En samfunnsretning ?

Vi SIER de er verdifulle mennesker, med noe å bidra med, men vi behandler dem som det motsatte.

ØKONOMISK.. er det en fordel at narkomane , prostituerte, handicappede, uføretrygda , langtidssyke , eldre, psykiatriske pasienter og enhver gruppe som koster samfunnet litt, dør tidligst mulig.

Dekket innunder hjelp , omsorg og andre tilbud og muligheter setter en ikke bare desse gruppene opp mot hverandre for å skape splid dem imellom , man konstruerer uoversiktlige hjelpetiltak og institusjoner så vanskelige å ha med å gjøre at det kan føles vanskeligere å forsøke FÅ de hjelpetiltakene , og få dem tilrettelagt enn det er å leve med selve problemet.

VI SIER at dette ikke er noe vi ønsker, men likevel kryper samfunnet den veien, selv om enkelte mennesker blir integrert , blir stadig fler stappet inni ett skap .

Det typiske eksempel på at denne behandlingen er ønsket av politikken er at man løfter frem enkelte grupper , som mennesker som ikke ønsker noe å gjøre av diverse grunner, og forandrer regelverket tilpasset å gi dem presset til å måtte foreta seg noe , samtidig som dette tiltaket forverrer forholdene for andre som IKKE er i den situasjonen , men som blir kuttet av , med samme kam.

Samvittighetsløs livskvalitetsforringelse for de som ikke utgjør noe problem og som har rett på og krav på sympati , støtte, hjelp og omsorg.

Til og med i ett land som dette der man dyrker perfeksjon.

Det er ikke enkelt å falle utenfor standardtypen man ønsker seg i dette samfunnet.

En skal ikke bevege seg langt utom " normalen " før man begynner kjenne på samfunnets rett til å forfordele de som ligg innenfor.

Dekket av tepper med velmenende hjelpetiltak tar man langsomt livsmot og livslyst fra stadig flere mennesker gjennom tiltak , forventninger , krav og beskjæringer

Uten å se konsekvenser.

Det hjelper ikke SI at man ikke ønsker høyere selvmordsstatistikk.

Og man vil inn i enkelttilfeller og hjelpe en for en.

Hva med å heller hjelpe alle samtidig slik at man unngår at noen kommer i situasjonen i det hele tatt?

Spørsmålet jeg sliter med er..

ØNSKER man ett samfunn for de mellom 162 -190 cm høye som trener , tjener mer enn 500 000 , ikke veier for mye , har høyere utdannelse , aldri er syke og som betaler prosentvis nok skatt til at det just er for lite til å kunne løfte andre grupper gjennom det systemet som visserlig ligg der , men som i mange tilfeller enkeltpersoner ikke har tilgang til pga oppbygging og struktur

ØNSKER man seg virkelig å stenge ute livsmotet og lyset for stadig fler som ikke er "innafor "

Man SIER man vil ha ett mangfold i samfunnet.

Man sier man er tolerant for andre enn seg selv , men hva med å våge ta tak i den toleransen å sette den ut i praksis å gjøre livet lettere og bedre for alle , i stedet for vanskeligere