Kjønnsidentitet

Det meste av mine «normale» egenskaper er basert på ytre objektive kriterier. Jeg heter Reidar fordi foreldrene mine har kalt meg det og det er skrevet ned i navneregisteret. Jeg er 40 år fordi jeg har overlevd 41 vintere. Jeg er gift fordi noen sa ja til mitt frieri. Jeg er mann fordi... nei vent nå begynner det nå å bli forvirrende. Jeg er ikke lenger mann basert på mine ytre objektive kjønnskarakteristika men fordi jeg føler meg som mann. Min kunnskap om psykologien forteller meg at følelser ikke alltid har rett. Følelser bør brukes til å navigere, men fornuften bør være det styrende «organ». Fornuften er som regel basert på ytre objektive kriterier. Psykisk lidelse er basert på noe man opplever som medfører betydelig personlig lidelse og funksjonstap. Her er det altså et objektivt kriterium tilstede som er funksjonstap. Det er noe man kan måle. Depresjon har også objektive kriterier, f.eks. Tap av søvn. Enten så sover man det man trenger eller så sover man for lite eller for mye. Dette er noe man kan regne ut.

Kjønnskarakteristika skal altså styres av følelser, men det er ikke noe objektivt kriterium i det. En helt uungåelig konsekvens av dette er forvirring. Vårt kjønn, det som er det mest grunnleggende identitetskriteriet vårt er satt på hard prøve. Når selv psykisk lidelse har objektive kriterier å måle med så har ikke noe så fundamentalt grunnleggende som kjønn det samme. Det er en merkelig retning i samfunnet.

Bakgrunnen er jo hensyn til de som føler seg «utenfor» med tanke på at de ikke føler seg «mann nok» eller «kvinne nok» etter de premissene de har utviklet selv opp igjennom sin livsprosess. Men kan man her snakke om en «autentisk» forståelse av eget kjønn? Hvor henter vi evidensen for dette i «evidensbasert medisin» som det så heter så fint? Har vi virkelig forstått dette med autensitet fullt ut? Følelser har altså blitt styrende i dette, det er ingen objektive kriterier. Er det ikke slik at man identifiserer seg med dem man opplever seg mest lik? Om man identifiserer seg med kvinner men selv er født som gutt (altså etter den gamle definisjonen) trenger det bety at man er kvinne? Om man har kvinnelige trekk og ser på kvinner som likesinnede så tenker jeg en mer dyptliggende mindre åpenbar forklaring ligger til grunn: Noen har fratatt denne gutten følelse av tilhørighet i det gode maskuline selskap. Forakt for utstøtte er en følelse som egentlig er et forsvar mot en erkjennelse av at man selv føler seg utstøtt. Jeg dugde ikke i fotball men heldigvis hadde jeg en viss intellektuell kapasitet som gjorde meg nyttig til noe ihvertfall. Min far som i sin tid var i verdenstoppen i en ganske så «maskulin» idrett som bryting bemerket dette hos meg og gav med en følelse av egenverdi. Jeg fant mine idoler i vitenskapsmenn, filosofer og historiske intellektuelle og forfattere, jeg bygde min identitet omkring noe objektivt. Noen som hadde bidratt med store ting til samfunnet slik at det ikke var noen tvil om at de var nyttige. Jeg fant «likesinnede» innen musikk, Radiohead med Thom York i spissen ble intetanende en «trøstende» og kul kompis. Siden ble det kristne idoler, Mesteren selv valgte meg ut som sin student, jeg fikk følsomme kristne venner, Bjørn Eidsvåg ble den følsomme empatiske faren/ bestefaren som jeg kunne lytte til gode råd fra på CD spilleren.

Jeg fikk en mans identitet i slike venner og forbilder som turte å vise intellektuelle, filosofiske, samt ydmyke og følsomme sider. Det ble endelig akseptert for meg å være en dypsindig og følsom mann. Heldigvis har musikken opp igjennom historien vært preget av slike idoler som har sørget for at menn som meg selv har hatt følelse av tilhørighet.

Men det er dem som ikke har funnet sine idoler og relasjoner som gir dem følelse av inklusjon. Kan det være at ingen har «sett dem» for den de er.