Gud kan ikke være både god og allmektig

Det ondes problem er kjent helt tilbake til førkristen tid, fra Epicures via Lacantius til Humes som formulerte det slik: 1. Er Gud villig til å gripe inn mot det onde, men ikke i stand til det? Da er han ikke allmektig. 2.  Er han i stand til det, men ikke villig? Da er han ikke god. 3. Er han både villig og i stand til det? Hvor kommer så det onde fra? 4. Er han verken i stand til det, eller villig til det? Hvorfor da kalle ham Gud?

Teologiske forsvar for Gud i møte med det ondes problem kalles teodicé. Den teodicéen de fleste kjenner til handler om at ondskap i verden skyldes menneskenes fri vilje. Det finnes det mange innvendinger til, men det er nok nyttigere å heller skille mellom ulike typer ondskap, som f.eks. moralsk ondskap og naturlig ondskap. Fri vilje-forsvaret (i den grad man aksepterer det) er nemlig bare relevant som forklaring på moralsk ondskap, altså lidelse forårsaket av mennesker som følge av deres frie valg. Naturlig ondskap er lidelse som påføres individer av årsaker som ikke kan knyttes til menneskenes frie vilje. Det kan være lidelse påført som en konsekvens av sykdommer og parasitter, men det aller klareste eksempelet der man ikke kan se for seg at mennesker på noen måte kan være involvert er lidelse som følge av vulkanutbrudd, jordskjelv og tsunamier. 

En teodicé formulert av blant andre John Hick i møte med naturlig ondskap/lidelse, handler om at all lidelse er til gode til syvende og sist, ettersom det fører til moralsk utvikling av menneskene og fremmer deres spirituelle utvikling. Hvis vi hopper over at dette er den samme tankegangen som foreldre som driver med korporlig avstraffelse av sine barn har, så gjenstår fremdeles ett problem, nemlig unødvendig lidelse/ondskap (eng.: gratuitous evils). Her finnes det mange eksempler, men vi kan tenke på barn som dør etter jordskjelv. Her er det da altså etter logikken til de som forfekter moralsk utvikling-argumentet, foreldrene til barnet, eller dersom de også er døde, den utvidede familien eller samfunnet som skal herdes og få forbedret sin moralske og spirituelle utvikling som følge av dette barnets dødsfall. Det er mange grunner til hvorfor vi ikke burde akseptere en slik logikk, men hvis vi likevel gjør det: hvorfor må barnet lide så mye og så lenge? Det er stadig tilfeller der barn blir fanget i hulrom i nedraste bygninger som overlever i mange dager inntil de dør av dehydrering. De befinner seg da alene, uten mat og vann, fra seg av angst og fortvilelse og i samme håpløse situasjon i dagevis inntil de dør av tørst. Hva slags nytte kan det tjene noen? Ingen får jo se lidelsen og utfallet er uansett det samme, så hva er poenget? Hvis det finnes en Gud som er allvitende, allmektig og god: hvordan kan Gud da tillate barnets langtrukne unødige lidelse?

Karakteren Ivan i Dostoyevskys roman "Brødrene Karamazov" tar et oppgjør med Gud og sier at han vil returnere billetten til himmelen, ettersom han ikke kan rettferdiggjøre lidelsen i verden om bare ett barn ble torturert uten at Gud grep inn. Ingen form for høyere målsetning om moralsk utvikling for menneskeheten kunne rettferdiggjøre det, og dermed vil heller Ivan ta avstand fra frelsen og det han erfarer som en umoralsk Gud. 

Det finnes flere teodicéer og varianter av disse, og det finnes til og med teologer som fremmer anti-teodicéer, altså de problematiserer det å i det hele tatt forsøke å rasjonalisere lidelsen. Det ondes problem består. Jeg kan vanskelig se for meg at det vil komme nye revolusjonerende gode forklaringer på hvordan Guds egenskaper godhet og allmakt samtidig kan være gyldige. For meg er det klart at vi må velge: Er Gud god eller allmektig?

Sett at du aksepterer min argumentasjon ovenfor og at Guds allmakt og godhet ikke samtidig kan være gyldig. Hva slags Gud velger du å tro på? En god Gud som gjerne ville men ikke har evne til å gripe inn, eller en allmektig Gud som kan gripe inn og stanse unødvendig lidelse, men velger å ikke gjøre det?