Farhan Shah

49

Radikalisering som et mislykket eksistensielt perspektiv

Hvis formålet er å forstå mennesker som tilsluttet seg IS, må vi anstrenge oss mentalt og prøve å se verden fra deres ståsted - en verden med eksistensielt meningssammenbrudd og psykisk smerte.

Publisert: 22. apr 2021

Den tiltalte IS kvinnens rettssak gjør det enda en gang aktuelt å undersøke fenomenet islamsk radikalisering i Norge. Radikalisering har ingen enkel forklaring. Den kan undersøkes fra et sosio-politisk, ideologisk, samfunnsvitenskapelig, teologisk, psykologisk og filosofisk perspektiv. I denne teksten er siktemålet å belyse radikalisering fra et eksistensielt perspektiv, uten å redusere betydningen av andre innfallsvinkler og tilnærminger. 

Å forebygge vekstvilkår som gir radikalisering

En utfordring alle mennesker, på tvers av kulturelle og livssynsmessige forskjeller, konfronteres med, er å skape mening i sin tilværelse. Meningsdannelse er ikke et isolert prosjekt, men skjer i samhandling med andre mennesker. Angsten for meningsløshet og behovet for helhet er like aktuelt for en troende person, en agnostiker og en ateist. Forskjellen ligger i det at en troende person søker etter noe større enn seg selv, en kraft som gir klarhet i tilværelsens kompleksitet. Slik vi ser det, vil kunnskap om de religiøse radikalisertes virkeligheter og erfaringsverden, bidra til å motvirke radikaliseringsprosesser. En avradikaliseringsprosesss som ikke tar høyde for den åndelige og eksistensielle dimensjonen i de radikalisertes liv, vil være lite effektiv og inadekvat.

Spesielt viktig er det å utforske - fra et intrasubjektivt perspektiv - den eksistensielle meningsprosessen i forståelse av den radikalisertes egne fortellinger om selvet og selvets forsøk på å realisere et meningsfullt liv. For den radikaliserte vil en religiøs overbevisning skape sammenheng, samt tilhørighet til noe som er større enn seg selv, som rekker utover den kjente verden. 

Hvis formålet er å forstå mennesker som tilsluttet seg IS, må vi anstrenge oss mentalt og prøve å se verden fra deres ståsted. Uten en slik inngang, står vi i fare for å distansere oss fra mennesker som tilsluttet seg IS-regimet. Vi mister således verdifulle muligheter til blant annet å utvikle en bredere forståelse av hva det var som gikk galt i deres mentale liv, og hvorfor unge mennesker vervet seg til en terroristorganisasjon og var villige til å ofre sine liv for den, samt hvordan vi som et samfunn kan forebygge vekstvilkår som kan føre til radikalisering. 

Ideologier som tilbyr ferdiglaget mening

Radikalisering kan forstås som et mislykket eksistensielt prosjekt. I en verden som stadig trues av meningsløshet, usikkerhet og eksistensiell angst, kan religiøse ideologier tilby en guddommelig mening med livet, hvor individets eksistens får betydning gjennom å tilslutte seg terrororganisasjonenes univers: et univers hvor Gud er på «de godes side», og hvor det egne handler om å nedkjempe «de totalt andre». 

Det basale behovet for et liv med mening blir enda mer prekært i en sårbar og truet tilværelse. Den østerrikske psykiateren, som overlevde Holocaust, Victor Frankl, mente at menneskets vilje til mening er et grunnleggende behov og et menneskelig grunnmotiv. Det er viktig å være oppmerksom på at religiøse eller sekulære ideologier bærer i seg meningsressurser som dekker behov for tilhørighet, og bidrar blant annet til å finne mestringsstrategier i møte med utfordringer livet måtte by på. Eksistensielt besitter ideologier, livssyn eller religioner en psykologisk tiltrekningskraft fordi de både kan løfte og forsterke menneskets evne til å opprettholde kontinuiteten til selvet; en følelse av å være til og å tilhøre en større helhet. Følelsen og erfaringen av mening bidrar til å danne et psykologisk forsvarsverk som holder den truende angsten på avstand.

Her er både global mening og individuell mening, men også samspillet mellom dem, viktig. Global mening er noe som religiøse og sekulære ideologier tilbyr, dvs. at den enkelte ser livet sitt i en større sammenheng, hvor selv daglige og banale gjøremål, i et religiøst rammeverk, blir viktige og inngår i en høyere orden. Dette er overbygninger som produserer strukturer som medvirker til orientering i den enkeltes liv. Den individuelle mening har med en personlig opplevelse å gjøre, en erfaring av at livet beveger seg i en konkret retning, at livet har en hensikt og oppleves som sammenhengende. Den guddommelige historien som skapes, har en narrativ form, men preges av gode/onde objekter, angrep/forsvar og idealisering/devaluering. Virkelighetsoppfatningen er svart-hvit og mangler gråtoner.

For eksistensielt sårbare individer som opplever eksistensen som frustrerende tom, formålsløs, med tilknytningsvansker, kan terrororganisasjoner som IS – med deres språk og symboler som fremstiller verden som bestående av de rettroende og vantro – oppleve en gjenklang i sin realitet når hen leser eller hører slike fortellinger. 

Organisasjoner som IS inviterer ikke individet til å skape mening i frihet og samspill med verden. Mening er noe bastant foreliggende, som individet har sverget troskap til. Behovet for tilhørighet og anerkjennelse er nevnt i debatten som en viktig faktor for radikalisering. Etter vårt syn er behovet for mening minst like viktig å vie oppmerksomhet i radikaliseringsprosesser, og ikke minst for å utvikle effektive strategier for avradikalisering, som anerkjenner og får tak i den grunnleggende sårbarheten.

Individer med sterkt savn etter å høre til noe større enn seg selv, noe som kan lindre savn og eksistensielle frustrasjon, noe som kan gjøre dem hel igjen, noe som aldri svikter, er alltid sårbare for fundamentalistiske ideologier. Slike ideologier tilbyr ferdiglaget mening og lindrer den eksistensielle angsten, men krever at individet lar sin individualitet gå i oppløsning i gruppen. En gir avkall på evnen til kritisk tenkning og autonomi.  

Et mislykket eksistensielt prosjekt

Vi har skrevet en del religionskritiske tekster og understreker at troende mennesker fortsatt er ansvarlige for å skape mening med livet sitt gjennom egne valg. Vi mener at en opplyst religionskritikk er nødvendig og sunt for individ og samfunn. 

Samtidig har vi også prøvd å bevisstgjøre om formen denne kritikken kan innta. Etter vårt syn skal islamkritikk være inviterende, skape rom for undring, nyanser, og bidra med nytolkning i en mer menneskevennlig retning, som også kan bidra til å dempe spliden mellom minoriteter og majoriteten i Norge. 

Dessverre er retorikken som brukes i den offentlige islamsamtalen ofte fordomsfull, generaliserende, dogmatisk og foraktfull. Vi er nødt til å innse at et skifte i Vestens sosiale og politiske klima, med økt skepsis mot islam og muslimer, kan hindre muslimer i å utforske og utvikle den åndelige dimensjonen i deres egne kontekster og med sin egen form. En fordømmende retorikk, kan virke mot sin hensikt. Individer med muslimsk bakgrunn kan oppleve det som problematisk å uttrykke tilhørighet til sin religion eller kultur. Dette kan skape en eksistensiell sårbarhet hos dem, som igjen kan utnyttes av fundamentalistiske organisasjoner. 

En søken etter mening med og i livet kan føre til at individer blir tiltrukket av islamistiske organisasjoner med fundamentalistiske tolkninger av Islam. Som nevnt ovenfor, kan radikalisering forstås som et mislykket eksistensielt prosjekt. I et desperat forsøk på å eliminere eksistensiell frustrasjon og tomhet, velger den radikaliserte å bli absorbert av fundamentalistiske organisasjoner. Avradikaliseringsprosesser, slik vi ser det, bør ha med den eksistensielle dimensjonen. 

En åpen og respektfull tilnærming

Det er hevet over all tvil at vi må legge inn mer krefter i å forebygge radikalisering hos sårbare individer. Dette fordrer tiltak som reduserer impulser som bl.a. gir næring til opplevelse av utenforskap, skam, feilplassert skyld, avmakt og fremmedgjøring i samfunnet. 

Vi bør bekjempe utvikling og spredning av religiøs maktutøvelse basert på manipulasjon, hjernevask og indoktrinering, samtidig som de mer selvkritiske og reforminnstilte norsk-muslimer bør få mer politisk og finansiell støtte. Reforminnstilte norsk-muslimer kan være en betydelig ressurs i kampen mot radikalisering. De kan tilby arenaer og alternative religiøse fortolkninger som gjør troende mer rustet – i et stadig mer livssynspluralistisk samfunn – til å møte annerledeshet, mangetydighet og ambivalens på en tolerant måte. Samtidig bør ansvarlige politikere og det sivile samfunnet fortsette å konfrontere en voksende muslimfiendtlig retorikk som skjerper mistenkeliggjøring overfor muslimer. 

I en stadig mer sammenvevd verden, bør vi møte den andre gjennom å akseptere hverandres eksistensielle behov for meningsdannelse, og ikke mistenke hverandre. Vi må samarbeide, aktivt lytte og lære av hverandres innsikter og erfaringer. En slik åpen, empatisk og intrasubjektiv tilnærming muliggjør en rikere forståelse av den menneskelige tilværelsen, og ikke minst vår fellesmenneskelige sårbarhet. Det er her et humant og medmenneskelig samfunn skal stå sin prøve.


Shahram Shaygani

Farhan Shah

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere