«Frist oss ikke inn i ledelse!»

Da Stortinget i 2012 endret grunnlovens bestemmelser om statskirken, ble det nye relasjoner mellom staten og Den norske kirke. Prinsipielt var dette en stor endring, men for folk flest og kirkens ansatte synes det aller meste som før.

Kirkemøtet, som er Den norske kirkes storting, har nå selv myndighet til å bestemme hvordan kirken skal organiseres og ledes. Allerede for 16 år siden vedtok Kirkemøtet et mål om én arbeidsgiverlinje for alle som arbeider i den lokale kirke. Nå foreligger et omfattende forslag til ny organisering av Den norske kirke. Et bredt sammensatt utvalg med fire underutvalg har utarbeidet en skisse som omfatter

-arbeidsgiverorganisering

-biskopens rolle

-kirkelig demokrati og valgordninger

-forholdet mellom kirke og kommune.

Utredningen tar for seg både teologisk refleksjon, historie og samfunnsanalyse. Både kirkelige organer og kommunestyrer skal nå uttale seg om forslagene. Det er mye å sette seg inn i, og det vil være mange ulike synspunkter. Noen sentrale elementer, selvsagt farget av mitt ståsted:

En kirke i endring

I et stadig mer mangfoldig og flerreligiøst samfunn er det naturlig at Den norske kirke (Dnk) over tid har blitt mer selvstendig i forhold til den norske staten. Samtidig har Dnk fortsatt en særstilling som folkekirke i lovgivningen. Den norske kirke skal være landsdekkende. I Trossamfunnsloven vedtok Stortinget i fjor at Dnk fortsatt skal finansieres med midler fra to kilder, fra stat og kommune. Innsamlede midler og en stor frivillig innsats kommer i tillegg til dette.

Tidligere var prester og proster statlige embets- og tjenestemenn, lønnet av staten. Nå ansettes de av de regionale bispedømmeråd og lønnes fra 2017 av Dnk. Alle øvrige ansatte i den lokale kirken samt drift av kirker og gravplasser hører inn under et kirkelig fellesråd. I hver kommune er det et slikt fellesråd, som kommunen finansierer. Ett organ har altså arbeidsgiveransvaret for prester, et annet for de andre ansatte i den samme menigheten. Det er en krevende struktur, især når det oppstår uenighet eller konflikt på tvers av arbeidsgiverlinjene. I små kommuner blir det mange deltidsansatte og sårbare arbeidsmiljøer. Nye krav til arbeidsgivere øker utfordringene. Når hver kommune skal ha et kirkelig fellesråd ledet av en kirkeverge, betyr det totalt ca. 350 arbeidsgivere for 7.500 diakoner, kateketer, kirkemusikere, kirketjenere, gravere og administrativt personell. Prestenes tjenestelinje med sokneprest, prost, biskop/bispedømmeråd og kirkeråd teller 1.600 ansatte.

I dag har Den norske kirke en struktur med 1164 sokn (menigheter), og 94 prostier fordelt på 11 bispedømmer. De ca. 350 fellesrådene i landets kommuner har svært ulik størrelse.

Forslaget til ny organisering av Dnk vil redusere antallet arbeidsgiverenheter ved å etablere 90 - 150 nye enheter, kalt prostifellesråd, som får arbeidsgiveransvar for alle som arbeider lokalt i kirken. Dette betyr at mange mindre kommuner vil inngå i en større enhet, prostifellesrådet. Utredningen drøfter hvordan man kan sikre at kommunenes økonomiske bidrag kommer medlemmene i deres kommune til gode.

Demokratisk styring

Gjennom kirkelige valg sikres et bredt, folkekirkelig engasjement i ledelsen av Den norske kirke. Alle døpte har rett til og ansvar for å dele evangeliet. Folkekirken skal forkynne evangeliet til frelse, trøst, og håp. Presten har en særlig rolle i forvaltningen av ord og sakrament. Men det betyr ikke at presten (eller biskopen) må være lederen verken i menighetsråd, bispedømmeråd eller kirkeråd, slik det er i mange andre kirkesamfunn. Og i Den norske kirke trenges fortsatt økt bevissthet rundt det faktum at de demokratiske, valgte organer har beslutningsmyndighet i sentrale spørsmål.

Det foreslåtte prostifellesrådet får i forslaget ansvaret for personal- og økonomiforvaltning, kirkebygg og gravplasser. Dette nye organet skal erstatte både dagens prostier og dagens fellesråd, og gis en felles ledelse. Under ligger nok følgende spørsmål: Kan en prest ha en annen leder enn en prest? Utvalget spriker i sine svar. Jeg støtter flertallet som svarer ja. Det er, og bør være, faglig selvstendighet i utøvelsen av tjenesten som prest, diakon, kantor og kateket. Vi trenger utvilsomt ledere som har forstår hva det innebærer å lede en kirkelig virksomhet. Teologisk refleksjon er avgjørende for kirken. Uenigheten går på om dette medfører at topplederen må være en prest.

Fortsatt vil det lokale organet, menighetsrådet, ha ansvar for å «vekke og nære det kristelige liv» i soknet. Mens det nye organet «skal bistå menighetsrådene i deres arbeid for å vekke og nære det kristelige liv i prostiets sokn», og fremme samarbeidet de ulike organer imellom.

Utfordringer

Det er mange spørsmål å diskutere i en framtidig nyorganisering av Dnk: Hvilke organer skal ha direkte valg? Hva blir bispedømmerådets rolle i framtiden? Hvordan bør Kirkemøtet sammensettes? Skal kommunestyrene være representert i prostifellesrådene, slik de er i dagens fellesråd? Utvalget har klart å samle seg i sentrale spørsmål, selv om det også er dissens på viktige punkter. Adskillig gjenstår også å finne ut av, bl. a. om biskopenes rolle. Biskopene er viktige ledere i Den norske kirke, og det bør de fortsatt være. Enkelte mener at de derfor også må ha arbeidsgiveransvaret for prestene. Jeg tror biskopene nå heller bør klargjøre hva som ligger i deres tilsynsmyndighet enn å ville opptre som arbeidsgivere i morgendagens kirke.

Reformarbeidet i Den norske kirke har holdt på lenge. Målet nå er at Kirkemøtet vedtar prinsippene for folkekirkens nye organisering i 2022, og at detaljene kommer på plass året etter. Jeg håper det vil lykkes.