Bjørn Hareide

Leserinnlegg
2

ORGANISERING AV ARBEIDSGIVERANSVARET I KIRKEN

Menighet og bispedømme i samvirke

Publisert: 13. apr 2021

Kirkerådets oppnevnte Hovedutvalg har levert sin sluttrapport, Samhandling i en selvstendig folkekirke. Kirkerådets mandat til utvalget var å utrede en ny organisering av arbeidsgiveransvaret hvor formålet blant annet skulle være å frigjøre mest mulig ressurser til møter med folk lokalt og å gi tilstrekkelige ressurser til å få kirken til å henge godt sammen lokalt, regionalt og nasjonalt, samtidig være enkel og funksjonell med mulighet for nasjonal regulering av det som er nødvendig og forenkling der det er mulig. Den foreslåtte organiseringen skulle gi økt mulighet for strategisk ledelse av kirkens virksomhet lokalt og ha fokus på kirkens arbeidsoppgaver i soknet og hvordan strategisk og faglig ledelse i soknet kan styrkes. 

 

Forundring

Med dette som utgangspunkt er det med forundring jeg registrerer at bispedømmerådene ikke i større grad er vurdert som arbeidsgivermyndighet for alle ansatte i bispedømmet. Riktignok var utvalget spesielt bedt om å utrede mulige løsninger knyttet til et nytt, felles kirkelig organ på prostinivå der dette fellesorganet kan utøve arbeidsgiverfunksjoner for alle som jobber i den lokale kirken, men dette betyr jo ikke at det bare er prostinivået som arbeidsgiver som skal utredes. Spesielt ikke når vi tar hensyn til det som jeg har nevnt fra mandatet.

 

Krav om tilstrekkelig strategisk og praktisk kompetanse

Med erfaring som aktiv menighetslem i 7 ulike menigheter i 5 fylker og erfaring som bispedømmerådsleder og nestleder i Kirkerådet ser jeg behovet for en arbeidsgiver for alle kirkelig ansatte lokalt som er mye mer strategisk og praktisk kompetent enn hva et prostifellesråd vil kunne bli. Med de krav som stilles til en arbeidsgiver i dag, spesielt innenfor HMS og kompetanseutvikling, vil 90 prostifellesråd ikke makte oppgaven med tilstrekkelig kvalitet. 

 

Avstand mellom menighetsråd og arbeidsgiver

De fleste stedene i landet vil avstanden mellom et menighetsråd og bispedømmerådet ikke føles lenger enn avstanden til prostifellesrådet. Og, om den geografiske avstanden skulle føles lenger, bør vissheten om å ha en arbeidsgiver som har direkte linje til den nasjonale kirkeledelsen kompensere for dette. Vi hører sammen. Vi må bygge ned skiller i stedet for å bygge opp nye. 

 

Penger betyr ganske mye, også når evangeliet skal formidles

Kirken får neppe mer penger å rutte med i årene som kommer. Det vil være uforsvarlig å etablere nye arbeidsgiverenheter når vi med letthet kan legge arbeidsgiveransvaret for lokalt ansatte til et allerede eksisterende arbeidsgiverorgan. Vel er det slik at de 11 bispedømmeadministrasjonene må styrkes, men det vil ikke på langt nær koste det samme som å etablere og drifte 90 nye enheter.  Hvorfor skal kirken bruke penger på administrative løsninger som andre virksomheter og etater arbeider seg bort fra. Med min egen arbeidsgivererfaring fra politietaten kan jeg gå god for at ett ansettelsesråd og en arbeidsgiver for mange mennesker med ulik profesjonsbakgrunn innenfor store geografiske områder oppleves kostnadseffektivt og faglig riktig. På denne måten har vi fått profesjonalisert arbeidsgiverfunksjonen. Selvfølgelig er det flere som representerer arbeidsgiver nedover i rekkene, så avstanden til arbeidsgiver blir nær for den enkelte i det daglige. Det finnes løsninger på dette på menighetsnivå.

 

Biskopen som tilsynsperson 

Biskopen har sete i bispedømmerådet og har på denne måten del i arbeidsgiveransvaret. I ny struktur vil det oppleves kunstig at biskopen er daglig leder av prestetjenesten, og bare prestetjenesten, mens hun har tilsynsansvar overfor alle tilsatte og råd i bispedømmet. Her bør det ryddes. Den daglige ledelsen, på vegne av bispedømmerådet som arbeidsgiver, bør legges til stiftsdirektøren med støtte av HR-stab. Tjenesteordningen for biskoper (TOB) må endres i samsvar med det jeg her har gitt uttrykk for slik at det blir biskopens tilsynsembete som fokuseres. Biskopen vil fortsatt kunne gi bindende pålegg vedrørende presters og andre kirkelig tilsattes tjenesteutøvelse innenfor tilsynets rammer. Det er bispedømmerådet som er arbeidsgiver og som sådan innehar tilsettings- og disiplinærmyndigheten og forvalter arbeidsgivers styringsrett. Det blir viktig i ny struktur å legge til rette for god kommunikasjon mellom arbeidsgiver, fagforeninger og vernetjenesten. 

 

Menighetsrådets forhold til kommunen

Det vil fortsatt være viktig for menigheten å ha kontakt med kommunen. Der hvor det er flere menigheter i en og samme kommune må det fortsatt finnes samarbeidsordninger selv om arbeidsgiveransvaret flyttes til bispedømmerådet. Når kommunen gir sin bevilgning til menighetene over kommunebudsjettet, vil det være enkelt for bispedømmerådet som arbeidsgiver å ha den overordnede kontrollen med at midlene benyttes i samsvar med forutsetningen i bevilgningen. 

 

En ny ordning for Den norske kirke bør etableres langs de linjer jeg her har skissert. 

 

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere