Pål Georg Nyhagen

224

Helge Hognestad snubler i egne ben

Livet er for oss alle en gave. Men også et under og en forpliktelse. En forpliktelse mot vår neste, skaperverket og oss selv. Kristi nåde er det som gir kraft til å reise seg for å gå inn i de vesentlige oppgaver som Hognestad skisserer.

Publisert: 29. mar 2021  /  832 visninger.

Nok en gang presenterer Hognestad kategoriske beskrivelser av kirken med samme velkjente og størknede forestillinger om dens troslære. Han stiller så ledende spørsmål om kirken holder mennesker fast i gammel, ubrukelig og ødeleggende bevissthet: Formen på hans påfølgende narrativ fører uomtvistelig til at flere lesere også konkluderer slik han legger opp til. Nemlig med en tabloid forenkling av kirkens troslære som mørk kontrast til Hognestads positive, lyse og gode budskap. Dette er manipulasjon. 

Jesus er hos Hognestad tydelig nok redusert til en historisk og lokal influenser. Gjennom sin variant av ny-gnostisisme, så faller han tydelig nok selv for den fristelsen som dualismens suggestive kraft lokker til: Hognestad projiserer det hemmende, destruktive, og mer eller mindre onde hva gjelder tro og praksis, over på kirken. «Onde» fordi den i alvorlig grad hemmer og begrenser de troende som kollektivt er underlagt kirkens tvangstenkning. En hendelse av sosial kontroll som vi andre ikke har ressurser til å gjennomskue. Men det har Hognestad: I motsetning til oss andre, så representerer han visst med sine eksklusive og aristokratiske synspunkter mer av den egentlige sannheten for vår tid og reduserer som konsekvens samtidig de medmennesker som nærer et annet syn. Kategoriene blir altså ganske så enkle og lettbente, og nyansene få. Bidraget er derfor bare nok en variant over de allerede velkjente eksistensielle temaene. 

Fra bibelen ser vi at livets iboende vilkår fordrer at både det onde og det gode hos en selv erkjennes og føres sammen som deler av egen eksistens. Dette utgjør så en fordring til hvert menneske om ikke å la tro og idealer overdøve det fordrende nærvær. Men skal dette erkjennes trengs både distanse og mot som heller ikke hos Hognestad er dominerende kvaliteter. Dermed siver i praksis en bedrevitende og arrogant holdning frem mellom linjene her og ellers  – uansett intensjoner og sympativekkende skrud. 

Det kan være på sin plass å påpeke det selviske potensialet i oss alle. For vi blir lett velvillige ofre for egen fasademaling og projiserer gjerne det bevissthetsvake og ufrie over på andre: Den «gamle og ubrukelige bevisstheten» fremtrer m.a.o. alt for ofte i ny skrud: Man har ikke forlatt de elementer som hemmet, men gitt dem nye forkledninger. Fordi vi selvsagt alle som prøvende og feilende mennesker også er del av det onde, slik som vi er av det gode. Det er altså masken som har endret seg. Ikke maskebæreren. Det er ikke slik at kun våre gode og fornuftige valg, i de tilfeller vi har oversikt og ro, forteller den egentlige sannheten om oss. Det er heller ikke slik at kampen og prosessene i spenningen mellom det gode og onde er utviklingsstadier på veien mot den endelige gyldne fullkommenheten der fremme en gang. Som en sa: «Vi er ikke kommet på jord for å bli engler, men for å gå inn i det menneskelige». Men å konfronteres med denne sannheten, som i seg selv er et moralsk imperativ qua Guds skapning, rygger visst flere for: 

Kjærlighetsmøtet kan også ha den konsekvens at den vekker engstelighet. Møtet innebærer nemlig også det å gi slipp. Gi slipp på kontroll, bedrevitenhet og den stimulerende makten som man sakte har bygget opp underveis. Hverken menneskers eller Guds kjærlighet er ufarlig: Konfrontasjonen med kjærlighetens kilde selv blir også smertelig fordi møtet med Kristus samtidig blir ens egen demaskering: Vi må oppgi vanetenkning, visse livsmønstre og de alt for kjente forestillinger. Møtet med Ham betyr nemlig ikke, som man kanskje tror, å få reparert den masken vi før var så trygge på. Helbredelsen innebærer desto mer en skremmende fjerning av masken.  En uro for at kjærlighetens velde ser ut til å resultere i svakhet, tap av kontroll og usikkerhet kan derfor bidra til at overgivelsen blir tolket som naiv og enfoldig. Steget derfra til å ville ha i pose og sekk er kort: Man vil gjerne ha, men ikke betale prisen. Man velger så igjen den velkjente veien hvor godt forkledd kynisme og arroganse forveksles med styrke p.d.e.s og konsentrerer seg på den andre om ordene og narrativene fremfor risikofull deltagelse i nået. Men... om vi ikke vil fjerne masken, som faktisk er et uttrykk for det uegentlige ved oss, og den til slutt så «er det eneste vi har», så blir den tatt fra oss. Og vi står tomme tilbake.

Vi må altså utvikle evnen til å se et aspekt av oss selv i vår neste; dvs elske min neste som meg selv.  Vi ser altså at Jesu møte med mennesket alltid blir menneskets møte med seg selv: I aksept og kjærlighet blir man invitert til å ta sitt livsansvar: Derfor trenger vi forsoningens og nådens kilde som kirken legitimt formidler.

Helge Hognestad illustrerer det samme som alle oss andre også strir med: Fremfor å bekjenne vår synd... bekrefter vi den. Kirken er også underveis, men den er dog det minst dårlige alternativet på veien videre. Vi er qua pilegrimer alle forskjellige og mange ser troslæren som et vagt og tynt omriss om det uutsigelige. Gud er dog større – Deus Semper Major

De sannhetene som kirken tror på er evige, men må tidvis ikles nåtidens språkdrakt og gis en sammenheng som vi kan ta til oss for at vi skal forstå med hjertet, så vel som med hode, og impulseres til handling. Dvs impregnere den levende erfaringen av Kristus i tanke, følelse og vilje: Vi skal elske Gud som hele mennesker: Livet er en utvikling i Guds møte med oss i historien. Det er m.a.o. ingen motsetning mellom å være i prosess med kirkens tro på Kristus og de mål Hognestad skisserer. Hognestads kritikk rammer altså ikke kirken per se. 

Kirkens troslære kan gjerne drøftes, og man kan og må tidvis utvide tolkninger og vektlegge annerledes enn tidligere generasjoner i kraft av nye erfaringer. Hvordan man bestemmer en teksts innhold er og blir et grunnleggende moralsk spørsmål. Befinner en overbevisning seg i tilfelle under viljens kontroll? Hvis ikke, så hva? Kan man da ellers ha moralsk ansvar for hva man tror på og gjør i troens navn? Som hos oss i dag, så bør man akseptere at også apostelgjerningenes søstres og brødres blikk og tolkninger bar preg av bias og habitus. Om man reagerer på det sistnevnte påstanden ut fra en «bibelsk» og «bibeltro» posisjon, så spør jeg tilbake: Er bibelen ufortolket en autoritet? 

Om man elsker sin neste som seg selv, så kan man ikke være likegyldig eller skade vedkommende: For det vil bety at man skader seg selv. Og ødelegger vi skaperverket så rammer vi på samme måte oss selv og desto verre kommende generasjoner – som også er å se som vår neste. 

Skal sannheten bevares, så må den også formuleres på nytt fra generasjon til generasjon. Derfor heter det «Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud». Ikke fordi det handler om tre forskjellige guder, men om tre forskjellige Gudserfaringer, som alle like vel er genuine og like gyldige. Det handler om å tyde tidens tegn og gå inn i sitt liv.  

Og til slutt: Helge Hognestads innlegg påminner oss i hvert fall indirekte og positivt om at hvis man ikke vil kjenne til de indre mekanismer, som gir opphav til både de gode som de destruktive kreftene i oss, så er menneskenes muligheter til overlevelse heller små. Historien viser klart at vi ikke bare har ansvar for våre enkelte valg, men også for de felles valg som vi blir delaktige i. 

 

 

5 liker  

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere