Verdidebatt

Stille uke og stille protest

Påsken står for døren og det er igjen tid for en stille uke. Og i år som i fjor vil den uken bli svært stille. I fjor ble kirkedørene holdt stengt i påsken, og i år skjer det igjen.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Da jeg startet å gå i kirken for fem år siden, ble kirkerommet et viktig element. Det var der jeg kjente nærhet til det guddommelige. Det var der det var tilrettelagt for at jeg kunne bli kjent med den nyoppståtte troen. Kirkerommet ga meg trygghet, omsluttet meg, og la til rette for at jeg kunne få reflektere og tenke. Og det var da jeg for første gang forsto hva kirkebygget sto for. Det var ikke bare et vanlig bygg på lik linje med andre bygninger, det inneholdt så mye mer.  

Du har kanskje kjent på det selv? Opplevelsen av fred og stillhet når du går inn i en kirke. En følelse som det er vanskelig å sette ord på, men som bare er der. En egen atmosfære du ikke finner noe annet sted, men som det er lett å omfavne. En udefinerbar stemning av noe hellig. Det er underlig hvordan denne stemningen er til stede i alle kirkebygg. Enten om du besøker en kirke i utlandet som en severdighet eller om du drar innom en stavkirke på norgesferie, vil du kunne kjenne endringen fra livet utenfor. Som et stemningsskifte i det du går inn gjennom kirkedøren. En følelse som kan overrumple deg, fordi den er så uventet.  

Da kirkene brått stengte dørene rett i forkant av fjorårets påske, var det overraskende. Nesten sjokkerende. Det var ikke i mine tanker at den kunne stenge. Jeg var forberedt på at samfunnet kom til å stenge ned, men der og da tenkte jeg ikke at dette gjaldt kirken. Kirken stenger jo ikke. Den er alltid åpen under kriser og vanskelige tider. Min første umiddelbare tanke var at det kom til å bli utfordrende å klare seg uten kirkerommet fremover, spesielt fordi det var i kriser det var godt å ha den tilgangen. Men min andre tanke var at det var nødvendig. På lik linje med at samfunnet stengte ned, var det en selvfølge at kirken også skulle gjøre det. Men det var allikevel uvanlig. For ikke siden middelalderen hadde kirken vært stengt i en påske. Ikke engang under 2. verdenskrig hadde kirkedørene vært lukket. Men i fjor ble det da verken feiring av skjærtorsdag, langfredag eller 1. påskedag i de ulike kirker. Den stille uke ble i grunn svært stille. Men det skulle ikke gi seg der. Kirken skulle fortsette å være stengt, og ikke i min villeste fantasi hadde jeg trodd at kirkedørene skulle være så mye lukket som de har vært det siste året. 

Jeg har fulgt min egen lokale kirke tett de siste tolv månedene. En arbeidskirke som ligger i en av nabokommunene til hovedstaden. Her har det ikke blitt gitt mye rom for å holde dørene åpne gjennom pandemien. Da resten av samfunnet åpnet gradvis opp, ble kirkedørene fortsatt holdt stengt. Kun i et lite vindu på sensommeren og i høst, ble det gjennomført noe som liknet vanlige gudstjenester. Gudstjenestene var da skrellet ned til det aller mest nødvendige, alt for å minimere sjansene for et smitteutbrudd. Salmebøker, oblat og vin var ryddet bort og verken lystenning, bønnevandring eller prosesjoner ble gjennomført. Alle forholdsregler ble tatt og i perioder ble det også innført munnbind under gudstjeneste. Gode smittevernstiltak for å legge til rette for at dørene skulle få holde åpne i en krevende situasjon, hvor åndelig nærvær og føde var viktig. Ikke en gang under denne pandemien har jeg følt meg utrygg i kirkerommet, men allikevel så har dørene nå vært stengt siden november.  

Og hvordan skal jeg tolke at jeg fritt har kunnet gå på et kjøpesenter, sette meg ned og ta en kaffe med venner, men ikke gå i kirken med de samme menneskene? Hvordan skal jeg forstå at det var greit at jeg gikk på Vinmonopolet under det største smittetrykket, samtidig som det ikke var lov å samles utenfor kirken, med god avstand til de andre, for å gjennomføre en kort utegudstjeneste? Og hvordan kan det forsvares at jeg kan dra på vinterferie og påskeferie og benytte skitrekk hele dagen, mens kirken på nytt må kaste inn håndkle og stenge både kirkerom og uteplass. Og hva er forklaringen på at når samfunnet gradvis åpnet opp i en periode, hvor kjøpesentre, spisesteder og bibliotek gjenåpnet, ble fortsatt kirken holdt stengt? Dette er uforståelig, sett i lys av smittevern. Og det er ubegripelig, rent åndelig sett. 

Nå må derfor samfunnet og politikerne våkne! Vi kan ikke lenger nedprioritere kirken og dets betydning for et samfunn. Vi kan heller ikke sidestille den med kino, teater og konsertlokale. Kirken står for så mye mer. Den svarer på et åndelig behov og den gir næring til vekst og styrke. Den er en viktig institusjon i samfunnet og har en lang historisk betydning. Gjennom hundrevis av år har mennesker kommet til kirken og funnet håp og glede, noe vi også trenger nå. Kirken er nødvendig i en krise, og må derfor også prioriteres. 

Det er krevende å stå i en pandemi over tid, og det er krevende å prioritere. Men ved neste mulighet håper jeg nå at kirken ikke lenger blir holdt nede. At behovet for en åpen kirke blir løftet frem. Ett år er fryktelig lang tid å være uten en kirke, og det kan ikke lenger forsvares at det skal være slik. Og forstå meg rett. Jeg gleder meg til at mitt lokalsamfunn får lettelser i smittevernrestriksjonene. Til jeg igjen kan vandre på kjøpesenteret, spise ute eller gå på kino. Til jeg kan invitere venner og familie hjem uten å ha fokus på avstand og smitteveier. Jeg trenger alt det i livet. Men dypest sett trenger jeg kirken. For det er i kirken jeg får påfyll til å stå i denne pandemien. Næring som gir ro og styrke, noe mine medmennesker også vil nyte godt av. 

 

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt