Folkerett og «politiske meningsytringer»

To innlegg i Dagen 13. og 14. april (Per Antonsen og Reidar Holtet) imøtegår min kronikk i Dagen 31. mars. Det sentrale er at jeg angivelig mener at «politiske meningsytringer» utgjør folkerett. Dette verken mener eller skriver jeg.

Tvert imot er jeg svært tydelig på at folkerett oppstår på to måter, som gjort mer rede for i en større kronikk i Dagen 21. august 2020. For det første: Traktater, etter at de er ratifisert av staters parlamenter. Palestinamandatet ble ikke ratifisert av staters parlamenter, men ble praktisert i folkeforbundsperioden tilsvarende som om det var en traktat.

For det andre: Internasjonal sedvanerett, som krever at to krav er oppfylt: konsistent statspraksis og opinio juris. Konsistent statspraksis er basert på en vurdering av tydeligheten i staters praksis og om det finnes et tilstrekkelig antall «persistent objectors» til den enigheten som er blant andre stater til at statspraksis ikke er konsistent. Opinio juris er i tilfelle Israel/Palestina antatt å være oppfylt gjennom Den internasjonale domstolens rådgivende uttalelse fra 2004 om separasjonsbarrieren (omtalt som mur).

Internasjonal sedvanerett sier – slik de fleste folkerettseksperter vurderer det – i korthet at Israel er en okkupasjonsmakt og har plikter som okkupasjonsmakt. En okkupasjon er ikke i seg selv ulovlig, men 4. Genevekonvensjon gir rettigheter for den okkuperte befolkningen og altså plikter for Israel – som Israel ikke etterlever i tilstrekkelig grad.

Jeg er ikke uenig i at en fredsavtale mellom to stater som er ratifisert av statenes parlamenter er en traktat. Spørsmålet mitt er om en traktat mellom to stater kan sette til side den internasjonale sedvaneretten.

Et negativt svar på dette endrer ikke på traktatens gyldighet. Et negativt svar vil imidlertid innvirke på traktatens virkeområde.

Enkelt forklart handler dette om hvorvidt Fredsavtalen mellom Jordan og Israel kan brukes til å reelt sett gi – ikke bare begrunne – Israel suverenitet over et territorium hvor Israel reelt sett kun utøver jurisdiksjon. Jeg mener svaret på dette må bli nei.

Når det gjelder Oslo-avtalene mener jeg svaret er enkelt: Disses formål og innhold innebærer at disse ikke kan brukes til å utvide israelsk suverenitet til Jordanelva.

Jeg kan forsikre om at jeg har lest den lesverdige boken til Ragnar Hatlem, og hatt en interessant samtale med Hatlem. Jeg søker å etterleve prinsippet om å tolke andre i beste mening. Jeg kan også forsikre om at i min stilling ved VID vitenskapelige høgskole er disse temaene ikke del av undervisningen min. Generelt praktiserer jeg forskningsbasert undervisning, og er svært opptatt av både forskningsetikk og akademisk frihet.

Kronikken sto første gang på trykk i Dagen 26. april 2021