Kristen Edvard Skaar

27

LANGFREDAG - EN DAG FOR FORSONING ELLER SJELESORG?

Hva skal prege forkynnelsen langfredag? Bør det tales om forsoningen mellom Gud og mennesker for Jesu skyld? Eller om den lidende Jesus som viser at han vil være nær med sin trøst og hjelp hos den som lider?

Publisert: 7. apr 2021

Før påske skrev Vårt Land (VL) om hvor viktig det var at Jesus døde på grunn av våre synder. Når vi tror at Jesus død på korset skjedde for vår skyld, kan vi få Guds tilgivelse for synden. Både på lederplass, i kommentarartikkel og i intervjuer ble det lagt vekt på dette (31.03).

Læren om forsoningen

Bakgrunnen for denne tanken finnes i GT (Jes. 53), og i offerpraksisen i tempelet der lam spilte en sentral rolle. Døperen Johannes sin tale om at Jesus er Guds Lam (Joh. 1,29), henspiller på dette. I NT ellers er det særlig Paulus som frmhever dette synet (Ef. 5,2; Rom. 3,25-26; 2. Kor. 5,18-21). Jesus har skapt forsoning mellom den hellige og vrede Gud og oss syndere (Rom. 1,18; Ef. 1,20). Denne forsoningstanken har preget den vestlige kristenheten i manger århundrer. Det kommer særlig til uttrykk i langfredagsforkynnelsen og i salmene for dagen (F.eks. NoS 165,166,171).

Sjelesørgerisk forkynnelse

Men en slik forkynnelsen hører vi for tiden lite av i Den norske kirke (Dnk) - både langfredag og ellers i året. Nå legges det vekt på at Jesu lidelse viser oss at Herren lider med dem som har det vondt og vanskelig. "Eg vil grina med deg" heter det i en kjent sang av Bjørn Eidsvåg.

Denne langfredagsforståelsen er omtalt i VL samme dag. "I det mørkeste øyeblikket, når du innser at alt er ferdig - - - så henger Jesus der så tett inntil deg at han hører når du hvisker". Langfredagens forkynnelse fungerer som sjelesørgerisk trøst - en trøst til alle sårbare og lidende. Jesus ønsker å dele deres vanskelige situasjon. Du er ikke alene. Han er nær deg. Noen vil også si at han identifiserer seg slik med dem at når de lider, gjør han det også. Som den lidende Herren kjenner han all smerte og ensomhet. Slik viser han Guds grenseløse kjærlighet.

Hvorfor er forkynnelsen forandret?

Jeg mener at det skyldes følgende:

1) Man tror ikke på en hellig Gud som vi må forsones med fordi synden preger oss.

2) Man hevder at forkynnelsen om Jesu forsoning ikke kommuniserer. Folk flest har ikke den syndserkjennelsen som forutsettes og forstår ikke talen om offer. Andre har hørt dette så mange ganger at det ikke når inn til dem.

3) Man ønsker å gi trøst og livshjelp. Den nye forkynnelsen kan gi mot til dem som har det vondt, så de bedre kan utholde det de plages med.

Hvem kommuniserer denne forkynnelsen med? Det gjelder nok syke og lidende i alle aldre. Men kanskje særlig eldre mennesker? De erfarer gjerne sykdom og mange plager. Det er ofte mest eldre som er tilstede på gudstjenester i Dnk, og kanhende er det også de som hører mest på andakter og radiogudstjenester. Hva med unge, friske personer uten særlige problemer?

De som føler at de ikke er så gode som de burde være, vil neppe oppleve at denne forkynnelsen angår dem. Den tidligere kriminelle mannen som ble intervjuet i VL 31.03, sier at det er viktig for han at den straffen Jesus fikk, egentlig var vår. Det er vel også slik det forkynnes på evangeliesenterene og lignede steder? Mennesker som erfarer at de er syndere, trenger å høre om Jesu stedfortredende død. Den sjelesørgeriske trøst-forkynnelsen kommuniserer dårlig med dem. De har behov for en dypere sjelesorg av annen art.

Alternativ forkynnelse

Kan forkynnelsen om Jesu forsoning være et aktuelt alternativ til den sjelesørgeriske for folk i dag? 

For noen år siden ble det foretatt en spørreundersøkelse med pastorer/ledere i nystartede menigheter i Stor-Oslo. Menighetene ønsket å nå nye med evangeliet. Man spurte om de den situasjonen forkynte om syndenes tilgivelse for Kristi skyld. Det gjorde de alle.

I påsken hørte jeg på langfredagsforkynnelsen fra to store pinse-karismatiske menigheter. De får spesielt yngre mennesker i tale - altså dem som savnes i Dnks menigheter. Begge steder talte man klart om Jesu frelsesverk for syndere. Det synes som at denne formen for forkynnelse kan bli forstått og trodd også av dagens kirke-uvante. Men skal det skje, mener jeg at man ikke må snakke generelt om synd. Det er nødvendig å konkretisere den så de som hører, kan kjenne at dette angår dem. Hva er det i mitt liv som Gud ikke godtar og som gjør at jeg trenger Jesu forsoning? Dette er det viktig at vi som ønsker å holde oss til denne forkynnelsen, arbeider med. Vi må kunne ordlegge oss på en enkel og forstålig måte, så det vi forkynner oppleves relevant. Da mener jeg denne forkynnelsen vil være et aktueelt alternativ til den av sjelesørgeriske art.

Men den trøstende forkynnelsen kan også kombineres med den som taler om Jesu forsoning. Når forkynneren har talt om at Kristus deler vår lidelse og plager, kan han f.eks. si at han også vil dele med oss det gode han gjorde for å gi oss rett kontakt med Gud: Da han døde på korset, åpnet han den stengte porten mellom Gud og mennesker. For hans skyld kan vi få fellesskap med Gud. Det kan vi ikke få av oss selv enten vi er friske eller syke. Men holder vi oss til Jesus og tror på han, vil han lede oss gjennom porten  til Gud. Så kan jo forkynneren se hvor mye han vil tale om hvorfor porten er stengt for andre. Man trenger ikke å forklare bakgrunnen i GTs offertenkning. Men man må få frem at Gud er hellig og opphøyd. Defor passer vi ikke sammen med han; det gjør bare Jesus. Og når vi er sammen med han, passer også vi hos Gud.

Avslutningsvis

Jeg mener at forsoningstanken må prege forkynnelsen på langfredag - ja, ofte også ellers i året. Men da må den være lett forstålig f.eks. med hjelp av bilder eller fortellinger. Det er dessuten en forkynnelse med dette innholdet som Paulus og medarbeiderne hans la vekt på (2. Kor. 5, 19-21). 

Men det trenger ikke å være et enten eller. Forkynnelsen om forsoning med Gud for Jesu skyld kan kombineres med den som legger vekt på sjelesorg.

Da kan langfredag bli en dag både til forsoning med Gud og til trøst i lidelse og vanskelige situasjoner.

Kr. Edvard Skaar


 


1 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere