Arne Lindtveit

2

Om å våge å gjøre noe med det

Gordon Johnsen på Modum bad har sagt "det du ikke gjør noe med, det gjør noe med deg".Her skriver jeg om egne erfaringer. Om å gjøre noe med det. Om sorg og savn, og å slippe lyset inn.

Publisert: 7. apr 2021

Av forskjellig grunner er jeg svært opptatt av at samfunnet vi lever i har et godt tilbud til alle når det gjelder innbyggernes psykiske helse. Ikke minst mener jeg at de som jobber med barn, unge og mennesker med utfordringer innenfor psykisk helse, bør ha gode fagpersoner å drøfte tiltak sammen med. Og, det må være tilgang på fagpersoner som kan gi hjelp i rett tid.

Det henger også sammen med at vi har behov for et åpent samfunn, der det ikke er skambelagt å snakke om det som er vondt og vanskelig, men der en er trygg på å føle seg møtt og respektert.

Det vonde og vanskelige

 Jeg har gode grunner til å være engasjert i dette. Ikke minst når jeg ser på mitt eget liv. Sangeren Gunstein Draugedalen har skrevet en sang der han skriver om angst og vanskelige opplevelser. Den heter «Du ser det ikkje på meg». Slik er det. Det vonde og vanskelige skjuler vi ofte bak en pen fasade.

Med fare for å bli oppfattet som navlebeskuende og utleverende har jeg derfor tenkt å skrive litt om egne opplevelser. Jeg tror ikke de er så enestående, men de er nå engang mine erfaringer. Andre kan ha opplevd andre ting, men kanskje noe er gjenkjennelig og allmennmenneskelig..

12 år gammel

 Egentlig begynner det en sommerdag ved i august 1968. Jeg er tolv år. Flere i familien bader i det vi kaller «Støa» som er ei bukt i Vegår på Vegårshei. Plutselig kommer det en bil i ganske stor fart inn til oss. Et par personer kommer ganske oppskaka ut av bilen. Jeg forstår ikke hva de sier med en gang, men jeg skjønner etter hvert at min pappa er død. Han hadde falt død om i veien opp til Killand, som er gården der vi bor. Vi kjører hjem. Når vi nærmer oss tror jeg nok at jeg skulle skånes litt, så mamma tok meg med hjem og passet på at vi holdt litt avstand til stedet der min far lå. Men jeg så hvor pappa lå, det er minner som brenner seg fast. Det ble en rar kveld, med mange tanker. Jeg er veldig glad for at min mamma, som egentlig ikke hadde så veldig lett for å snakke om følelser, kom og trøstet meg da jeg skulle sove.

Det ble begravelse og noen dager etterpå begynte skolen. På skolen var det ingen som nevnte min fars død med ett ord! Det var kanskje slik det var den gangen.

Pappa var 58 år da jeg ble født. Så han var 70 år da han døde. Da var det naturlig hørte jeg de sa. Så da så.

Vi var fast inventar i Guds menighet på Vegårshei. Den lokale menigheten. Der var det heller ingen ledere eller «eldste» som tenkte at en 12 åring kunne ha noe å snakke om etter en slik hendelse.

Det ble flere plutselige dødsfall i vår familie. I mai året etterpå døde min bror av det jeg hørte var et hjerteinfarkt. Han var bare trettitre år. Jeg kom gående fra skolebussen og hjem. Min mor stod på plenen og ventet på meg. Jeg kan fortsatt si nøyaktig hvor hun sto. Jeg så på lang avstand at det var noe som var veldig galt. Så fortalte hun det. Seks barn og en ung kone fikk oppleve den store sorgen å miste pappa og ektefelle.

Jeg leste en anerkjent sjelesorgbok i yngre år. Der var hele sorgprosessen skjematisk framstilt, fra fornektelse og sinne, til bursdager og høytider. Så, når et år var gått, da var det over. Man gikk videre i livet. Jeg forenkler det nok litt, men, jeg ble så irritert og tenkte – å nei, du slik er det ikke! Sorgen og savnet kan innhente deg på de mest uventede tidspunkt og situasjoner. Og, kanskje er det slik at barn som opplever den store sorgen det er å miste en av sine aller nærmeste, vil leve med savn som er der for alltid. Ikke alltid et sterkt savn, ikke til å ikke leve med, men som et udefinerbart savn som bare popper opp. Jeg vet ikke, men kanskje det er slik?

 Fortrengt sorg

Vi har som dere skjønner ikke vært helt heldig med alle genene i vår familie. Brå død etter hjerteinfarkt og hjertestans skulle følge oss i mange år.

I ´78 døde også en annen bror, helt uventet. Enda en gang var barn, kone og slekt og venner samlet i begravelse.

I 1990 døde min eldste bror, også av blodpropp. I den begravelsen skjønte jeg at jeg måtte gjøre noe med en sorg som bare hadde blitt fortrengt i mange år. Jeg tok kontakt med en sogneprest jeg kjente på Notodden, Bjørn Karlsen. Jeg hadde jobbet i en menighet på Notodden og kjente han fra den tiden.  Jeg visste at han hadde jobbet mye med mennesker i sorgsituasjoner. Jeg ringer og spør, kan vi snakke sammen? Det kunne vi, og det ble starten på en lang reise tilbake i mitt liv. Jeg fortalte, og han spurte. Da jeg sa at min far var jo 70 år da han døde, så det var en ganske naturlig død, kom hans kommentar: «Ja, men du var jo bare 12 år…» Det brast noen demninger da. En gang spurte han: «Kan du huske hvordan din far så ut?» Jeg visste at jeg ikke kunne det. Det var fortrengt. Jeg kunne se på et bilde av han, snu meg vekk, og bildet var vekk fra minnet. Men sinnet vårt er forunderlig. På vei hjem etter den samtalen begynte det å snurre film i mitt indre. Med pappa og meg i fjøset da han melka kuene. Eller da det var kommet grisunger. Slik fortsatte det. Det gjorde meg godt.

Depresjon

 Det har vært et stykke vei å gå. I dag vet jeg at jeg var deprimert de første årene etter de brå dødsfallene i familien. Jeg hadde konsentrasjonsproblemer. Sov dårlig. Jeg klandrer ingen, men det var nok ingen kompetanse i skolen den gang til å forstå at klovnerier og manglende interesse for fag egentlig bunnet i sorg og depresjon. Samfunnet ellers var vel også ganske lukket når det gjaldt å snakke om sorg og savn. I menigheten var trøsten at vi skulle sees igjen i himmelen, så der trengte man i hvert fall ikke å snakke om sorg og savn.

Det har ikke gått så verst allikevel, og i dag lever jeg godt med det som er mitt «levde liv».

Leonard Cohen har følgende strofe i en sang, «There is a crack, a crack in everything. That´s how the light gets in.” Biskop Per Arne Dahl skriver om dette og sier: «Det er en brist I alt, en svakhet, en sårbarhet som kan slippe lyset inn. Det er en sprekk i betongen og en kvist i trevirket som lar lyset skinne på uventede steder. Kan vi tro det?»(Dahl, Sårbarhetens kraft 2019)

Det er neppe noen som slipper unna sorg, sykdom, eller andre av livets mer eller mindre uforutsette små og store tragedier. Det er visst Gordon Johnsen (Modum Bad) som har sagt at det du ikke gjør noe med, det gjør noe med deg. Det å ta imot hjelp, fra venner, familie og også gode fagpersoner handler om å gjøre noe med det. Å slippe lyset inn!

Det er større åpenhet om dette i dag enn det var på seint 60-tall. Men, det er mye som gjenstår. Ting må og skal bli bedre! Fortsatt opplever mennesker brå død, lange sykdomsperioder, vold i nære relasjoner, voksne som forgriper seg på barn. Vi må satse alt på at alle får god hjelp og at det framelskes en kultur med åpenhet og omsorg der alle er inkludert. Slik slipper lyset inn.

Arne Lindtveit

Vegårshei, mars 2021.

1 liker  

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere