Debatten om NLA-studenter som ikke får praksis i fem Oslo-skoler, har nå løpt i et par måneder, i Vårt Land og andre medier.
Jeg er redd den er blitt sterkt preget av den fordreining av konflikten som Vårt Lands religionsredaktør formidlet i en tidlig fase, i en kommentar 30.1., at lærere fra NLA ikke er ønsket i skolen: «Det sterkeste signalet [praksisskolene] sender er at NLA sine lærerstudenter ikke hører hjemme i norske livssynsåpne skoler.» Og videre: signalet består i at skolene «… ikke stoler på disse studentenes evner og dømmekraft.»
Storingsrepresentant Grøvan, kommentator Stanghelle i Aftenposten og spaltist Gule i Klassekampen har fremmet synspunkter som ligger nær det første sitatet. Grøvan skriver i Vårt Land 13.2.: «Men paradokset er jo at det nå er skolene i Oslo som diskriminerer NLA studenter.» Et klart flertall av de oppslag og innlegg som Vårt Land har trykket, er i samme gate; jeg går ut fra at religionsredaktøren har stor innflytelse på den linjen avisen slik støtter. Stanghelle viste til et oppslag i Vårt Land om at diskrimineringsombudet ville se på saken, og så dette som et tegn på hvor alvorlig saken er.
Hva angår det andre sitatet, underslo redaktøren følgende utsagn, fra sin egen avis 23.1.: To rektorer «… håper … at studentene vil vurdere å søke lærerjobb hos dem etter endt utdanning». Dette utsagnet tyder absolutt ikke på at man ikke stoler på studentenes ‘evner og dømmekraft’.
Debatten har for en stor del foregått på feil premisser, fordi man, som Grøvan, har ment at det er skoler eller rektorer som sier nei til studentene fra NLA. Det er det ikke. Det er øvingslærerne som sier nei.
Synspunkter på disse lærernes rett til å si nei er fremmet av førsteamanuensis Strømmen Lile, som er rettssosiolog og menneskerettighetsforsker, og som har fått svært mye spalteplass i Vårt Land. I et innlegg 24.2. går han inn på lærernes rett til å si nei, med referanse til et spørsmål fra skolebyråd Torkildsen, om opposisjonen i Oslo bystyre mener at «man skal tvinge øvingslærere i Osloskolen til å jobbe for NLA». Strømmen Lile hevder at øvingslærere «… ikke [er] ansatt av NLA, like lite som de jobber for foreldrene til barna de underviser. Og hvis man vil være øvingslærere har man ikke noe valg, man kan ikke si nei til NLA-studenter på grunn av trosgrunnlaget til NLA.»
Det hadde vært gunstig om han som forsker hadde gått til kildene og undersøkt formalitetene om øvingslærernes ansettelsesforhold, før han uttalte seg så bombastisk. Det ville ikke vært uoverkommelig. Hvis man googler ‘øvingslæreravtale’, finner man følgende formulering:
"Utvelgelsen av hvilke lærere … som skal ha funksjon som øvingslærer … foretas etter intern utlysning av rektor, en representant for høyskolen og en tillitsvalgt."
Her ser man klart at lærere søker på en funksjon som øvingslærer, ikke som en generell funksjon, men med referanse til en gitt høyskole, som deltar i utvelgelsesprosessen.
Vi har ikke yrkespåbud her til lands. Lærerne står selvfølgelig fritt til å la være å søke øvingslærerfunksjoner for NLA – de har altså et valg, i motsetning til hva Strømmen Lile påstår. Det er grovt urimelig å hevde at de diskriminerer studentene hvis de lar være å søke, så diskrimineringsombudet kan nok slappe av. Men hvis ingen søker, har ikke skolen noen øvingslærere, og rektor må meddele at man ikke kan ta imot studenter.
Etter dette får vi håpe at disse lærerne, og deres rektorer og skoler, slipper flere beskyldninger. De har mer enn nok med å konsentrere seg om sine hovedoppgaver, som for tiden er kompliserte nok, om ikke religionsredaktører, stortingsrepresentanter, førsteamanuenser kommentatorer og spaltister skal komme med uberettigede anklager om diskriminering, basert på manglende vilje og/eller evne til å sette seg inn i øvingslærerordningen