"Gud hjelpe meg, amen!" – 500 år siden riksdagen i Worms

Tre og et halvt år tidligere var det blitt mye oppstyr på grunn av de 95 tesene mot avlatshandelen, og Luther hadde fulgt opp med stadig sterkere kritikk av romerkirkens lære og praksis. I januar 1521 var han så blitt offisielt bannlyst og ekskommunisert av pave Leo X.

Når noen ble bannlyst av paven, var gjerne det neste som skjedde at man ble arrestert, dømt og henrettet av de verdslige myndighetene. Luther hadde grunn til å forvente samme skjebne. Men hans gode støttespiller, kurfyrst Fredrik av Sachsen, fikk ordnet med en invitasjon til riksdagen i Worms, der han skulle få forsvare seg overfor keiseren. På tross av løfte om fritt leide til og fra riksdagen, følte han seg likevel ikke særlig trygg. Om lag hundre år tidligere hadde nemlig den tsjekkiske reformatoren Jan Hus fått det samme løftet av keiser Sigismund før kirkemøtet i Konstanz, men var likevel blitt grepet, dømt og brent på bålet som kjetter.

På veien fra Wittenberg til Worms møtte det fram store menneskemengder for å hylle Luther som helt. Her kom Europas mest omtalte mann, som hadde våget å protestere mot selveste paven.

Etter fjorten dagers reise var han fremme ved målet den 16. april 1521, og neste dag ble han innkalt til avhør. Titlene på Luthers skrifter som man påsto inneholdt kjettersk lære, ble lest opp, i alt tjuefem. Han ble stilt følgende spørsmål: Kunne han bekrefte at det var han som var forfatteren til alle disse? Og holdt han fast ved alt det han hadde skrevet, eller ville han trekke noe tilbake? Han ba om betenkningstid før han svarte og fikk frist til neste dag klokken fire.

Den 18. april holdt Luther sin forsvarstale, som gjorde dypt inntrykk på mange av de tilstedeværende i riksdagsforsamlingen. Han sa at dersom han hadde tatt feil på noe punkt, ba han om å bli tilrettevist med bevis fra Guds ord. For han vegret seg mot å stole på pavers eller kirkemøters ord alene, siden de som kjent ofte hadde tatt feil og motsagt hverandre. Fordi han hadde bygd på den hellige Skrift og fordi samvittigheten hans var bundet av Guds ord, verken ville eller kunne han trekke noe tilbake. For å handle mot samvittigheten var verken trygt eller tilrådelig, avsluttet han. «Gud hjelpe meg, amen!»

Etter dette forsøkte flere å overtale ham til å inngå kompromiss, uten å lykkes. Keiser Karl uttrykte hvor hårreisende han syntes det var at en person på egenhånd kunne mene at han selv hadde rett og hele kirken tok feil. Det måtte utvilsomt være Luther som hadde feil, mente han. Men han holdt uansett løftet sitt om fritt leide både til og fra riksdagen, og Luther fikk reise hjem til Wittenberg.

Noen uker senere offentliggjorde keiseren det såkalte Worms-ediktet, som fordømte Luther som kjetter pga. hans avvisning av den katolske kirkes lære. I tillegg hadde han «oppildnet til strid og ødeleggelser». Ediktet utlyste riksakt (riksbann) over Luther; det var nå forbudt enten med ord eller gjerninger å forsvare, beskytte eller hjelpe ham. Og den som kunne bistå med å få ham arrestert og dømt, ville få en generøs belønning for denne gode gjerning.

I mellomtiden var den fordømte reformatoren på hjemveien blitt bortført av kurfyrst Fredriks menn. De neste ti månedene satt han trygt i skjul på borgen Wartburg ved Eisenach, der han arbeidet med sin berømte oversettelse av Det nye testamente.

Worms-ediktet ble aldri kunngjort i kurfyrstedømmet Sachsen, og ellers rundt om i riket ble det mottatt med stor uvilje. Keiseren var uansett fast bestemt på at det skulle etterfølges, men fordi han nå på grunn av krigføring måtte tilbringe de neste ni årene utenlands, kunne den lutherske lære nokså uhindret fortsette å bre seg ut.

Blant de tilstedeværende i Worms da Luther holdt sin forsvarstale, var en dansk prins, senere kjent som kong Kristian 3. Han ble sterkt grepet av det han så og hørte, og femten år senere klarte han endelig etter en del komplikasjoner å få innført den lutherske reformasjonen i Danmark og Norge.

Å bli bannlyst av paven og lyst fredløs av keiseren var svært dramatisk og selvsagt en stor påkjenning for hvem som helst, også for Martin Luther. Men han erfarte at Gud ga ham sin fred midt oppi alt kaoset. I 1529 skriver han som avslutning på sin mest berømte salme:

Guds ord det skal de nok la stå,
og ingen takk de høster.
Gud selv vil mektig med oss gå,
hans gode Ånd oss trøster.
Og om vårt liv de tar,
og røver alt vi har,
la fare hen, la gå!
Mer kan de ikke få.
Guds rike vi beholder.