Hans Kvåle

1

En militærjunta er først og fremst soldater, ikke politikere som har ikledd seg uniform.

Det er lett å tenke at de militære lederne som nå, illegitimt sitter ved makten i Myanmar er patriotiske mennesker som faktisk forsøker å ordne opp i ekte problemer, egentlig er de en helt sentral del av problemet.

Publisert: 12. apr 2021

1. Hvorfor risikerer unge mennesker livet sitt i gatene for å protestere mot de militære lederne når de har blitt lovet demokratiske valg innen et år?

2. Er ikke militærjuntaen bare patriotiske politikere i uniform som egentlig vil det beste for landet sitt?

3. Og hvor stor forskjell er det egentlig for innbyggerne om landet ledes av et demokratisk valgt parti eller en gjeng med generaler?

Disse spørsmålene og variasjoner av dem møter jeg hos de fleste jeg prater med om Myanmar og om situasjonen som har oppstått i landet.

Flere og flere bor i autoritære stater.

For de aller fleste nordmenn er militærjuntaer, diktatorer og lignende bare noe de har lest om eller hørt om på skolen og som av og til dukker opp i media. Og det kan til tider virke som om det ikke er så galt med diktatorer, eller “sterke ledere” som de forsøker å omtale seg selv som, når vi ser at flere og flere land går den veien, også i Europa.

Siste rapport viser at over en tredjedel av verdens befolkning lever i autoritære stater og tallet er økende[1].

Denne teksten er ikke ment å diskutere storpolitikk eller mene noe om hvordan det internasjonale samfunnet skal møte de militære lederne i Myanmar, de diskusjonene overlater jeg til andre.

Vi jobber for verdige liv og grunnleggende rettigheter.

Jeg arbeider i Stiftelsen Partners Norge, vi er en nødhjelp og bistandsorganisasjon som har hatt ben på bakken i Myanmar siden 1994, vi arbeider med barn som er ofre for de mange pågående konfliktene i landet. Vi hører jevnlig historier om militærets brutalitet overfor egen befolkning. Vi jobber for å sikre nødvendige helsetjenester og utdanning samt å gjenopprette verdigheten og rettighetene som disse menneskene alltid har fortjent. Men en annen viktig del av jobben vår er å få informasjon om forholdene folk lever under ut til det internasjonale samfunnet.

Her er tre korte utdrag av historiene vi møter nesten daglig i vårt arbeide: 

"Jeg så mitt 10 år gamle barnebarn bli hengt rett foran øynene mine." 

En bestemor som hadde flyktet fra systematisk forfølgelse av det militære i en delstat sør-vest i Myanmar ble intervjuet av en av våre medarbeidere i en flyktningleir. Mens hun fortalte var det en setning som ble sagt i akkurat samme tonefall som resten av historien hennes, hun stoppet ikke å fortelle, men fortsatte å snakke etter at hun hadde sagt: «Jeg så mitt 10 år gamle barnebarn bli hengt, myrdet av militæret i Myanmar rett foran øynene mine».[2] Det virket som hun hadde blitt nummen av all volden.

Barn blir brent levende foran øynene på mødrene
For et år siden publiserte NRK et reisebrev der en journalist hadde samtalt med flere kvinner som har måtte flykte fra landet sitt etter militæret startet systematisk forfølgelse av dem. De kunne fortelle om tilfeller der mødre blir holdt fast av soldater mens barna deres blir løftet opp og kastet inn i brennende hus. “Mødrene kunne høre fortvilte smerteskrik til det ble stille.”[3]

Skutt da hun løp mot fanget til pappa. 

Ikke altfor lenge siden skrev skrev BBC om en jente på 7 år som ble skutt i eget hjem. Det var under et raid hvor militære styrker gjennomsøkte hele nabolag for å konfiskere våpen at jenta løp gjennom stua for å sitte på fanget til pappaen sin, da ble hun skutt av bevæpnede soldater og døde en halvtime senere av skaden.[4]

Tydelige fellestrekkene. 

Det er tre viktige fellestrekk i disse historiene som jeg ønsker å trekke frem:

Det første er at de handler om tilsynelatende uprovoserte og tilfeldige, men brutale angrep på sivile, ubevæpnede mennesker. Det andre fellestrekket er at det er barn som er ofrene for volden i disse historiene. Det tredje er at det er militæret som er ansvarlig for den systematiske undertrykkelsen og hensynsløse volden.

Vi i Partners puster, lever og er til for å være der på bakken blant de internt fordrevne, flyktningene, enkene, de foreldreløse og foreldrene som har mistet barn til militærets råskap. Vi kan på ingen måte fjerne smerten de har opplevd, men vi kan jobbe for en bedre fremtid.

Militæret er ikke nøytrale i dette. 

En ting er dog sikkert, de militære lederne er på ingen måte “nøytrale” mennesker som bare ønsker det beste for Myanmar, uten å la seg hefte for mye av prosedyrer og demokratiske avgjørelser. De er ikke politikere som bare har ikledd seg en uniform i stedet for dress. De er utdannede soldater, eksperter på krig, mennesker som har spesialisert seg på frykt, drap og undertrykkelse. At det er deres egen befolkning som dør virker å spille liten rolle.

Demonstrantene i Myanmars gater vet godt hva det kan koste dem å protestere. De unge kvinnene som demonstrerer oppfordres til å gå med angrepiller i lomma i tilfelle de blir voldtatt av de militære styrkene. De kjenner godt til foreldrenes historie og de kjenner motivasjonen og karakteren til sine selvutnevnte ledere.

Det er ikke det samme for dem hvem som styrer.


[1] https://www.aftenposten.no/verden/i/yRmEgJ/hvor-mange-i-verden-bor-i-et-helt-demokratisk-samfunn-tror-du-er-det

[2] https://partnersnorge.no/wp-content/uploads/2018/03/Partnersblad-HØST-2017_nett.pdf Side 8.

[3] https://www.nrk.no/urix/krigen-der-voldtekt-er-et-vapen-1.14852623

[4]https://www.bbc.com/news/world-asia-56501871#16166658721162&{"sender":"offer-0-T5rRw","displayMode":"inline","recipient":"opener","event":"resize","params":{"height":410,"iframeId":"offer-0-T5rRw"}}

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere