Jeg leker ikke kristen

Jeg leker ikke kristen, jeg er kristen, med hele meg. For meg er det en nødvendig reise å gå til gudstjeneste, nødvendig å gå til nattverd, nødvendig å møte andre troende.

Jeg er medlem i den Norske kirke, og for smittevern. Covid-19 kan være en farlig sykdom, og jeg har venner som har ligget på intensiv, og som fortsatt har redusert pustefunksjon. Selvsagt skal vi følge alle påbud, holde avstand, vaske hender, bruke munnbind, og redusere antall nærkontakter, MEN:

Hvorfor går kirkens øverste ledelse lenger enn de nasjonale helserådene?

Det ble for meg svært vanskelig når kirkens øverste ledelse sa nei til utendørsarrangementer i januar. Det var ikke pålagt av de nasjonale myndighetene, og kan overhodet ikke begrunnes ut fra smittevernfaglig kunnskap. Det er betydelig lavere smitterisiko ved opphold i fri luft enn innendørs.

Jeg fikk ikke med meg noen nærmere begrunnelse, men etter hvert ble kirkerådsdirektøren presset til å utdype, og nevnte noe om at «vi må ta hensyn til våre ansatte» - altså ved å ha strengere smittevern i kirken enn ellers i samfunnet?!

Beslutningen om full nedstengning av kirkelig aktivitet fra øverste hold førte blant annet til at alle ansatte i Bergen Kirkelige Fellesråd fra en dag til neste ble pålagt hjemmekontor. I Helse Bergen sier ledelsen det slik: «De ansatte som kan gjøre jobben på hjemmekontor bør ha hjemmekontor». Hvordan er det mulig å drive kirkelig arbeid hjemmefra? Joda, til en viss grad, forberedelse, telefonsamtaler, planlegging, men alle ansatte? Hele perioden?

Nå, rett før vår viktigste høytid, påsken, gikk kirkens øverste ledelse igjen lenger enn regjeringen. Fra en dag til neste ble alle arrangementer, alle gudstjenester avlyst. Uten nærmere begrunnelse (igjen). De nasjonale myndigheter hadde anbefalt å avlyse arrangementer, men dette var ikke en forordning, ikke et påbud. Her lå et handlingsrom. Det ville vært mulig å holde gudstjenester med inntil 20 deltakere.

Regjeringen har ikke til nå klart å lage differensiering i sine smitteråd ut fra størrelse på gudshus blant annet. Det er en kjensgjerning at det er vesentlig lavere smitterisiko ved bruk av store (guds)hus, høyt under taket, god ventilasjon, og flere inn- og utgangsdører i forhold til mindre gudshus. I mange kirker er det mulig å gå inn i en ende, og ut i en annen, d v s «enveis-gåing», ingen møtende trafikk. I byer kunne de store kirkene blitt lånt ut til menigheter med mindre forsamlingshus. Det er også en kjensgjerning at det er store forskjeller i smittetrykk i forskjellige deler av landet. Et sammenhengende belte av kommuner i Vestland og andre regioner i landet har nesten ikke smitte i det hele tatt, og har ikke hatt det på lenge.

Når ikke regjeringen klarer å nyansere, men tross alt har gitt anledning til et visst handlingsrom ut fra smittevern-faglige vurderinger, hvorfor da denne iveren i kirkens øverste ledelse etter å være «flinkest i klassen»?

All menneskelig aktivitet innebærer risiko. I mitt daglige arbeid må vi kontinuerlig gjøre risikovurderinger. Ved utredning av alvorlig allergisk reaksjon (anafylaksi) er et av de viktigste spørsmålene å svare på: Hvor redd må pasienten (og vi) være? Hvilke tiltak må vi sette inn for at risikoen skal ligge på et akseptabelt nivå? Vi baserer oss på grundig gjennomgang av sykehistorie og forskjellige undersøkelser og tester, samt ofte provokasjoner. I de aller fleste tilfellene viser det seg at pasientene er for redde, og pasienten kan senke skuldrene, og redusere på tiltak som allerede er satt inn. Vi baserer oss på kjent og kvalitetssikret kunnskap. Det samme gjør regjeringen og de nasjonale helsemyndigheter, men likevel vil kirkens øverste ledelser gå lenger, sikre seg enda mer. Hvorfor? Er dere grepet av frykt, blitt (for) redde?

Ved siste «lock-down» ble det av kirkens øverste ledelse gitt mulighet for å holde kirkene åpne, 2 timer om gangen. Vår menighetsstab spurte om det kunne arrangeres musikk når kirken var åpen, og fikk et kontant «Nei». Jeg spør meg da: Hva slags risikovurdering er gjort når det sies nei til at en organist setter seg i sin bil eller på sin el-sykkel, kjører alene til kirken, går alene opp trappene til galleriet, sitter alene på galleriet og spiller (omgitt av hundrevis av kubikkmeter luft), går alene ned trappene igjen, setter seg i sin bil, og kjører hjem?!

Situasjonen i Norge er de facto at vi har lavere dødsrate i koronaåret enn tidligere år. Det vil si at det er færre som dør totalt sett under pandemien enn det vanligvis gjør. Restriksjonene virker, men kostnadene er store, og kommer nå til syne. Det er økt trykk på Barnevernet, SOS-telefoner av forskjellig slag har økte antall henvendelser, det er flere unge med psykiske problemer, det er holdepunkt for mer vold i private hjem, de gamle dør uten å ha sett sine nærmeste på lang tid, osv. Kirken kunne spilt en enda mer positiv rolle med f.eks. utendørs aktiviteter for barn og unge og (utendørs)gudstjenester.

Min egen kirke fremstår som servil og feig. Å ikke holde gudstjeneste er utenkelig for en levende kirke. Jeg ønsker et bygg av levende steiner som tilber Gud. Nå er jeg redd vi utad blir oppfattet som et halvstatlig sysselsettingstiltak, en koseklubb for religiøst interesserte.

Vi har vært i en vanskelig situasjon i mer enn et år nå, men lært oss smittevern. Vi skal bruke vår fornuft, gjøre risikovurderinger og følge gjeldende smittevernråd, men vi skal fortsatt være kirke. Vi må være proaktive. Kirken må lage seg beredskapsplaner til lignende situasjon oppstår, lage en felles ide-bank for gode løsninger og alternative måter å være kirke på. Og hvorfor ikke liturgi for «walking-through» gudstjenester? «Pray and grab and go»-nattverd?

Jeg mener at kirkens øverste ledelse har tatt ansvar ved å fraskrive seg ansvar. Det er ikke god ledelse.