Verdidebatt

Gud som en teoretisk størrelse, eller den eneste virkelige

”En dag vil vi se alt klart. Enn så lenge, fatt tillit til det guddommelige mysteriet.”

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Tor Øyvind Westbye går i sitt innlegg inn for David Humes filosofiske tilrettelegging av det ondes problem i møte med en god og allmektig Gud. Det synes da heller ikke enkelt å komme unna Humes fremstilling. Den kan synes både intellektuelt og moralsk uangripelig.

For dersom nevnte filosofers fremstilling av virkeligheten er hele virkeligheten og sannheten; ja, da oppleves det som en moralsk nødvendighet å ikke ta imot frelsen fra en allmektig Gud som hjelper noen, så lenge han samtidig bevisst lar andre mennesker være overlatt til lidelse og ondskap, - mange av dem bedre mennesker enn det jeg er.

Men selv tror jeg ikke på David Humes fremstilling, eller karakteren Ivan i Dostojevskijs roman “Brødrene Karamazov”. Jeg sier til dem, som jeg sier til meg selv: Lille menneske, du er ikke så stor som du tror. Der er hemmeligheter i dette bildet vi ikke har innsikt i. Og der hviler også større ansvar på oss (med)mennesker, enn filosofene tar høyde for i sine fremstillinger.

Jeg tror mer på den hardt prøvede Job, som underveis i sin lidelse strevde med tanker om en ond, urettferdig og umoralsk Gud, - før han erkjente: Jeg har talt om ting jeg ikke forstår, om det som er så underfullt  at jeg ikke kan skjønne det.

I en matematisk lignelse må man kjenne verdien av alle avgjørende variabler, for ved hjelp av logikk og formler å kunne finne den rette løsningen. Konklusjonen.

Spørsmålene Westbye tar opp er så påtrengende at hver eneste generasjon og hver eneste troende kjemper med dem. Likevel tror jeg Westbye har rett i at det neppe ”vil komme nye revolusjonerende gode forklaringer på hvordan Guds egenskaper godhet og allmakt samtidig kan være gyldige.” Men jeg tror også at der finnes variabler vi ikke kjenner til. Der er forhold ved både Guds dommer og hans frelse vi ikke har full innsikt i.

Dersom det er tilfellet, er også vår diagnose og ”dom” over Gud, over hans dommer så vel som hans frelse, usann og uriktig. Da står vi som overmodige, hovmodige dårer og løgnere. Vi har brukt vår (snus)fornuft og våre verdier som utflukter. For om man virkelig søker en person som mer enn noen annen har tatt et oppgjør med ondskap og urett - og det uten å gi opp verken kjærlighet, godhet eller barmhjertighet – da kommer vi ikke utenom den Gud og hans Sønn Jesus Kristus som Bibelen vitner om.

Og dessuten: Ingen ”Dersom jeg var Gud, så ville jeg …- tanker” har kunnet gi fullgode svar og løsninger som vi søker på det ondes realitet.

De ulike guder som er blitt utformet i ulike tankesmier, er guder vi kan velge eller vrake etter egne verdier eller eget forgodtbefinnende. Men ingen av dem har vunnet min tillit. De er ikke annet enn teoretiske, filosofiske størrelser. Å ”velge” å tro på dem blir i bunn og grunn ikke annet enn å tro på meg selv. Det har vist seg å ikke være nok.

Heller ikke kan jeg se at filosofene har gitt meg en løsning eller skapt noen forskjell. Jeg er takknemlig for at jeg ikke opplever å måtte stå i det valget Westbye fremsetter; å velge å tro på ”en god Gud som gjerne ville men ikke har evne til å gripe inn, eller en allmektig Gud som kan gripe inn og stanse unødvendig lidelse, men velger å ikke gjøre det”.

Det blir for simplifiserende og naivt overmodig. Det blir for enkle tanker om vår tilværelse og for lave tanker om den Høyeste. Valget jeg stilles overfor, er hva jeg gjør med vitnesbyrdet som Guds skaperverk vitner om, og vitnesbyrdet til  dem som erfarte den ene levende, virkelige og virksomme Gud som vi møter i Bibelen, - vår Skaper og Gud, som til slutt ble menneske og åpenbarte seg i Jesus Kristus. Den Gud som ved Ånden møter hvert menneske som åpent lytter til dette vitnesbyrd.

Det er disse vitnesbyrd, og disse ord som har vunnet min tillit. Og fremfor alt, Jesus Kristus selv.

I sin bok ”Så jeg ikke går meg vill” gjengir Ann Tatlock en dialog mellom rabbien Avram og Josef. De befinner seg begge i Auschwitz.

”Hvis Gud var her” sier Josef, ”da ville ikke alt dette forferdelige skje. Han ville aldri ha tillatt det.” Etter noen minutters stillhet fortalte Avram ham historien om rabbien Baal Shem Tov. ”Han stod på en høyde sammen med et par av studentene sine, og så ned på byen der skolen hans lå. Plutselig kom en gruppe kosakker ridende og angrep byen. Da han så mange av studentene sine, og mennene og kvinnene og barna i byen bli hugget ned, vendte Baal Shem Tov blikket mot himmelen og sa: ”Å, om jeg bare hadde vært Gud!” En av studentene hans spurte forbauset: Men Mester, hvis du var Gud, hva ville du gjøre annerledes? Rabbien svarte: Hvis jeg var Gud, ville jeg ikke gjøre noe annerledes. Hvis jeg var Gud, ville jeg forstå.”

To andre dialoger i boken lyder slik: ”Og hvis jeg forbanner ham, Mrs Tirney? Hva da? Hvis jeg vender meg bort fra ham, hva vender jeg meg da mot? Nei, det er bedre å ha ansiktet vendt mot himmelen, selv når du er sint på Gud, enn å snu deg bort og ikke finne noe i det hele tatt.”

”En dag vil vi se alt klart. Enn så lenge, fatt tillit til det guddommelige mysteriet.”

Troen på dette mysteriet forandrer alt. Har Gud ved sin Sønn Jesus Kristus funnet og frembrakt en vei fra ”det ondes problem” til sitt Paradis, ”fra mørkets makt til sin elskede Sønns rike” (Kol 1,13) - uten å gi opp godheten, men tvert imot i den største og dypeste kjærlighet og hengivenhet som noen gang er levd ut - da blir det ikke edel solidaritet med nødlidende å forbli sammen med dem i mørket. Da er det eneste edle og solidariske å fortelle om denne veien og dette paradiset. Det gjør man ikke på en troverdig måte uten selv å gå på den veien. Og dessuten: Vår dypeste lojalitet fortjener Han som gav avkall på å være i sitt rike for å komme til oss, og lide korsets forsoningsdød for oss. ”Dere kjenner vår Herre Jesu Kristi nåde: For deres skyld ble han fattig da han var rik, for at dere skulle bli rike ved hans fattigdom.” (2 Kor 8,9)

Det gjør seg dårlig - og er selve hovedsynden vi vil bli dømt for - om vi neglisjerer eller setter oss til doms over et slikt lidelsesoffer av den største og beste, for en menneskehet som vendte seg bort fra sitt opphav og endte i ondskap og urett. Vi kalles til å sette vår lit til denne kjærlighet og mysterium.

Det er også større ære i å følge han som overvant døden og som gi oss del i oppstandelsens seier, enn å følge mørkets fyrste som verden lever under.

Jesus, du dyre navn, dagen tar av

Los meg engang i havn, bortenfor hav.

Tal så i dødens stund ordet til meg,

Sagt med din egen munn:

Fred! Det er jeg!

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt