Torstein Eidem Nordal

9

Kirken er ikke stengt, den er utplassert

Vi kan ha kirke i bygninger, men kirke er vi først og fremst utenfor kirkens vegger. En menighet defineres ikke av et kirkebygg.

Publisert: 30. mar 2021

Takk til lektor Liv Osnes Dalbakken som deler sine refleksjoner og innrømmer at det har vært behagelig å se gudstjenester fra sofakroken. I sitt innlegg reiser hun to viktige spørsmål: "Har hjemmegudstjenesten blitt en vane vi helst vil fortsette med?" og "Hvem skal ha verv (...) hvis hele menigheten har fått smaken på et rolig liv der man har nok med seg selv?"

Dalbakken er nok ikke alene om å stille seg disse spørsmålene. Som prest i Den norske kirke har jeg personlig kjent på en trang til å skyve denne problemstillingen foran meg, og ikke ta stilling til den midt oppi "unntakstilstanden". Men det ville vært dårlig strategisk håndverk ikke å ta inn over seg utfordringene som også min menighet må forholde seg til. Åste Dokka setter ord på disse bekymringene i sin kommentar: Tenk om  fjerne gudstjenesten faktisk viser seg ikke å oppleves vanskelig" 

Jeg tenker derfor at det er viktig å minne hverandre om hvorfor vi feirer gudstjeneste. 

Guds tilstedeværelse

Som Dokka har jeg også fulgt samtalen om de stengte kirkene med interesse. "Hvorfor er kirkene stengt?" og "Er det rett å avlyse påskens gudstjenester?". 

Jesus var tømmermann, men han bygde ikke en eneste kirke. Han møtte i synagogen, og hvis det var israelsfolkets svar på bedehus, da er tempelet i Jerusalem svaret på en kirke, eller en katedral. Men om tempelet var Jesus ganske krass. Til disiplene rister han på hodet og sier: «Sannelig, jeg sier dere: Her skal det ikke bli stein tilbake på stein, alt skal rives ned (…) Riv ned dette tempelet!» sier Jesus «og jeg vil reise det opp på tre dager!».

Etter hvert som troen på Jesus spredte seg ved vitnesbyrdet til fiskere, tollere og teltmakere samlet Jesu etterfølgere seg på tempelplassen, eller i hjemmene. Dels viser dette hvordan de første kristne holdt sammen den gamle og den nye pakt, og dels hvordan deres fellesskap bar preg av en mer "huslig definisjon", de var en familie og kalte hverandre for søsken. 

Uavhengig av disse aspektene, begynte denne ansamlingen å få et navn. De ble kalt «kyriake», gresk for «det som hører Herren til». Kirke. Samling, forening, församlingen, menigheten "hører Herren til". Hvorfor? Fordi deres fellesskap ble en konkretisering av budskapets kjerne: Guds tilstedeværelse midt i verden.

Vi kan ha kirke i bygninger, men kirke er vi først og fremst utenfor kirkens vegger. En menighet defineres ikke av et kirkebygg. En menighet defineres av Jesus: «Der hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem». Vi er en menighet på grunn av troen på Jesus. Som kirke er vi Jesu hender og føtter, tilstede i denne verden. 

Fellesskapets lidelse

På et vis tenker jeg at alle som mener naturen er stedet å søke Gud, må jo ha hatt noen fantastiske måneder med stillhet, ro, hvilepuls. Til og med smågrupper blir vanskelig å holde kontinuerlig med restriksjoner på hjemmebesøk og nærkontakter. Hvem er det som egentlig lider av et friår fra kirkelige forpliktelser? 

Vi, fellesskapet. For på samme måte som Jesus definerer menigheten, definerer Jesus vårt fellesskap selv om vi ikke kan se hverandre. Selv om vi ikke kan møtes er du likevel en del av fellesskapet, enten du sitter i sofaen eller ikke. Men nettopp fordi vi ikke kan møtes, lider fellesskapet. 

Jeg kan ta opp mye på min digitale boks. Men den hjelper meg ikke å ta opp brød fra frysen. Og uten mat, sulter jeg. De som "lever et rolig liv der man har nok med seg selv", for å sitere Dalbakken, må nesten svare for seg. Men det er åpenbart at menighetens fellesskap sulter ved at vi ikke kan samles. 

Dette kan konkretiseres ved at de minste barna i vår menighet ikke kjenner igjen hverandre. Noen barn kjenner ikke igjen sine søndagsskoleledere. Enda flere av barn og ungdom som før var midt i gudstjenestens sentrum, har vært adskilt i måten vi feirer gudstjeneste på. Sett i dette perspektivet blir konsekvensen av å la være å feire gudstjeneste på grunn av selvdefinert komfort og privatisert vane mer destruktiv. For gudstjenesten har ikke meg og mitt som mål. Gudstjenesten er et mål i seg selv, for det er her jeg lærer å følge Jesus.

Jo, både i naturen og i min neste kan jeg få en fornemmelse av det hellige. Skaperverket slår mot oss i all sin prakt, og vi kan med alle våre sanser ta inn ulike sider av Guds storhet. Men dette gjør ikke gudstjenesten til et dårlig alternativ.

Bibelens fortelling starter i en hage og ender i en by. Vi ble skapt for begge deler; den frie, naturlige og friske hagen der vi kan trekke oss tilbake, finne ro og hvile; men også det aktive, ansvarlige og utrustende fellesskapet (byen) der vi kan knytte relasjoner, finne styrke i hverandre, lære, prøve og feile og bruke våre evner til å tilbe Gud i tjeneste for ham og vårt lokalsamfunn.

Jeg tror ikke kirkegang er viktig fordi jeg ønsker at det skal være viktig, slik Dokka lurer på. Jeg tror derimot at gudstjenesten er avgjørende for vårt kristne liv. Det er nemlig kun i gudstjenestens rammer av Ordet og Bordet at den kristen fortellingen blir forklart for oss: Ordet forkynnes, blir kropp, "Kristi kropp, gitt for meg".

Guds skaperverk er tilgjengelig i naturen og menneskeverdet sier meg noe om mennesket som skapt i Guds bilde, men det er bare gudstjenesten som rekker meg nådens ord og tilgivelsens sakrament. Jeg kan gå oppreist ut og gi videre det jeg selv har tatt imot. 

Kirkens overlevelse

"Ørkenen er ikke et godt sted å bygge hus", hørte jeg en si, "men det er godt sted å bygge tro. For det er i ørkenen du innser hva som kjennetegner kilden." 

Hvis gudstjenesten er et sted der jeg bare gir eller bare finner hvile, er det vanskelig å definere den som en kilde. Men hvis gudstjenesten er stedet for troens fellesskap, nådens ord og tilgivelsens sakrament som gir meg retning for hverdagstroen, da blir savnet deretter. 

Dokka skriver: "Når vi nå altså ikke kan feire gudstjeneste, påvirker det menneskets tro, men det påvirker ikke Guds handling i verden", og hun har helt rett. Guds tilstedeværelse forutsetter ikke en gudstjeneste. Men jeg tror gudstjenesten hjelper oss i å skjerpe vår tilstedeværelse ovenfor Gud. Derfor savner jeg på vegne av menigheten å samles til gudstjeneste sammen med dem.

Samtidig som jeg erkjenner at et år uten det ordinære gudstjenestelivet vil sette spor, vet jeg at kirken har overlevd verre ting enn dette fordi budskapet alltid har blitt overlevert. Til det trengs ingen kirkebygg, nei, ikke gudstjenester i søndagens rammer heller. Men så lenge dette varer trengs det en bevisstgjøring om at kirken ikke er stengt, den er utplassert. 

Da får vi benytte oss av anledningen og være tilstede i våre egne liv, og om nødvendig feire gudstjeneste der vi er. Vi får finne verktøy for trosformidling hjemme, lese og synge påskens fortellinger, nevne Jesus i vår livshistorie når noen spør. For begynner vi med dette vil vi savne kilden, vi vil oppsøke den når den kommer til syne og hjelpe andre å finne "det som hører Herren til".

2 liker  

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere