva en sann – og trygg – kirke er, men Guds ord.

Det er ikke lite aktuelt å spørre om det i en kultur preget av individets hedonisme.

Eksempler 

Da jeg studerte teologi, var det en professor som hevdet i en gitt sammenheng at Lukas i sitt evangelieskrift skrev noe feil. Det hadde ikke store dogmatiske eller etiske konsekvenser, men prinsippet var viktig: Visste professoren – 2000 år senere – bedre enn evangelisten Lukas? Og hvorfor hadde ikke oldkirken i forbindelse med samlingen og anerkjennelsen av de nytestamentlige skriftene (kanondannelsen) korrigert Lukas?

Professoren står som et eksempel på hva liberalteologi alltid representerer, nemlig kritikk av Skriftene i Bibelen – enten det er enkeltheter eller hele teologisk emner. Liberalteologien mener seg å vite bedre enn det Bibelen selv sier. Spørsmålet blir: Er dette en trygg teologi som kan føre til erkjennelse av hvem Bibelens Gud er og hvilken autoritet Bibelen selv sier at den må skal ha i Kirken? Eller er det forførende teologi som fører bort fra Guds autoritative ord?

Jeg gikk regelmessig til gudstjeneste i en menighet. Presten var en veldig fin og inkluderende person som bare ville alle det aller beste. Forkynnelsen var preget av omsorg for menneskers daglige liv. Jeg takket ham for det, men spurte også om han ikke kunne forkynne om Jesu død for våre synder på en slik måte at det ville skape behov for frelse. Konklusjonen på samtalene våre ble at vi hadde ulik forståelse av hva Jesu gjerning og frelse innebærer og hva som er Kirkens viktigste oppdrag i verden. Var forkynnelsen i denne konkrete menigheten trygg? Det kunne være trygt å gå der for dem som ikke vil rystes av syndserkjennelse og søke frelse. Men var det noen som i sitt hjerte lengtet etter å få erfare Jesu frelsesgjerning, var det et utrygt sted.

I en annen menighet skulle presten tale over Jesu ord om ekteskap, skilsmisse og gjengifte. Han famlet og fikk bare sagt noen alminneligheter. Han sa ingenting om gjengifte. Jeg spurte ham etterpå hvorfor han ikke berørte det i talen. Han sa: «Så du det paret som satt der? De er begge skilt, og nå planlegger de å gifte seg. Jeg ville støtt dem bort om jeg hadde sagt det som Jesus sier.» Han uttrykte nøyaktig det som såkalte «søkervennlige kirker» står for: Du må ikke støte noen bort. Den fremste representanten for slike kirker er den store folkekirken som i stor og økende grad lar sin teologi styres av folkemeningen.

En god venn som var ansatt i Den norske kirke, strevde med sin seksuelle orienteringer. Vi samtalte, leste Bibelen og ba ofte sammen. En dag refererte han en samtale med biskopen. Den hadde rystet ham, for biskopen hadde sagt at min venn burde prøve ut sin seksualitet for å finne hva som føltes rett for ham! Og det som føltes rett, burde bli livet hans. Biskopen ville gi ham sin støtte og beskyttelse i menigheten. Med andre ord ville det være trygt for ham å gjøre tjeneste i bispedømme og menighet. Men hvordan ville det bli for biskopen – tilsynsmannen – en dag å skulle svare Gud for det tilsynet han hadde ført?  Og hvordan ville det blitt for min venn om han hadde fulgt biskopen forførende råd? En slik biskop kan vel sikre menneskelig trygghet, men evig katastrofe.

Den norske kirkes ledelse, biskoper og kirkemøter, kan vel mene at de legger til rette for at menighetene skal være trygge. Prestenes forkynnelse skal ikke støte mennesker bort, men være inkluderende. Menneskelig sett oppleves det trygt, men er det trygt i et frelses- og evighetsperspektiv?

En sann og trygg kirke 

er et sted der Guds ord forkynnes i samsvar med Guds ord. Bibelen selv er tydelig på at dette ordet også kan provosere. Tankebygninger rives ned. Men de som etterlyser «trygge kirker» kan komme til å kreve noe annet av kirker og prester enn det Jesus, profetene og apostlene sto for!

En sann kirke kaller til omvendelse fra synder og tankebygninger som strider mot Guds ord. Guds ord er sannhet uansett hva jeg føler og tenker. Jeg ønsker meg kristne lærere og tilsynsmenn som tør å si det Guds ord sier. Jeg ønsker at de skal tale med profetisk autoritet fundert i Bibelens ord. Hvis de ikke gjør det, er de forførere.

En sann kirke viser frelsens vei – den ene frelsens vei i Jesus. Den prest som peker på andre veier, er en villeder. 

I en sann kirke vil teologiprofessoren si: «Min mening er underordnet det står i evangeliet.»

I en sann kirke vil presten si: «Min frykt for å støte noen er underordnet det Jesus sier.»

I en sann kirke vil biskopen si: «Min tilsynsgjerning er bare gyldig om jeg taler som Bibelen.» 

Jesus som forbilde for trygge kirker

Mitt liv, min tjeneste, min forkynnelse og lære og menighetens praksis må stå sin prøve i møte med Jesu forbilde. Hans omsorg og barmhjertighet strekker seg mot alle. Men hans perspektiv er også større en vårt. Som han selv ikke kompromisset i møte med djevelens fristelse, vil han hjelpe oss til ikke å kompromisse. For Guds ord sier at lære og liv i strid mot Guds fullkomne vilje fører til død, men lære og liv som sier ja til Guds vilje, fører til liv og velsignelse.

Til sist: Jeg kjenner det er vanskelig å skrive dette. Det kan virke ufølsomt. Men selv om «humanisten i meg» sier at dette bør jeg ikke tenke og langt mindre skrive offentlig, så er det nettopp det jeg må om jeg vil være tro.

4 liker  

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere