Verdidebatt

Døde Jesus for meg? Hvorfor? Del 1

Vi krenker alle Guds verdier, daglig. Blir det ikke tatt et oppgjør med det, kan ikke vi leve i Guds nærhet. Dessuten vil der ikke lenger være noe Paradis å innby til.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Da sangeren og musikeren Patti Smith brøt med Jehovas Vitner var det ikke bare et brudd med et trossamfunn. Dessverre brøt hun også med Jesus og hans rolle i hennes liv. På 70-tallet skrev hun diktet ”Oath”. Spesielt ēn setning ble kjent etter at hun laget en sang av diktet: “Jesus died for somebody’s sins but not mine.” I sangen var også denne linjen med: ”My sins my own They belong to me”.

Tre eksistensielle spørsmål møter oss i forhold til våre synder:

Det første: Trenger andre å bry seg? Kan jeg ikke bare deale med dem som best jeg kan, og slik jeg selv finner for godt? (innenfor de rammer et fungerende samfunn må ha)

Det andre: Om de så vokser meg over hodet, - ønsker jeg en løsning der andre tar ansvar og innflytelse i mitt liv?

Finn Kalvik har gitt oss en slags norsk versjon av Patti Smith's "oppsigelse" av Jesus som sjef, når han i "Hubbles teleskop" synger: " Jeg vil ikke frelses fra et livsforlis. Jeg går min egen vei uten bønn om Paradis."

Vi skal ikke forakte verken jorden eller teleskopet. Men er der egentlig storhet i å fornekte og å forsøke å brenne alle broer til sitt opphav? Til ikke å ville ta imot hjelp i havsnød? Eller i ikke å søke noe bedre enn det vi selv kan klare å skape i denne verden?

Kalvik starter visen sin slik: ”Jeg har ingen Gud å tilbe, ingen helligdom å svike.” Tross de store ordene, så satser vel en slik livsanskuelse på at der ikke finnes noen Gud, og at døden er slutten. Løgn og svik, ondskap, urett og synd er ikke noe problem utover dette livet.

Fra gammelt av har imidlertid et tredje problem meldt seg i møte med urett og ondskap: Da Kain drepte Abel kom der reaksjoner fra to hold. Og det kom først fra Gud: ”Din brors blod roper til meg fra jorden!” Men Kain fryktet med rette at også Abels skyldfolk ville høre et lignende rop: ”Kain drepte meg uten grunn, bare i sjalusi og sinne.”

”Kan blod som fløt på jorden sones?” 

Slik spørres der i den greske tragedien Orestien, skrevet av Aiskhylos i år 458 f. Kr. (Peter Østbyes oversettelse)

Stykket tar oss inn i en tragisk blodfeide i en familie. Det siste mordet er  Klytaimnestra som har myrdet sin mann, Agamemnon. Han var far til to barn, - sønnen Orestes og datteren Elektra. Et tredje barn, datteren Ifigeneia, hadde Agamemnon ofret til guden Artemis, mot sin kones innstendige bønn om å la det være.

Klytaimnestra har sendt datteren Elektra, sammen med en flokk slavekvinner, til Agamemnons grav med drikkoffer, med bønn om at Agamemnons ånd ikke skal hevne seg på henne.

Men hverken Elektra eller slavekvinnene kjenner seg vel overfor oppdraget. Elektra spør: Hva er rett av meg å be om? Skal jeg be om at min mor får slippe unna sin udåd, eller at der kommer en som kan hevne min far?

Det er her slavekvinnene spør: ”Kan blod som fløt på jorden sones?” Og de fortsetter: ”Og bruste alle vanne frem i samlet strøm, al verdens vanne maktet ei at tvette ren den morderhånd som engang plettet seg med blod.”

Så sier de til Elektra: ”Be at en guddom eller mand skal gjeste dem som øvet dette mord.”

Elektra spør: ”Som dommer eller hevner? Hvad er best at si?”

Slavekvinnene utviser ingen forståelse for denne divergens; de svarer: "Si uten omsvøp: en som krever liv for liv. .. Den onde bør få ondt som lønn."

Elektras bror, Orestes, som Klytaimnestra hadde sendt bort i forkant av mordet, har blitt voksen og fått greie på hva som har skjedd. Han er kommet for å hevne sin far. Han har vært i oraklet i Delfi og spurt guden Apollon til råds. Apollons prester har gitt ham klar beskjed: Det eneste riktige av deg er å drepe henne, selv om hun er din egen mor. Og de truer ham med fryktelige ting hvis han ikke gjør det.

Orestes møter Elektra ved farens grav, og sier om sin mor og hennes drikkoffer: ”Som bot for brøden strekker gaven langt fra til. Ti ett er sikkert: Om du vilde ofre alt til bot for utgydt blod, din møie var dog spildt.”

Slavekvinnene støtter ham:
"Ja loven er den at blodet som rant på jorden, kan kreve at sones med blod. Ti udåden vekker med rungende rop den hevnende vette. Hun styrer det så at mordet, det første, blir straffet med mord, og brøde må følge på brøde."

Orestes drar til morens hus, og dreper henne.

Slik går altså blodfeiden videre. Og det stopper naturligvis heller ikke med det. Orestes føler selv at han er skyldig, på tross av at han mente det var riktig det han gjorde. ”Jeg seiret”, sier han, ”men min seier er flekket med blod”.

Og nå kommer hevngudinnene fra dødsriket etter ham. Orestes unnslipper dem så vidt; han klarer å flykte tilbake til Apollons orakel i Delfi. Men Apollon frykter også hevngudinnene. Han sier Orestes må flykte til Aten; til gudinnen Athene. Mens hevngudinnene sover utenfor Apollons tempel, kommer Orestes seg unna. Han kommer frem til Athene med de rasende hevngudinnene halsende etter ham.

Athene rådspørres som guden for visdom, men hun klarer ikke å bestemme seg for hva som skal skje med Orestes. Hevngudinnene presser på med sitt krav: En som har drept sin egen mor kan ikke gå fri, - Orestes må dø. De sier at det er deres plikt å sørge for at en slik udåd blir straffet. Ja, de kaller det for sitt hedersverv, som de fikk av skjebnegudinnene.

Athene oppretter til slutt et råd av mennene i Athen. En slags tingrett. Når stemmene telles opp, er de delt på midten, og Athenes stemme blir avgjørende. Hun lar det komme Orestes til gode at han ble truet av Apollon til å myrde sin mor. Så Orestes går fri. Han må bare dra tilbake til Apollons tempel og la seg rense ved noen dyreoffer.

Athene finner en god løsning og et nytt verv for hevngudinnene. Men vi forlater historien her. Det var vel et poeng for Aiskhylos å få frem at blodhevn ikke er noen god løsning. Slavekoret klager: ”Ak, hvor skal det ende? Hvor langt skal det gå før slektens forbannelse sones?” Nei, det tar jo aldri slutt.

Så et av temaene i denne tragedien av Aiskhylos er at fokus må endres fra den personlige følelsesstyrte og irrasjonelle hevn, til en mer objektiv rettferdig dom.

Men selve spørsmålet: ”Kan blod som fløt på jorden sones?” blir stående ubesvart.

Rettferdig straff?

Det er dype spørsmål som stilles i denne greske tragedien. Vil en straff idømt av en objektiv rettsinstans være rettferdig? Er ugjerningen egentlig sonet for når den skyldige har sonet den idømte straff?

Om så en skyldig blir dømt til døden, - blir udåden dermed sonet for? Blir et menneske fri fra sin skyld ved å dø? Blir offerets integritet, relasjoner, helse, trygghet og fremtid gjenopprettet derved?

Og hva skjer med kjærligheten, barmhjertigheten og godheten?

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt