Kjetil Nilsen

64

- Sikt på øynene!

Det skjer så altfor ofte på den okkuperte Vestbredden. Fredag 9. april skjedde det igjen, denne gang i Hebron: En skarpskytter fra den israelske okkupasjonshæren retter geværets kikkertsikte mot øyet til en palestinsk guttunge - og trekker av.

Publisert: 21. apr 2021

14-årige Izz el-Din var som vanlig hos en av grønnsakshandlerne i gamlebyen for å tjene litt ekstra. Plutselig oppstår uro lengre ned i gata. På opptaket fra butikkens sikkerhetsvideo ser man gutten stikke hodet forsiktig fram. Da skjer det.

Helt uten grunn blir han beskutt. Kula traff høyre øye og knuste øyeeplet.
Ammunisjonen var en såkalt "gummikule". Et misvisende navn, ettersom den hovedsakelig består av en tung stålkjerne, trukket med et tynt lag av gummi.

Vådeskudd? Nei. «Gummikuler» skal lades med 3 kuler bundet sammen i det soldatene kaller en "tampong". Skutt mot en folkemengde, på forsvarlig avstand og med riktig vinkel på geværet, vil de ikke påføre alvorlig skade. Ofte bryter soldatene opp tampongen. Da kan én og én kule skytes om gangen. Det gir en farlig kombinasjon av høy hastighet og presisjon.

Den israelske organisasjonen Breaking the Silence har publisert vitneutsagn fra soldater om offiserer som - etter først å ha vist hvordan «tampongen» lett kan brytes opp - har instruert et helt kompani om følgende:
- Sikt på øynene, slik at dere kan «ta ut» ett av dem. («Aim for the eyes»

Håndtering av våpen mot ubevæpnede sivile på denne måten, bryter med stridsreglene – og er en oppfordring til krigsforbrytelser. Dokumentasjonen fra Breaking the Silence sier ingenting om soldatene blir bedt om å skåne mindreårige. Skudd mot øynene til flere palestinske barn de siste par tiår, tyder ikke på det.

9 år gamle Malek Issa hadde akkurat gått av skolebussen sammen med sin søster en februardag i fjor, i bydelen al-Issawiya i Øst-Jerusalem. Uten noen foranledning blir han skutt i ansiktet. Resultat: alvorlige hodeskader og et tapt øye. Skarpskytteren ble frikjent.

Beskytningen av Malek, var nærmest en blåkopi av det som rammet den enda yngre Muhammad Jamal Ubeid, julaften 2014. Han var bare 5 år. Muhammad var fra samme bydel i Øst-Jerusalem som Malek; også han var på vei hjem fra skolen med sin søster; også han ble skutt uten grunn da han gikk av skolebussen; også han ble skutt i hodet nær øynene.

Nok et eksempel: 6 år gamle Mousab Sarahnin ble skutt i høyre øye da han, i følge med sin mor og søster, gikk av bussen ved flyktningleiren Fawwar, nord for Hebron, i september 2013.

Etter å ha stått i okkupantrollen i over et halvt århundre, har det utviklet seg en dehumanisering og demonisering av den okkuperte «fienden» som ofte kommer til uttrykk fra det politiske lederskapet i Israel. Dagsavisens mangeårige kommentator i Israel, Roger Hercz, beskrev det politiske klimaet i landet før valget våren 2020, på denne måten:

«Rasisme, fascisme og voldspolitikk tilhører ikke lenger den ekstreme fløyen, men er blitt normalisert. I Israel var det lenge mer liberale verdier som utgjorde kjernen i den politiske debatten, men ettersom okkupasjonen fortsatte og det ble vanskeligere og vanskeligere å opprettholde både okkupasjonen med sin undertrykkelse og en liberal politikk, begynte de liberale verdiene å vike.»

Såkalt «Hate-speach» mot De Andre, passerer nærmest ubemerket fra representanter langt inn i regjeringsapparatet. Landets statsminister har f.eks. brukt begrepet «wild beasts» i en sammenheng som - ikke til å misforstå – var myntet på palestinerne.

Tidligere forsvarsminister Moshe Ya'alon (2013-16) har omtalt palestinerne som en eksistensiell trussel for Israel - en kreftsvulst som burde behandles deretter. «Det finnes ulike former for kreftbehandling. Noen sier det er nødvendig med amputasjon. For øyeblikket bruker jeg cellegift-behandling”, uttalte han i et intervju med avisa Haaretz

Etterfølgeren Avigdor Liberman (2016-18) var ikke stort bedre da han, etter hærens drap og lemlestelser av ubevæpnede demonstranter i Gaza uttalte: Det finnes ingen uskyldige folk i Gaza. Underforstått; barn intet unntak.

Ingen må bli overrasket om slike holdninger forplanter seg ned i offiserskorpset og soldatenes rekker. Den tidligere israelske offiseren Avner Gvaryahu (nå aktiv i Breaking the Silence), har beskrevet det slik i en artikkel i Haaretz:

- Jeg husker vi sluttet å omtale palestinere som uskyldige….. vi forholdt oss til alle palestinere som en trussel. …. De prøver alle å underminere vår kontroll. Slik blir de alle Fienden. Hver eneste palestiner er en fiende… et mulig militært mål. Det er ingenting han kan gjøre for å unnslippe å være et mulig mål, i våre øyne.

Nettopp hva unge Izz el-Din fikk erfare fredag 9. april. Hvem blir den neste?

1 liker  

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere