Verdidebatt

Døde Jesus for meg? Hvorfor? Del 2

Vi krenker alle Guds verdier, daglig. Blir det ikke tatt et oppgjør med det, kan ikke vi leve i Guds nærhet. Dessuten vil der ikke lenger være noe Paradis å innby til.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I del 1 så vi på noen spørsmål som opp gjennom menneskeheten har meldt seg i forhold til overtredelse og straff. Jeg vil i denne delen se litt på hvordan vårt samfunn håndterer det, og hvordan vår Skaper har forholdt seg til det.

Samfunnets justisordning

Vårt samfunn har konkrete lover som uttrykker samfunnets verdier. Og samfunnet vil holde meg ansvarlig om jeg bryter disse lovene. Der kommer en nødvendig reaksjon, som ofte vil måtte gå utover en verbal irettesettelse.

De siste tiårene har offentlige utredninger insistert på at tanken om gjengjeldelse står oss fremmed i vår tid, og det blir hevdet at straffen ikke har noen egenverdi. Straff skal kun anvendes ut fra sin nytte som et ”middel for å styre menneskenes atferd”.

Det har vært på sin plass med en sunn reaksjon på tidligere tiders mangelfulle skjelning mellom en ubalansert og usunn personlig hevnlyst, og objektiv domfellelse. Vi har også utviklet bedre innsikt i og forståelse av gjerningspersonen og vedkommendes handlinger, og viktigheten av også å ta gjerningspersonen på alvor som menneske.

Men utelukker man helt aspektet med straff som rettferdig gjengjeldelse, vil mange mene at vi som samfunn svikter vår moralske plikt til å slå tilbake mot urett. Bildet er da heller ikke helt entydig i offentlige utredninger. I stortingsmelding 37 fra 2008 heter det: ”For regjeringen er det viktig at straffegjennomføringen bygger på tanken om solidaritet med de svake i samfunnet. Kriminalpolitikk og velferdspolitikk er ofte to sider av samme sak.”

Jeg leser det som en anerkjennelse av at straff i seg selv faktisk er en moralsk plikt for et samfunn når våre liv, integritet og rettigheter krenkes.

I høringen av ”Fornærmedeutvalget” sin utredning fra 2006 fikk utvalget kritikk fra ”Forsvarergruppen av 1977”, som uttalte at ”det synes som om utvalget indirekte legger til grunn at man skal ilegge straff for at dette skal virke som en form for «oppreisning for fornærmede», og at det er «viktig for fornærmede å bli trodd og at det blir anerkjent og markert at det har skjedd urett mot vedkommende.».”

Da Justis- og politidepartementet behandlet utvalgets rapport, skrev de: ”Departementet har merket seg innvendingene fra Forsvarergruppen av 1977.  Departementet presiserer at straff ikke skal idømmes for å gi oppreisning til fornærmede eller for at fornærmede skal føle seg trodd. Det foreslås ingen endringer i vilkårene for å straffe.”

Jeg deler oppfatningen til dem som opplever at dette blir for svakt. Oppreisning for ofrene skal selvfølgelig ikke være eneste grunn til å ilegge straff, men den bør åpenbart være en del av vurderingene. Noe forholdsmessighetsprinsippet også tilsier. Jo grovere urett mot noen, jo strengere straff. ”22. Juli dommen” i Oslo Tingrett fra 2012 argumenterte for at ileggelse av straff ikke bare handler om nyttehensyn, men også om soning for ”subjektiv skyld”.

Straffeutmålingen kan riktignok ikke ta sikte på å være en reell rettferdig gjengjeldelse. Til det er både skyldbildet og konsekvensene av straffen for komplisert og uoversiktlige. Men det skal være en proporsjonal og symbolsk rettferdig gjengjeldelse. Å anerkjenne og markere at "det har skjedd urett mot vedkommende" er faktisk eneste måte å ta ofrene for uretten på alvor, og vise solidaritet med de som er blitt utnyttet.

Det virker verken edelt eller troverdig å si til et offer for grov utrett: ”Vi kommer til å straffe den skyldige. Men ikke på grunn av ugjerningen i seg selv, og heller ikke for din skyld, - vi gjør det (bare) for å forhindre selvtekt og sosial uro, skape trygghet for en tid, og forhåpentligvis forebygge at lignende ting skjer igjen.”

Jørn R. T. Jacobsen, professor i strafferett ved Universitetet i Bergen, skriver følgende i Menneskevern eller menneskeverd. Ei innleiing til spørsmålet om allmennprevensjonen sin rettslege legitimitet:
"For min eigen del finn eg eit normativt tryggare fundament å sjå kriminalisering og straff som ei kommunikativ handling frå samfunnet si side.

Lova vert her eit verdiuttrykk som inngår i den alminnelege verdidiskursen og verdiutviklinga i samfunnet, og tek såleis del i kommunikasjonen med det samfunnsmessige fellesskapet som vi alle deltek i. Men ved lovbrotet og straffa som følgjer av denne, vert kommunikasjonen prinsipielt sett retta mot lovbrytaren som følgje av lovbrotet. Straffa vert her ei verdiutsegn som gjev uttrykk for at samfunnet stiller seg bak dei verdiane som er blitt krenka.”

(Hentet fra høyskolelektor ved KRUS, Kirsti Nymo: Straffens begrunnelser i rettssamfunnet Mellom samfunnsplikt og personlig frihet)

Ei verdiutsegn. En nødvendig kommunikasjon av verdier. Hvis ikke dette skjer, tar lovgiver ikke engang seg selv på alvor, og like lite blir lovgivers verdier, trygghet og fred, ofrene for uretten eller lovbryteren selv tatt på alvor.

En justisordning er rett og slett nødvendig for samfunnets egen integritet.

Guds justisordning

Tilbake til forholdet mellom oss og vår Skaper.

Her er verken verdiene eller skyldbildet komplisert eller uavklarte. Jeg så en gang en tegning av Moses komme ned fra Sinai-fjellet med de to steintavlene med de ti bud. Han ser folket danse rundt gullkalven nede på sletta, og ser betenkt ut. Så sier han med hånden rundt skjegget: ” hmm, kanskje vi først burde sende dem ut på høring ..” Det var nok ikke aktuelt. Budene var gitt av Gud, og de var grunnet i Guds eget vesen.

Bibelen gir oss mange forklaringer på hvorfor Gud straffer, og hva som er straffens hensikt. Her fokuserer jeg bare på det mest prinsipielle: Vi har faktisk sviktet vårt opphav og en helligdom, - og pådratt oss skyld. En skyld vi aldri kan gjøre opp for eller sone, - ikke engang ved å dø. Om ikke før, vil vi skjønne det ansikt til ansikt med den Hellige.

Vi krenker alle Guds verdier, daglig. Slik krenker vi Gud selv. Som det heter i Ordspr 14,31: ”Den som er hard mot en stakkar, håner hans skaper, den som er mild mot de fattige, ærer Gud.”

Gud ser og merker alt. Jeg må ikke møte i tingretten om jeg stjeler fra min neste eller fra fellesskapet, hvis det ikke blir oppdaget eller ikke blir anmeldt. Jeg blir ikke arrestert om jeg gjør livet vanskelig for andre. Ikke engang om jeg baktaler og ødelegger vennskap. Men min og min nestes skaper og opphav ser det. Alle tanker som romsterer i hode og hjerte. Jeg gir Bibelen rett på alle punkter. Jeg forsøker å være rettskaffen, oppføre meg og ta vare på integritet i min karakter. Men der er brister. Jeg er ikke hellig. Og jo nærmere jeg kommer Gud, jo tydeligere og større blir de.

Gud selv har ingen brister. Han sier: Dere skal være hellige, for jeg er hellig. Han er sannheten, rettferdigheten, renheten, kjærligheten og godheten i egen person. Han verken kan eller vil inngå kompromiss med noe av det.

Derfor holder det ikke her med en symbolsk straff. Spørsmålet ”kan blod som fløt på jorden sones?” ble ikke besvart før Jesus Kristus i sin soningslidelse på korset ropte ut av sitt livs siste krefter: ”Det er fullført!” og med det åpnet veien for forsoning, gjenopprettelse og et nytt paradis.

Her kan vi finne forsoning og fred, både med hverandre og med vår skaper. Ingen har tatt mennesket slik på alvor som Gud. Ingen har tatt ondskap og urett slik på alvor som Gud. Ingen andre var stor nok, hellig nok og god nok til både å kunne og ville sone for det, - enn Jesus Kristus, Guds sønn.

Vi ser at soningen ble utført både av rettferdighet og av kjærlighet. Alt i Gud er intakt, hele hans integritet er ivaretatt; forsoningen er reell.

Jesus døde for meg. Jeg kan ikke møte Gud uten det. Det jeg ødela, det jeg krenket, er rett og slett for mye verdt til det. Det er hellig i ordets fulleste forstand.

Gud kan ikke ta imot meg uten at det jeg krenket og ødela er gjenopprettet og gjort opp for. Dersom det ikke blir tatt et oppgjør med urett og ondskap, vil der ikke være noe Paradis å innby meg til.

Langs to linjer

Vi ser at Gud følger to linjer i forhold til krenkelser og urett. Han forordner straff og konsekvenser. Og, lovet være hans navn, i sin barmhjertighet forordner han forsoning og gjenopprettelse. Begge deler har kostet ham dyrt.

Det gamle Israel levde i en nærkontakt med Gud, og i en pakt med Gud, som ingen andre folkeslag har opplevd. De skulle lære Gud å kjenne, og ved de profeter Gud utvalgte skulle Gud tale til dem. Gjennom deres erfaringer og profetenes ord skulle hele verden lære Gud å kjenne.

Guds straffer for urett og frafall kunne nok være harde, men de var aldri fullstendige. Det var aldri slik at de ved straffen fullt ut sonet for sine synder. På et foreløpig plan fikk de derfor sonoffertjenesten. Men det gamle Israel fikk enda en oppgave; den viktigste: I deres land og folk skulle Guds Sønn la seg føde, og bli verdens forsoner og forløser.

Når Gud forordner tilgivelse skjer det på grunnlag av Jesu soning for uretten og det onde som er begått. En soning som opprettholder Guds ære og de verdier som er krenket, og som også gjenoppretter menneskets integritet, verdi og ære. Vi som ble skapt i Guds bilde.

Så, hva sier jeg?

Dypere lodder jeg ikke. Men Bibelens ord holder: Jesus betalte prisen for min forsoning, - en pris jeg selv ikke kunne betale. Han alene kunne sørge for gjenopprettelse av det jeg har krenket. Han gjorde det av den største og reneste kjærlighet, - uten engang å spørre oss - ”mens vi ennå var fiender”. Jesus døde for meg. For mine synder. Det kan faktisk ingen av oss gjøre ugjort.

Spørsmålet er om jeg kommer ”til sannhets erkjennelse” og åpner meg for dette offer som ble utført i den største og dypeste kjærlighet, trofasthet og utholdenhet himmel og jord har sett, og lar Jesus forsone meg med Gud ved dette, - eller om han led og ofret det alt forgjeves for meg.

Paulus sier at han, sammen med alle Jesu vitner, er utsendinger for Kristus, og ”det er som om Gud selv innstendig ber dere gjennom oss; ja, vi ber i Kristi sted: La dere forsone med Gud!” 2 Kor 5,20.

Bedre hilsen fra Gud kan du og jeg ikke få. Jesus Kristus (Messias) døde for meg. For all urett jeg har begått, og for den andre har begått mot meg og min neste. Og mot vår Skaper.

Jeg kan si: Jeg vil ha mine synder for meg selv. Jeg vil stå for det jeg har sagt og gjort, og ta det som kommer. Om det så skal bli en evig fortapelse utenfor Guds rike. Jeg vil ikke ha noe med ham å gjøre uansett!

Men jeg tier. Og så istemmer jeg den gamle bønn: Kyrie Eleison! Miskunne deg over meg. Takk Herre Jesus Kristus. Husk på meg i ditt rike.

Så får jeg også tro på hans løfter om at den dagen Kristus reiser meg opp fra de døde, er all synden i meg borte, og jeg får gå inn, og passe inn, ”ren og rettferdig, himmelen verdig”.

Jeg vil takke min gjenløser

for den seier han meg vant

Så min sjel kan triumfere

Over synd og død og grav

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt